Stigende engasjement for den gode samtalen.

Jeg liker å bruke snakketøyet. Jeg er jo tross alt fortsatt ekstrovert vil jeg tro, selv om jeg periodevis kjenner det er ganske digg å trekke seg litt tilbake i min egen hule også. I den siste tiden har jeg kjent på et økende engasjement for den gode samtalen. Jeg tror det er så utrolig viktig å snakke sammen.

Nevnte engasjement startet egentlig med en smått økende frustrasjon jeg hadde kjent på i forhold til enkelte tema hva gjelder politikk og sånn. Frustrasjonen munnet ut i et lite utlegg på fjasboka som heldigvis førte til en samtale. I andre enden av «frustrasjonen» endte jeg opp med en god prat med en venn jeg ikke hadde snakka med på en god stund og fikk lufta ut noen av de tankene jeg hadde båret på. Uklarheter ble oppklart og for å være ærlig så følte jeg meg tusen ganger bedre etterpå. Jeg har helt klart flere spørsmål å utforske og finne ut av.

Ingen tvil om at pandemi og begrensninger på sosial kontakt har hatt konsekvenser både i liten og stor forstand. Det er jo ikke slik at «samtalen» har stoppet opp siden mars 2020, men mye deler av samtalen har jo foregått i digitale arenaer. Når dette skrives er det jo mye som tyder på at det igjen ser ut til at en gjenåpning gradvis er på gang. Så da håper jeg at den gode samtalen kan fortsette. Både i det digitale rommet, men også IRL, eller ansikt til ansikt.

Sjokolade please!!

Vi har kommet til mars. Jeg tør påstå at det har vært en tålig grei start på året. Vi lever riktignok fortsatt med denne daglige «korona-tralten» med alt det innebærer. La oss håpe ting snur snart. En uvanlig kald vinter har sluppet taket. Isen smelter. Sola varmer. Og jeg har ikke rørt chips, sjokolade eller Love Hearts siden i fjor. Det er ikke noe stort savn egentlig. Men det er klart det merkes når jeg er på jobben og kjenner at det er lenge siden lunsj, og sjokoladeautomaten virker å være mitt eneste håp. Da er det greit å tenke på at det som oftest er noen brødskiver igjen i matpakken. Denne plutselige, men gjennomtenkte beslutningen om å ikke røre søtsaker har heldigvis(?) en god(?) forklaring. Min kjære hustru, fru Salthe har nemlig hatt en greie gående i ganske mange år. Hver annet år spiser hun ikke snop, kaker, boller og så videre. Dette inkluderer også Love Hearts. Så når vi kysset oss inn i 2021 så var jeg rimelig sikker i min sak. Jeg måtte hive meg med og være med på snopestoppen.

At det nærmer seg påske merkes jo lett på utvalget av påskegodt i butikkene. For eksempel disse sjokolade-eggene med fyll i står som vanlig strategisk plassert der jeg er på vei for å plukke opp gulrøtter eller yoghurt naturell. Jeg må innrømme at disse eggene har vært blant mine største favoritter. Derfor er det ganske så vemodig å måtte la disse energibombene ligge igjen.

Men jeg har funnet en work around! Ragnhilds snopestopp har nemlig noen unntak. Bursdager, våre egne og eventuelle bursdagsfeiringer vi blir invitert i. Da er det lov med kaker og sånn. På våre egne bursdager er det forresten lov med snop i tillegg. I tillegg er det lov med «alt» på 17. mai. Og det viser seg at når fastelavenssøndag tilfeldigvis falt på morsdag og valentines day så var det plutselig lov med boller likevel.

Men vi er altså kommet til 6.mars. Og jeg, som er så utrolig glad i sjokolade har ikke smakt sjokolade siden i fjor. Ikke for å skryte. Men jeg synes det er ganske bra jobba. Snart traller vi oss gjennom neste sommer og plutselig er det oktober igjen. Så da gjenstår det egentlig å håpe på at sjokolade-eggene jeg kjøpe her forleden får ligge i fred i syv måneder til.

