De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

Reklame

I’ve got a feeling.

Jeg oppdaget det en gang i midten av desember. Det var en tanke som streifet meg. En refleksjon jeg gjorde. Kanskje det var en «Gudegitt» tanke. Eller kanskje det bare var meg? Uansett, tanken som for gjennom hodet mitt og som jeg har tenkt mye på siden var: 2019 kan fort bli et veldig bra år. Og det kjennes litt rart. Fordi den tanken har ikke helt sluppet taket. Og det fyller meg med forventning og spenning.

På tross av utfordringene på ingen måte forsvinner av seg selv når klokken tikker inn i et nytt år kjenner jeg på forventning. Joda, jeg har et eller flere fjell jeg må klatre, eller som må flyttes. Det vil sikkert dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Men jeg har bestemt meg for ikke å la den tanken som streifet meg slippe taket. I stedet griper jeg tak i den, tar vare på den og tenker at det er en fantastisk mulighet. Så hvilke ambisjoner, håp og planer har jeg egentlig for det nye året?

En dypere relasjon til Jesus.

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» står det i Matteus 6,33. For meg utgjør troen og relasjonen til Jesus en forskjell. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg kom jeg i fjor er godt stykke på vei i en bibelleseplan som dekker hele boka på et år. Fjorten dager på sykehus i mai var dessverre nok til å utfordre planen min med å komme gjennom boka fra perm til perm. Men jeg utfordrer meg selv til å gi det en ny sjanse 1.januar. Verktøyene ligger klare og notatboka også.

Kombinert med bibellesing hører det også med en lengsel om et aktivt bønneliv og jeg håper at det nye året vil bringe tid og rom til å sette fokus. Jeg ønsker rett og slett å bli enda bedre kjent med Jesus.

Prosjekt: Kom i form 2019

Et syn som ikke spiller helt på lag er utfordrende nok. En lege son rynker bittelitt på nesa når hun sjekker blodtrykket er en tankevekker. Kombinert med at jeg må innrømme at jeg periodevis ikke har følt meg særlig sprek så har jeg tenkt den tanken som tusenvis av andre har tenkt før meg. Kall det et gjerne et nyttårsforsett proppet av klisjeer. Men jeg har planer om å komme i litt bedre forn i 2019. Oh yes, det kommer til å bli hardt. Men det kan jo også tenkes at det vil lønne seg. Regn med at snopestopp og cola-faste er blant stikkordene her. I tillegg at jeg planlegger å komme meg mer ut på tur. Sykkelen er sikkert klar for noen nye turer i 2019, ellers ligger Mosvatnet klart og venter på meg. Det er bare å komme seg opp og ut.

Prosjekt: Make life great again. 

Mellom linjene de to siste avsnittene kan det sikkert trekkes paralleller til det jeg tenker er en drøm/lengsel om en tilværelse med en jevnt over bedre livskvalitet. Perioder med depresjon har nok satt preg på tilværelsen i perioder. Det er flere faktorer som spiller inn her, men noe av dette tror jeg fint at jeg kan gjøre noe med selv. With a little help from my friends. For venner og familie har jeg og det er gull verdt. Selv om den følelsen av ensomhet kommer snikende innimellom vet jeg at jeg har relasjoner og venner som betyr mye fot meg og vice versa. Det gjelder bare å komme seg opp om morgenen å gripe dagen, tiden og muligheten til å bety en forskjell.

Jeg har altså håp for 2019. Når jeg scroller litt tilbake i bloggen blir jeg minnet på at jeg flere ganger har møtt et nytt år med forventning, men også med ferske erfaringer av berg- og dalbaner i bagasjen. Ved et nytt årsskifte velger jeg å gå inn i det med forventning og fremtidstro. Jeg tror på bedre tider. Jag tror og håper det blir et bra år selv om ting gjerne skulle vært annerledes.  Jeg tror at det finnes fremtid og håp.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» – Jer. 29.11

Jeg er hjemme.

