Små skritt….

Da jeg skrev forrige innlegg så jeg frem mot et 2016 med en viss ambivalens. Jeg var litt sånn «tja» rundt det hele. Så har jeg lenge drømt om et år som jeg kan se tilbake på som et jubelår. jeg sitter ikke her og skriver årskavalkaden for 2016 allerede. Ting kan fort snu seg. Men nå i februar føler jeg for å sette noen ord på hva jeg har strevd med de siste månedene. Ikke fordi at jeg allerede nå har forhåndsdefinert hvordan 2016 kommer til å ende opp. Det kan fort snu seg. Og det er det jeg vil strekke meg etter. Men jeg tror det er lurt og slippe enkelte ting frem i lyset. Ikke for å samle trøstende likes og kommentarer på Facebook. Men bare fordi det betyr noe for meg at folk vet. En venn av meg delte så åpent og ærlig om livet sitt her forleden. Så da ble jeg inspirert til å skrive noe lignende.  Så her kommer det.

Siden jeg var tenåring har jeg hatt en øyesykdom som heter keratokonus. Dette er enkelt og greit snakk om skeive eller ujevne hornhinner. Faktisk en tilstand som ganske mange får konstatert når de begynner å se dårligere. Dette er en progressiv sykdom som utvikler seg over tid. Og for de fleste stopper utviklingen på et punkt. Mens for andre…

Jeg er en av «de andre». Kjedelige greier…

Jeg har følt meg godt fulgt opp gjennom disse årene og har fått god hjelp med tilpassing av nye brilleglass når behovet har vært der. Men på grunn av noen uheldige omstendigheter og andre begivenheter gikk det dessverre en lenger periode over snaut to år hvor jeg egentlig burde ha vært på en kontroll som ikke ble noe av. Kombiner det med en øyelege som har gått av med pensjon og overlatt praksisen sin til en annen lege så er det kanskje ikke så rart at….

.. det har tatt litt tid.

I høst var jeg endelig hos en øyelege igjen. Han hadde en optiker som først tok en hel haug med tester på øynene. Sånt synes jeg er utfordrende. Sitte og stirre rett frem inn i et lys og prøve å ikke bevege på øyet fordi de skal ta bilde av hornhinna osv. Da jeg kom inn til legen og han kikket litt over papirene tok det ikke lang tid før han konstaterte at jeg burde vært henvist videre til SUS for lenge siden.

Så det har jeg blitt. I januar var jeg på første konsultasjon på SUS. Siden gikk det ganske fort, og jeg hadde en liten operasjon på det ene øyet for noen uker siden. Om kort tid skal jeg få tilpasset ny korreksjon (linser/briller) hos en optiker. Tanken er først å prøve å se om vi klarer å få det ene øyet til å fungere rimelig greit videre. Så skal man ta en ny vurdering etterhvert. Så jeg kan ikke si med sikkerhet om at den behandlingen jeg har fått til nå vil være tilstrekkelig. Det får vi ta etterhvert.

Det som utfordrer mest nå, er at legene sier at jeg bør holde meg vekke fra veien frem til vi ser at de eventuelle nye linsene/brillene fungerer optimalt. Det har skapt noen utfordringer for meg i hverdagen. Akkurat det kommer ikke som noe sjokk i grunn. Akkurat det problemet skal det være mulig å finne en løsning på.

En annen grunn til at jeg velger å dele dette nå, er at en av de mindre praktiske konsekvensene med mitt forhåpentligvis periodiske  problem er at jeg sliter med å kjenne igjen folk. Enten det er når jeg går på tur, er i byen eller f.eks i kirka. Treffer jeg folk som sier «hei Nils» sliter jeg litt i starten. For øyeblikket trenger jeg å ha folk innenfor en viss radius for å skjønne hvem det er jeg møter. Har jeg i tillegg ørepropper med musikk i ørene er det ikke så enkelt. Så dersom det er noen som føler seg forbigått eller oversett så beklager jeg. Det var ikke meningen.

Forhåpentligvis kommer alle disse tingene til å løse seg. Forhåpentligvis snart. Kanskje litt senere. Vi får se. Gruer meg til å begynne å bruke linser igjen. jeg hater det! Men hvis det kan være med på å bedre situasjonen min så må jeg nesten gi det en sjanse til.

Jeg startet med å si at jeg ikke ønsker at omstendighetene ikke skal definere hvem jeg er, eller hvordan min hverdag ser ut. Jeg bærer på masse håp. Og en lengsel etter å bety en forskjell. Lengsel etter å lære Gud bedre å kjenne og å bruke mer tid i Hans nærvær. Når jeg i slutten av desember skal oppsummere året som har gått håper jeg at jeg kan se på mange gode ting også. Ikke bare at livet har vært kjedelig.

Jeg kjenner at livsgleden sakte men sikkert kommer tilbake. Jeg har sagt det før: Livet er en berg-og-dalbane. Men Jesus sitter i vogna sammen med meg. Så er det bare å smøre seg med tålmodighet og ta en uke om gangen.

 

 

 

Én tanke på “Små skritt….”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s