Bring on 2021.

Det er ingen tvil om at 2020 har vært et meget spesielt år. Veldig spesielt. Pandemien har utvilsomt satt sine spor. Samtidig kjenner hvertfall jeg på masse takknemlighet i 2020. For selv om livene våre har blitt snudd opp ned har jeg midt oppi alt opplevd såpass mange gode ting i 2020 at jeg ikke kan unngå å minne meg selv på det. Det var faktisk en kollega på jobben som minte meg om det her om dagen. Hallo, liksom? Det er gullfint å ha mennesker rundt seg som hjelper en til å huske på minnesteinene langs veien.

For det var i 2020 jeg kom meg tilbake i jobb igjen etter å ha vært syk i to år. Jeg begynte å smått å jobbe 20 prosent i april. Men 1. juli var jeg tilbake i full jobb. At hverdagen er tilbake er takket være at jeg nå ser så utrolig mye bedre. Vi snakket om det, jeg og Mor i julen. I julen for to år siden var jeg ganske så dårlig og livet var ganske trasig. Men denne jula kjørte jeg bil over fjellet, og tilbake via Sørlandet uten problemer. For to år siden var det helt utenkelig.

2020 var også året jeg fikk bruke veldig mye kvalitetstid med min bestevenn og kjæreste. 1. august hadde vi bryllup og det er en festdag jeg og Ragnhild ser tilbake på med stor glede. Nå i slutten av året har vi flytta inn i nytt hus (på landet) og vi begynner å komme plass. Vi gleder oss til det blir mulig å fylle huset med gode venner og familie. Det blir skikkelig sosialt!

I det året er i ferd med å ebbe ut er jeg takknemlig for så mange ting, samtidig tenker jeg mye på de som har det vanskelig og opplever en svært vanskelig situasjon. Og jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på noe av det samme.

Jeg velger på året som ligger foran med optimisme. Jeg og Ragnhild skal ha «snopestopp» og jeg må huske å hente sykkelen som har stått på verksted siden forrige månedsskifte. Bring on 2021.

Hullut päivät

Jeg har værr i Helsinki et par-tre ganger. Den ene gangen jeg var der var det salg på butikkene og kjøpesentrene i byen. De kalte det for «Hullut päivät». Som kan oversettes til noe sånn som vanvittige eller galne dager. I tillegg til å lære meg å telle til fire på finsk har liksom «hullut päivät» hengende igjen.

Om det vi opplever rundt oss akkurat nå kan vi trygt si at det er vanvittige dager. For meg kan det periodevis være ganske spennende å følge med på hva som skjer. Og på mange områder i samfunnslivet er det ting som jeg er nødt å følge litt med på. Jeg er flynerd, så jeg er opptatt av hvordan flyselskapene og næringslivet ellers kommer til å klare seg gjennom dette. Jeg er glad i kirka og synes det er ganske tøft å ikke kunne gå på gudstjeneste eller andre fellessamlinger som var planlagt. Jeg er musikkelsker og glad i kultur og konsertopplevelser. Konserten vi skulle med Trygve Skaug i går røyk naturligvis. Leit at så mange flotte artister og folk i kultur/scene/teknikk som jeg ser opp til har tøffe tider om dagen. Tenker masse på dem og ønsker dem alt godt i denne tiden.

Jeg er fortsatt på arbeidsavklaringspenger og surrer en del her hjemme. Det gjør at jeg på mange måter har sympati med alle som nå går uker med brakkesyke i møte.

Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne være med å bidra i dugnaden vi sammen har startet på. Men den er jeg jo fortsatt med selv om jeg ikke kan jobbe helt enda. La oss heie på hverandre og holde humøret oppe situasjonen tatt i betraktning.