Det siste halvåret har jeg vært en del «heime hos Mor» i Telemark. Sånn ca en uke hver måned kanskje. Siden jeg ikke har kunnet jobbe har det vært like greit å være der.. Der har nemlig min kjære Mor bodd i noen år nå. I dag er hun forresten 66 år. Det er så stas at jeg ikke kunne unngå å høre litt på Wenche Myhre i morges.

Digresjon: Jeg husker tilbake med gode minner til den tiden i barndommen hvor Mor fant det praktisk å dumpe meg hjemme hos Mormor og Morfar før hun dro videre på morgenvakt på sykehuset. Rett og slett fordi barnehagen ikke hadde åpnet enda. Så da sørget Mormor for at jeg fikk meg frokost og at jeg kom meg i barnehagen.  Jeg husker at vi hørte mye på «Hurra for deg» på radioen om morgenen. Mormor sendte inn bursdagshilsen når jeg hadde bursdag. Jeg fikk velge hvilken sang jeg ville høre. En annen gang var det Mormor som hadde bursdag.  Jeg og Mor sørget for å sende inn hilsen og musikkønsket var ganske åpenbart ikke sant? Det involverte den sangen om gamla som kjøper seg motorsykkel og slår ut håret. Digresjon slutt.

Det med å være «hjemme hos Mor» er veldig avslappende. Gamlingene er så glade for å ha meg der. De forventer ikke så mye av meg. Det viktigste er egentlig bare at jeg er der. Det er noe med en mors omsorg. Og ikke minst for meg som selv ikke synes det er så gøy å lage mat. Ferdig middag hver kveld. Langt inni «gokk» på et sted som nesten ingen har hørt noe om, men jeg skjønner veldig godt hvorfor det er så deilig å være der. 300 innbyggere i bygda. Lite støy. Et helt annet klima enn jeg er vant med her borte i Stavanger. DER føler jeg meg hjemme. Og det skulle vel bare mangle? Tross alt heime hos mor. Men det er ikke der jeg bor.

Jeg bor jo i Stavanger slik jeg stort sett har gjort siden jeg kom hit i fire-årsalderen. Her har jeg vokst opp, her trives jeg med å bo, selv om været om høsten og vinteren kan være ganske utfordrende for værsyke meg. Her planlegger jeg å bli værende i all overskuelig fremtid med mindre noe annet skulle falle meg inn.,.

Hvorfor? For det er dette som virkelig er hjemme med stor H for meg. Jo jeg kan være hjemme hos Mor i Telemark også, eller kjenne meg som hjemme hos folk jeg besøker andre steder. Det er f.eks ganske hjemmekoselig i loungen på favoritthotellet mitt i Oslo. Men det var en digresjon igjen. Her i Stavanger har jeg nettverket mitt. Jeg har litt familie som bor like i nærheten, og ikke minst: Her har jeg et felleskap jeg vet jeg tilhører. En menighet som har så enormt stor betydning for livet mitt og som jeg så takknemlig for å tilhøre. Og alt dette skriver jeg egentlig mest for å minne meg selv om at jeg hører til. 

Noen ganger, slik som tirsdag kveld da jeg satte meg på toget hjem til Stavanger hadde jeg egentlig mest lyst til å bli værende. Men så er det jo sånn at man har avtaler å følge opp hjemme også. F.eks den månedlige oppfølgingen på sykehuset, eller dialogmøte, eller den konserten jeg tenker meg på i morgen. En annen faktor til at jeg iblant kjenner på ambivalens til å reise hjem har vært at jeg i blant har kjent på at det ikke er like lett å slå seg til ro med at leiligheten jeg eier og bor i er «hjemme». Noen ganger hoper det opp med små huslige ting som burde vært gjort noe med for evigheter siden som jeg ikke har orket/hatt kapasitet til å ta tak i. Ting av typen som det ikke er så lett å fikse selv og du trenger hjelp av fagperson. Men når disse tingene nå etterhvert blir fikset (takk og lov!) så blir det nok litt lettere.

Digresjon: Jeg har skrevet en sang (på dialekt) der refrenget går sånn: «Det e greit å få det gjort, og det går heilt sikkert fort bare du sette i gang.» Digresjon slutt.

Litt sånn e det med de små eller mellomstore humpene jeg møter på. Man må deale med de, men alt blir så mye bedre bare du får det gjort. Tilbake til tirsdag. Med ambivalente følelser dro jeg hjem. Litt fordi den drøye uka på andre siden av fjellet handlet om temperaturer godt under frysepunktet og fyr i peisen-stemning hver dag, mens værvarselet for Stavanger de påfølgende dagene vitnet om at et helt annet vær i vente. (Nevnte jeg at jeg er ganske værsyk i blant?) Men også ambivalent for akkurat der og da kjente jeg på at det egentlig var ganske deilig å være borte og la problemene være problemer. Men problemer forsvinner ikke av seg selv. De må deales med…

Uansett. De siste to dagene har endt opp med å bli veldig bra. Værgudene var nådige mot meg og været i går var ikke så galt når alt kom til alt. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg skulle på sykkelen uten å være bekymra for det hekkans regnet. Joda, jeg har regntøy altså. Men likevel. Jeg hadde noen gode samtaler med gode folk. Sykla til byen og leverte en bok på biblioteket og kjøpte kaffe. Brukte tid på kvelden med en god kamerat. Fantastisk å ha gode venner. KR er en sånn en som er så god å bruke tid med. Vi endte opp med å spille gitar, snakke om livet og sånn og det er så utrolig godt å ha sånne folk rundt seg. En veldig bra onsdag kombinert med at denne torsdagen ikke har vært dum heller gjør at det når alt kommer til alt ikke har vært så dumt å komme hjem allikevel. Kalenderen for de neste ukene ser ikke så verst ut heller. Jeg tror desember kiommer til å bli bra. Jeg håper i hvertfall det. Og så er det egentlig ikke så lenge til jul heller, og da skal jeg «heim te Mor» igjen. Men også den gangen tipper jeg det blir fint å komme hjem. For det er jo her jeg hører hjemme?

 

Utfordringer, omsorg, velsignelser og nærvær.

De siste par ukene har vært ganske utfordrende. Går ikke i detalj men periodevis opplever jeg utfordringene ser ut til å stille seg i kø. Det virker som om det er en gjentagende tendens i livet mitt mitt at jeg går fem skritt frem og så er det det noe som skjer som gjør at jeg må gå tilbake to skritt. Ja noen ganger har jeg opplevd å nærmest rykke tilbake til start også. Når utfordringene og fjellene jeg møter dukker opp må jeg bruke mye krefter på å håndtere at jeg blir ganske sliten av det. Så plass sliten at disse utfordringene som står i kø samler seg opp til en herlig suppe av små og store utfordringer som tar tid å håndtere. Så selv om jeg fortiden dessverre fortsatt er sykmeldt så har jeg «nok å gjøre». Jeg kan periodevis være et skikkelig rotehue og hvis det blir litt rotete oppi hodet blir det gjerne rotete «i stua» også. Jeg har et rom i leiligheten min som jeg bruker til gjesterom og «lager». Den siste tiden har det rommet endt opp med å bli et skikkelig roterom fordi når jeg rydder ender jeg opp med å pælme inn alt rotet der. Kortsiktig er det sikkert en løsning det går an å leve med. Men på lang sikt er det kanskje ikke superheldig at gjesterommet ender opp med å bli mer og mer uorganisert. Så et av mine nærmeste prosjekter blir å rydde opp i det rommet. Få orden på sysakene. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at bare jeg får litt system på sysakene så er det lettere å ta ting i de andre tingene også som hoper seg opp.