Jeg er snart i ferd med å legge ut leiligheten min for salg. Ragnhild og meg har bestemt oss for å se etter en bolig vi kan bygge et hjem sammen i fra august av. Jeg har reflektert litt rundt om dette er en gunstig tid å begi seg ut på boligmarkedet på? Så vidt jeg forstår på de jeg har snakket med og de som hjelper meg med salget så er det definitivt lov å være optimist. Leiligheter blir solgt. Boliger legges ut for salg. Hvordan det løser økonomisk finner vi ut av. Hakuna matata!

Det er helt sprøtt å tenke på at midt alt det som skjer om dagen så er jeg i ferd med å avslutte et kapittel (eller to) i livet og starter på et eller noen nye. Hvordan hverdagen ser ut om fjorten dager eller tre måneder er det nok ikke så mange som har helt kontrollen på akkurat nå. Men jeg velger å tro at det hvertfall er Én som har kontrollen og oversikten.

Troen på Jesus og vissheten om at han er med oss gjennom alt vi møter i livet, og ikke minst troen på et evig Håp gir meg stayerevne, kraft og motivasjon til å leve livet med hele meg. Jeg håper og tror vi alle sammen skal komme oss gjennom disse tidene.

De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

Håp (og tro og kjærlighet)

Jeg går i en huskirke. Ja, jeg er en del av en i norsk målestokk stor kirke i Stavanger og jeg kjenner meg privilegert som får være en del av den og feire gudstjeneste med en ganske fin stor gjeng med folk i alle aldre og livssituasjoner. Men det er også så godt å være en del av den lille huskirken. Noen kaller det gjerne for husfelleskap, eller bibelgruppe. Men vi kaller det for huskirke. Det er så fint å være en del av den huskirken. Forrige uke da vi møttes var det håp som var tema.

Etter hvert som lederen av huskirken begynte å dele noen tanker om håp begynte jeg selv å reflektere litt over mitt eget håp. Og siden det har jeg egentlig tenkt mye på håp.

Saken er den at jeg i løpet av de siste dagene har oppdaget at håpet mitt er ganske sterkt for tiden. Og det fyller meg med en enorm takknemlighet.

Jeg tror at håp er noe av det som holder oss i live. Hadde vi ikke hatt noe håp i det hele tatt hadde det ikke vært noe poeng med tilværelsen. Jeg tenker tilbake på perioder i livet både i nær og fjern fortid hvor livet har virket veldig håpløst. Men når det var på det tøffeste må jeg nok uansett ha sett et ørlite mikroskopisk glimt av håp. For jeg sitter nå her. Midt på natta og skriver…

… om et håp som jeg kan skrive om med takknemlighet og frimodighet.

Så hva har skjedd? Joda. Livet er definitivt så mye bedre en det var for noen år tilbake. Jeg sliter fortsatt med øynene og har fortsatt ikke kommet meg tilbake i jobb igjen. Forhåpentligvis blir det en endring på det i 2020. Datamaskiner og skjermer er fortsatt en utfordring, men å skrive på telefonen går bra. Men jeg har det etter forholdene greit.

Jeg har mye håp. Men jeg har også tro og kjærlighet. Tro, håp og kjærlighet tenker jeg må være de viktigste tingene man bærer med seg i livet. Jeg tror på Jesus og at alt det vi snart skal feire i julen har skjedd. For troen gir meg håp. Et håp om at det finnes noe mer mellom himmel og jord en det vi kan se, fatte og begripe. Troen min har nok alltid vært der, selv om kanskje den også periodevis må ha vært noe mikroskopisk. Jeg brukte å tenke for mange år siden at det var troen på Jesus og håpet om bedre tider som holdt meg i live og var en ganske stor barriere for å tenke på å gjøre det slutt på livet. Tanken streifet meg noen ganger. Men gjett om jeg er takknemlig for at det ble med tanken.

For det tredje så var det denne kjærligheten da. På forhånd beklager jeg hvis det blir litt klissete. Men det er altså sånn at jeg kjenner meg elska. Joda: Jeg vet at jeg er og har alltid vært elska av Gud. At venner og familie alltid har verdsatt meg høyt. Men i de periodene når livet sendte meg tornebusker, edder og galle så var det kanskje ikke like lett å være bevisst på akkurat det der. Får man i tillegg føle på hvordan det er å bli avvist er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å kjenne eller forstå at noen er glad i en. Men igjen så var det dette mikroskopiske snevet da.