I uka som gikk var jeg i Telemark en tur. Noen (inkludert meg selv) vil gjerne omtale den lille bygda som noe man kan kalle for «gokk». Heldigvis heter ikke bygda det da. (Den heter Atrå). Det er alltid godt å komme «Heim te mor» og slappe av. Jeg tror det en av mine favoritt «retreat-plasser». Hjemme hos «det moderlige opphav» er det ingen som forventer noe særlig av meg. Det viktigste er egentlig at jeg bare er der. Det er nok et av de stedene jeg sover aller best og det blir en god del soving når jeg først setter i gang. Noe av det jeg synes er fint med å være der er at det er stille der. Bortsett fra når vinden uler rundt hushjørnet, slik det gjorde noen av dagene denne uka, er det susingen fra fossen i nabolaget man hører. En annen ting som er fint med å være der er å kjenne på Mors omsorg. Heldigvis er det jo sånn at en mors omsorg også gjelder selv om vi bor på hvert vårt sted. Men når den moderlige omsorgen materialiserer seg i form av skikkelig middag på bordet, da har Nilsemann det bra. Det betyr altså ikke at jeg ikke spiser til vanlig. Men mine middager kan nok på ingen måte sammenligne seg helt med mors sine. Dessverre. Pasta og Kylling kan ikke sammenligne seg helt med kjøttkaker og fårikål dessverre.

Kom hjem på torsdag for det månedlige sykehusbesøket på fredag. Kontrollen gikk greit. Det er ikke så mye nytt egentlig. Ting tar tydeligvis tid. Men enn så lenge er det positivt at stingene i hornhinna sitter som de skal og jeg har foreløpig ikke opplevd noen komplikasjoner i form av betennelser/infeksjoner eller slikt. Tenker at det er verdt å være takknemlig for.

Resten av helga har vært fin. Fredagskvelden var det et seminar/undervisningskveld med Mark Marx. På lørdagen var jeg med i tjeneste på helbredelsesrommet og på søndag var det en veldig bra gudstjeneste. Fellesnevneren for alle disse tre tingene er at jeg har fått bruke masse tid i Guds nærvær i helga. Det er godt å være en del av et felleskap som løfter opp betydningen av Guds nærvær høyt. Gjennom lovsang, undervisning og forbønn får jeg påfyll, styrke og kraft til å møte uka som kommer. Det å kjenne seg omsluttet av omsorg, kjærlighet, kjenne på fred og ha arenaer det går an å finne hvile og lade opp er av uvurderlig betydning for meg. Kirka mi er et sånn et sted, sofaen hjemme hos modern er et sånn et sted, mitt eget hjem er et sånn et sted, bare jeg får nøstet opp i litt løse tråder…

Så nå er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for en ny uke med små og store utfordringer.

 

 

 

Endelig i gang med ferie…

Hei igjen bloggen. Vi er langt over halvveis i 2017 så det var kanskje på tide å skrive noe igjen?

Nå er min sommerferie i 2017 endelig godt i gang. Det har vært et travelt halvår på jobben: Men også veldig kjekt. Men jammen var det fint å starte på ferien også.

Ferien min startet på mandag som var (i dag er det søndag) og jeg har fortsatt to hele uker med ferie foran meg. Siden onsdag har jeg vørt i Grimstad på den årlige Åpen Himmel Sommerfestival som IMI arrangerer. Jeg er takknemlig etter en bra uke der med mange gode opplevelser med meg videre. Bra møter, fantastisk lovsang og undervisning må trekkes frem som høydepunktene i tillegg til kvalitetstid sammen med gode folk.

Spesielt kjekt var det å være med på kveldsmøtet på «Youth Camp» fredagskvelden og se at seks-syv ungdommer gav livet sitt til Jesus. I tillegg var det sterkt å se at kanskje 90 prosent av ungdommene som var der responderte på utfordingen som ble gitt i å gå «all in» for å følge Jesus og rededikere livet sitt for Jesus.

I dag har turen gått fra Grimstad til Tinn der jeg ser frem til et ubestemt antall dager med «moderlig omsorg» a.k.a mat, seng, kaffe og øl. Så får vi se hvor lenge jeg blir her og ha resten av ferien eventuelt bringer. Fint å tenke på at vi må halvveis ut i august før jeg må komme meg på jobb igjen.

Ferie er digg. Livet er bra. Det er fint å være til. Whats next?

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!

Skjegg.

Jeg tok skjegget i sommer. Ja, bortsett fra barten da.

Jeg var IKKE sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg gjorde det som en bevisst handling for å markere at en fase i livet var  over. Jeg hadde snudd meg. Jeg så meg ikke lenger tilbake og 4 år med depresjon (periodevis alvorlig depresjon) hadde blitt løftet av skuldrene mine. Jeg vil ikke akkurat si jeg ble født på ny, Men jeg opplevde at jeg var en helt ny mann. Derfor måtte skjegget ryke.

Nå derimot. Tror jeg at skjegget er på vei tilbake. Litt fordi jeg faktisk har fått høre at jeg var kulest med skjegg, enn uten.

Akkurat kan jeg ikke huske når jeg sist brukte barberhøvelsen.

Det er nok en stund til jeg kommer tilbake til «the former days of bearded glory». Men jeg tipper ventingen er verdt det.

Det er vel bare å ha tålmodighet igjen så kommer jeg dit. F.eks hit: 

(Overraskende) godt å være til!

Livet er herlig. Denne uka har jeg fått litt tid til å sette meg ned å reflektere over tingenes tilstand og det som kommer til meg er at jeg er jevnt over veldig tilfreds med å være til.  Som jeg var inne på for litt siden har jeg gått rundt og lurt på hvorfor «den årlige høstdepresjonen» ikke har meldt sin ankomst enda. Da er det vel bare å konstatere at når livet jevnt over går mye bedre så er det ikke så mye som skal til.

Jeg har fått en ny rytme i livet ved at jeg har slutta å jobbe skift. Jeg føler meg freshere og mer opplagt en på lenge. Jeg sykler til og fra jobb stort sett hver dag og merker at det er noe som er «litt annerledes» de morgenene jeg velger å ta bussen.

En annen faktor er at jeg ser mer fremover nå der jeg kanskje så meg tilbake tidligere. Tenker mindre og mindre på det som har vært og kunne vært annerledes. I stedet ser jeg heller fremover. Nå tør jeg drømme igjen og har et lite håp om muligens komme meg til USA en gang i løpet av 2017. Det hadde vært helt fantastisk og står på drømme/bønnelisten min. Jeg har begynt å tenke på Impuls som kommer i slutten av januar og gleder meg til å ta fatt på eventuelle oppgaver i forbindelse med den. Jeg har forventning til at det kommer til å bli en kanonhelg.

Ellers har jeg vært ærlig på at jeg føler jeg har slitt litt sosialt. Jeg har tro for at det kommer til å ordne seg også. Jeg kjenner hvertfall på større selvtillitt nå en jeg har gjort på lenge. Så det er fantastisk å tenke på. I kveld skal jeg på konsert med Kent, og i morra skal jeg lede lovsang i Helbredelsesrommet. Blir kanonkjekt. Har på følelsen at det blir joggebukselørdag etterpå.

 

Hard knock life.

Dette har jo vært en helt fantastisk høstdag i grunn. Men det er rart med det. Det er så utrolig lite som skal til…

Om denne høsten vil jeg si at den så langt har vært ganske så fin faktisk. Kanskje en av de beste på lenge? Den fantastiske sommeren med alle de gode opplevelsene og ikke minst det å kjenne på at langvarig depresjon og motgang begynte for alvor å slippe taket gjorde mye med meg. Beslutningen om å kjøpe sykkel tror jeg kom på riktig tidspunkt. Jeg har syklet til jobb hver dag siden midten av august bortsett fra én dag. Og det er jeg sinnsykt godt fornøyd med. Jeg tror det har vært veldig godt for meg. Det har vært stort sett deilig å sykle til og fra Forus sett vekk i fra noen skikkelige regnværsdager og noen forblåste høstdager. I tillegg merker jeg jo nå at det begynner å bli litt kaldt og at det muligens er på tide å tenke på å sykle i noe annet en shorts. MEN jeg har har kjøpt regntøy og det er et fremskritt!