Så har heldigvis livet vist meg at «det går over». Det mikroskopiske snevet av å kjenne på kjærlighet har vokst seg så stort at det ikke er et snev lengre. Det er for meg et bevis på at det går an å miste noe godt, for å vinne noe som er enda bedre.

Til sommeren skal Ragnhild og jeg gifte oss. Gjett om vi teller ned dagene? Hun har bidratt til at jeg har fått tilbake livsgnisten igjen. Hun gir meg håp og tro for at vi kommer til å få et fantastisk fint liv sammen.

Nå har jeg kjærlighet. Jeg har tro og jeg har håp. Joda, Paulus skriver i 1.Kor 13.13 at kjærligheten et størst av dem. Og jeg digger det. Men nå om dagen er jeg ganske begeistra for Håpet. For når håpet er sterkt er det fint å være til.

For the one

Jeg er i Grimstad på Åpen Himmel Sommerfestival. IMI-Kirkens sommercamp som arrangeres for femte gang denne sommeren. Konferansen fikk en veldig bra start i går kveld med Egil Elling som hadde en nydelig preken hvor han blant annet delte noen historier i fra boka «Godhetseffekten» som ble gitt ut tidligere i vår. Jeg har dessverre ikke fått lest boka enda. Men de glimtene han delte fra boka i talen indikerte at jeg kanskje burde få lest den boka. Det var bare dette skrantende synet da… 

Talen endte i at menigheten sang en nydelig sang som heter «For the one». Det er bønn om at vi må bli fylt med den samme kjærligheten for våre medmennesker som Jesus hadde. 

Da jeg gikk fra kveldsmøtet kjente jeg at jeg ikke var uberørt. Jeg kjente rett og slett at en det rant en tåre langs kinnet mitt. Jeg er en skikkelig «F» på disse personlighetstestene og griner vanligvis en del, men det er noe spesielt med disse enkle ensomme tårene som bare sniker seg ut av tårekanalen og du bare kjenner at det er en «god» tåre. 

Litt senere kjørte jeg og Ragnhild innom en butikk for å handle litt kveldsmat, tilfeldigvis lå det en burger-restaurant like ved og vi hadde egentlig lyst på softis, så vi dro innom der. I kassa der ble vi møtt av ei jente som hadde et nydelig smil og var veldig imøtekommende og hyggelig. Da vi hadde fått maten vi skulle ha og satt oss ned for å spise kjente jeg ganske snart at jeg ble ganske tankefull og jeg merket at noe fra talen og sangen «For the one» hadde satt i gang en liten prosess i meg. Jeg kjente på at jeg ble fylt av «kindness and compassion for the one» som det står i teksten. Og jeg kjente at Jesus minnet meg på å gjøre noe. Just do it. Er det ikke det de sier? Tro meg, å være Jesu hender og føtter her på jorda er ikke noe jeg begynte å drømme om i går kveld. Det er noe som ligger i dna’et som jeg ble gitt da jeg valgte å følge Jesus. Men det å gå til en ganske så fremmed person på en offentlig plass å dele godhet (eller i ytterste konsekvens snakke om Jesus) har periodevis vært en ganske stor barriere for meg. Men etterhvert som softis-begeret ble tommere kjente jeg på at det var riktig å stoppe opp for denne ene.

Så da vi var på vei ut av burgersjappa hadde jeg bestemt meg for å gi kassadama. en oppmuntring.