Når det er sagt. Jeg kjenner periodevis på bekymringen og løgntankene om at nå må det snart komme noe motgang igjen. For jeg vet at livet ikke bare er «beine veien». Det har jeg lært. Jeg har hatt veldig mange gode dager og så har jeg liksom gått og ventet på at det skulle komme en dårlig dag. Jeg tror ikke det er sunt å leve sånn. Jeg tror egentlig at det er ikke meningen at vi skal gå rundt å være bekymret.

Så jeg merker altså at det er utrolig lite som skal til før jeg kan bli på grensen til smått deprimert. Eller la oss kalle det «nedfor». Dagen i dag tror jeg er et eksempel på det. Dagen begynner egentlig ganske så greit. Jeg kommer til jobb rimelig kald, men en god varm dusj hjelper på det meste. Arbeidsdagen går ganske så greit og når den er over så her jeg faktisk lyst å sykle en god omvei i stedet for rett hjem. Så det blir drøye to mil, i stedet for en snau én. Jeg er selvsagt strålende fornøyd med det. Jeg føler meg definitivt i bedre form. Jeg innbiller meg selv at det har innvirkning på kroppsvekta også uten at jeg har sjekka. Men det får bli en annen gang….

Senere stikker jeg ut for å spise middag på Kilden (siden jeg ikke gidder å lage mat selv og i tillegg har en håndverker på besøk) og drikke kaffe på Coffeeberry. Selvsagt reiser jeg ut med min kjære sykkel.  Når klokken nærmer seg sju er det at det begynner å gå nedover. Jeg er egentlig på vei til et arrangement når jeg finner ut at det kanskje hadde vært lurt å sjekke trykket på framdekket på sykkelen min. Så da svinger jeg innom den flotte service-stasjonen som kommunen har satt opp ved Mosvannet. Den har en sykkelpumpe som visstnok skal være genial, men jeg har ikke skjønt meg på hvordan den fungerer for når jeg kobler den til ventilen så blåser den ikke luft inn, i stedet tapper den all luft ut av slangen på hjulet mitt og det er altså så lite som skal til…

… for at dagen min skal gå fra fantastisk til ganske drit.

Så i stedet for å gjøre det jeg egentlig hadde planlagt, plugger jeg øreproppene inn og setter på «Hard Knock Life» med Jay-Z og triller sykkelen hjem. Hadde det bare skjedd en time tidligere kunne jeg antageligvis trillet rett ned til sykkelforhandleren og fikset problemet med en gang.

Mens jeg går der, tenker jeg på livet. Skulle jeg skrevet ned alt jeg tenkte i løpet av det lange kvarteret på trilletur hadde jeg nok skrevet et helt innlegg til.

Uansett. 20 minutter senere befinner jeg meg på knærne i sykkelboden med den gamle sykkelpumpa og gir det et ærlig forsøk. Pumper, pumper, pumper, pumper, pumper og pumper. Sjekker om det skjer noe. Jo, jeg tror det skjer noe. Pumper, pumper, pumper, pumper litt til. Joda, det skjer noe. Pumper. Sammenligner med det andre hjulet. Joda. Pumper. Sliten. Blir aldri helt fornøyd. Tar turen ut. Test-sykler. Fortsatt ikke helt fornøyd. Innser at det sikkert er best å stikke innom sykkelforretningen i morgen. Hvilket betyr at jeg må belage meg på å ta bussen til jobb, hvilket betyr at jeg må opp noe tidligere. Hvilket betyr at…. Neida… Joda… Jeg burde kanskje tenke på å finne dyna i stedet for å sitte her å skrive.