Av en eller annen sikkert logisk men irriterende grunn hadde burgersjappa en policy på at de ansatte ikke kunne ta i mot tips. (Hallo???) Så tipsen jeg hadde tenkt å gi til jenta måtte jeg i stedet gi til Stine Sofies stiftelse. Men jeg fikk gitt den oppmuntringen jeg ønsket i form av et smil og noen gode oppmuntrende ord. Og det var tydelig at jenta opplevde at det var fint å få noen gode ord. Vi var sikkert bare en av hundrevis av kunder hun hadde møtt denne dagen, men hvis et ekstra smil og noen gode ord fra en av dem kan utgjøre en forskjell på en travel onsdag i fellesferien så er det verdt det.

How do you do?

Så hvordan går det sånn egentlig med meg? Vi er godt ute i mars måned. Året har startet veldig bra. Mine nyttårstanker om året som er i gang har på mange måter truffet spikeren på hodet. Når jeg leser innlegget jeg skrev for 2,5 måneder siden er det nesten litt skummelt å se hvor forberedt jeg har vært på det nye året.

De to første månedene av året har vært veldig bra og jeg har rett og slett mye å være takknemlig for. Januar og februar var fylt med diverse konferanser som jeg brukte en del tid på. Ellers spilte jeg en god del i kirka. Både på noen gudstjenester, men også i andre settinger i kirka. Sist tirsdag ledet jeg lovsangen på Bønn og Lovsang på IMI. Jeg synes det er superkjekt å vokse i det musikalske både rent vokal-teknisk men også i det og lede et team og kirka inn i lovsang og tilbedelse.

Jeg skrev ellers blant annet at sikkert ville dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Og jammen fikk jeg rett i det også. Sånn helsemessig har jeg fortsatt litt utfordringer med synet. For å prøve å gjøre en lang historie kort, har jeg det fortsatt bra på det øyet som ble operert i mai i fjor. Ingen komplikasjoner og alt er bare velstand der. Men for noen uker siden kjente jeg at jeg begynte å bli dårlig på det andre øyet. Det vil si det øyet som ikke er operert enda. Jeg trodde egentlig det var en reaksjon på bruk av skleral-linsen jeg egentlig bruker fordi jeg var ganske så rød og hoven. Men etterhvert viste det seg at det var noe litt mer alvorlig nemlig noe som heter «akutt hydrops». Ikke spør meg hva det egentlig er, men så vidt jeg skjønner handler det om ansamling av væske i øyet som ikke skal være der? Øyet har uansett vært ganske hovent en god stund og det er ikke akkurat festlig. Legg til den faktoren at jeg inntil videre har fått beskjed om å bruke nevnte skleral-linse så kan man trygt si at det går bittelitt treigt om dagen og at det har blitt noen turer på poliklinikken i 2019. Jeg begynner å bli fast inventar der nede nå og er på hils med de fleste helsesekretærene. Nevnte jeg at vi i bunn og grunn har et fantastisk helsevesen? Føler meg så vanvittig bra ivaretatt og har en av de beste øyelegene jeg har møtt? Men det går fremover og jeg har det mye bedre nå en jeg hadde for to-tre uker siden.

Nå er det over ti måneder siden jeg ble sykmeldt. Med to øyne delvis «ute av drift» er et mulig comeback litt i det blå om dagen. (Men noen av mine nye venner i velferdsetaten har kanskje ett eller annet ess i ermet?) La det ikke være noe tvil om at jeg savner det kollegiale felleskapet. Tidligere i uka var jeg ute på kontoret en tur. Kjekt å hilse på gode kollegaer som jeg vet helst skulle hatt meg tilbake «i går» men som også vil meg det aller beste og mantraet som går igjen er jo at det må ta den tiden det tar. Men dette skulle ikke være en klageblogg?

Jeg har altså midt opp i alt som skjer mye å være takknemlig for. Det er for eksempel verdt å feire nye relasjoner. Etter snaue to år med litt sånn aktivitet på «Tinder for kristne» skjedde det noe….

Og om ei snau uke reiser eg på helgetur heim te mor. Blir ikke feil det heller.

A kind of Christmas Card.

Det skjer som regel en gang i midten av desember. I postkassen kommer det spennende konvolutter som nødvendigvis ikke handler om kid-nummer eller faktura på den regningen du egentlig ikke trenger siden den allerede er registert som avtalegiro i nettbanken. I konvolutten jeg fant i postkassa eller fikk stukket i hånda av en venn finner jeg julekort. Fra folk jeg er glad i og setter pris på.

Julekort er fine greier. Som mottaker av julekort blir jeg oppmerksom på hvor mange bra folk jeg har i livet mitt og gir meg grunn til å være takknemlig. Noen skriver litt om hva som har skjedd i løpet av året som har gått.

En annen ting jeg oppdager hvert år jeg åpner en konvolutt med et julekort er at jeg tenker med meg selv at dette er noe jeg kanskje selv kunne tenke meg å sende til mine nære og halvfjerne. Men det blir som regel med tanken. Når man har passert midten av desember begynner jo det i utgangspunktet å haste litt. Og det er typisk slik at man kanskje har tusen andre ting å tenke på. Her kommer denne fantastiske nettsiden inn i bildet. For, hvorfor ikke bruke noen linjer på å ønske deg, kjære leser en fortsatt god adventstid, og god jul når enn den måtte sette inn.

Så hva har jeg egentlig holdt med i året som snart ligger bak oss? De som kjenner meg godt eller leser her på bloggen vet nok allerede at dette året ikke ble helt som jeg hadde forestilt meg. Når jeg tenker meg om, så kan man jo ikke forestille seg med hundre prosent nøyaktighet hvordan et kommende år skal se ut. Men noen stikkord sitter man gjerne med på forhånd. Det ante meg da vi gikk inn i 2018 at øynene mine fortsatt kom til å skape litt trøbbel. Men jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg der å da hvordan det egentlig kom til å utarte seg. Der det i utgangspunktet ble planlagt en operasjon i november ble det litt endring i planene når jeg plutselig ble lagt inn på sykehus i Bergen i mai og fikk lov til å tilbringe både nasjonaldagen og pinsen der. Takk til dere som kom og besøkte meg mens jeg lå der. Og takk til de som sendte blomster. Det betydde masse!

Operasjonen 16. mai gikk veldig bra. Jeg er fortsatt fri for infeksjoner og komplikasjoner. Så det er verdt og glad for. Det som gjør det hele litt komplisert er at jeg fortsatt ser for dårlig til å kunne utføre mine vanlige arbeidsoppgaver. Har rett og slett vært sykmeldt siden slutten av april. Når jeg kommer meg tilbake i jobb er fortsatt litt i det blå. Men jeg håper kanskje på bedre tider i 2019.

Heldigvis har jeg også fine minner å se tilbake på i året som ligger bak. Jeg er takknemlig for at jeg har fått bruke mye tid på musikken i 2018. Kanskje spesielt i kirka der jeg fortsatt er med og spiller i flere lovsangsteam. Glad for å kunne bli brukt og takknemlig for at jeg får bruke de evnene og talentene jeg har fått til å spille og synge i kirka. Spent på fortsettelsen!

Platesamlingen min har vokst, både med vinyl og en del cd’er. Har også vært på en god del konserter i år. Det er også noe jeg har planer om å fortsette med. Når synet skranter litt er jeg hvertfall takknemlig for at hørselen min er i behold!

I begynnelsen av 2018 startet jeg på en bibelleseplan der planen var å komme seg gjennom bibelen på et år. Det var en fantastisk spennende start på året og jeg kom et godt stykke på vei. Opplevde kanskje at enkelte bøker, som f.eks Jobs bok var utfordrende å fordøye. Dessverre falt jeg helt av leseplan-rytmen da jeg ble syk. Har et ønske om å starte på ny 1.januar. Appen Bible in one year ligger hvertfall klar på telefonen. Jeg har en drøm og lengsel om å bli enda bedre kjent med Jesus i 2019 og ser med forventning fram mot et nytt år både for meg selv, familien min og kirka vår.

 

 

 

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

fv3a6854

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

img_0047

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

nsalthe

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!