Men hva er det egentlig jeg prøver å skrive med dette innlegget? Jo, iblant er det utrolig lite som skal til før jeg kan bli ganske nedfor å tenke at verden går meg i mot. MEN jeg aner et mønster her. Det er ikke noe nytt.

Men det er rart med det. For meg er det altså slik at den liten filleting kan gjøre at jeg begynner å tenke andre tanker som heller ikke trenger å være av den oppløftende typen. Jeg kan f.eks begynne å tenke på at det nærmer seg bursdag og at jeg egentlig håper den forbigår i stillhet, selv om jeg vet at det antakeligvis ikke kommer til å skje. Jeg har jo nok av ting å feire jeg.

Fordi jeg er faktisk mye å være takknemlig for. Jeg har et godt liv. Jeg drømmer om et enda bedre liv. Men jeg lever og det er i grunnen det viktigste i grunn.

Jeg har ikke tenkt å la et patetisk sykkelhjul få utløse «den store høstdepresjonen». Det er når alt kommer til alt bare en ganske liten bagatell. Men det er rart hvordan små  bekker har en tendens til å bli en stor elv. Hvertfall i mitt eget liv. Så når jeg sitter her og oppsummerer det hele så er det egentlig en annen sang som jeg heller vil synge. «Don’t worry. Be happy». Ikke sant?

Jeg trenger å høre det…

Det høres kanskje ut som en klisjé. Men det er det ikke. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg trenger å høre at jeg er verdsatt. At jeg er elsket. For den jeg er. Flere ganger i livet har jeg kjent på hvordan det føles å bli svikta, forlatt, mobba, sett ned på. Det er mange som har det sånn. Noen ganger er det bare småting. Andre ganger er det som en flodbølge av…..

… finner ikke ordet. Men uansett. Heldigvis er det også sånn at jeg mange mange ganger har kjent på anerkjennelse, aksept, kjærlighet, tilhørighet og raushet. Det er en del av mitt eget DNA. Men også en del av DNA’et til felleskapet jeg tilhører.

Jeg vet det er sant.

Men likevel. Nederlagene og motgangen har i perioder fargelagt livet i  en gråere fargeskala. Men livet er ikke ment å være grått. Livet er ment å være fargerikt.

Jesus har visst meg uendelig mange ganger hvor høyt han elsker meg. Han elsker oss himmelhøyt og den kjærligheten er urokkelig. Igjen og igjen får jeg erfare at det er sant. Når jeg får kjenne på den vissheten fylles livet og tilværelsen gang på gang med nye farger.

Men livet har lært meg at det kommer ups and downs. Noen ganger har det gått litt vel langt nedover. Men det å vite at folk heier på meg har vært en enorm styrke.

Denne sommeren har vært livsforvandlende. Det er som en tung bør har blitt løfta av skuldrene mine.  Jeg går inn i høsten med full visshet av at jeg er fri fra ting som har bundet meg. Gud har gitt meg nytt håp og forventning til en spennende fremtid. Den motgangen og de utfordringene jeg har stått ovenfor de siste årene tar mindre og mindre plass i livet mitt for hver uke som går og jeg er så takknemlig for det.

Jeg tror det er mange som vet det allerede, men mange har kommet til meg med oppmuntringer og gode ord som betyr mer en dere aner. Jeg tar vare på dem og lever lenge på dem. Jeg elsker selv å være til oppmuntring for andre og ser har sett hvordan et ansikt kan lyse opp av takknemlighet bare for en liten oppmuntring.

Jeg er så heldig å få være del av en fantastisk menighet, som formes av forskjellige mennesker som alle har forskjellig bakgrunn og livssituasjon. Blant de viktigste verdiene vi har er anerkjennelse og raushet blant de som stikker seg frem. Jeg tror det er noen av de sterkeste grunnene til at jeg i dag kan si at jeg står trygt med begge beina plantet på fast grunn. Hadde det ikke vært for IMI Kirken hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Livet mitt hadde uansett vært ganske så annerledes. Så la oss heie på hverandre og løfte hverandre opp.