Jeg er i Grimstad på Åpen Himmel Sommerfestival. IMI-Kirkens sommercamp som arrangeres for femte gang denne sommeren. Konferansen fikk en veldig bra start i går kveld med Egil Elling som hadde en nydelig preken hvor han blant annet delte noen historier i fra boka «Godhetseffekten» som ble gitt ut tidligere i vår. Jeg har dessverre ikke fått lest boka enda. Men de glimtene han delte fra boka i talen indikerte at jeg kanskje burde få lest den boka. Det var bare dette skrantende synet da…
Talen endte i at menigheten sang en nydelig sang som heter «For the one». Det er bønn om at vi må bli fylt med den samme kjærligheten for våre medmennesker som Jesus hadde.
Da jeg gikk fra kveldsmøtet kjente jeg at jeg ikke var uberørt. Jeg kjente rett og slett at en det rant en tåre langs kinnet mitt. Jeg er en skikkelig «F» på disse personlighetstestene og griner vanligvis en del, men det er noe spesielt med disse enkle ensomme tårene som bare sniker seg ut av tårekanalen og du bare kjenner at det er en «god» tåre.
Litt senere kjørte jeg og Ragnhild innom en butikk for å handle litt kveldsmat, tilfeldigvis lå det en burger-restaurant like ved og vi hadde egentlig lyst på softis, så vi dro innom der. I kassa der ble vi møtt av ei jente som hadde et nydelig smil og var veldig imøtekommende og hyggelig. Da vi hadde fått maten vi skulle ha og satt oss ned for å spise kjente jeg ganske snart at jeg ble ganske tankefull og jeg merket at noe fra talen og sangen «For the one» hadde satt i gang en liten prosess i meg. Jeg kjente på at jeg ble fylt av «kindness and compassion for the one» som det står i teksten. Og jeg kjente at Jesus minnet meg på å gjøre noe. Just do it. Er det ikke det de sier? Tro meg, å være Jesu hender og føtter her på jorda er ikke noe jeg begynte å drømme om i går kveld. Det er noe som ligger i dna’et som jeg ble gitt da jeg valgte å følge Jesus. Men det å gå til en ganske så fremmed person på en offentlig plass å dele godhet (eller i ytterste konsekvens snakke om Jesus) har periodevis vært en ganske stor barriere for meg. Men etterhvert som softis-begeret ble tommere kjente jeg på at det var riktig å stoppe opp for denne ene.
Så da vi var på vei ut av burgersjappa hadde jeg bestemt meg for å gi kassadama. en oppmuntring.
Av en eller annen sikkert logisk men irriterende grunn hadde burgersjappa en policy på at de ansatte ikke kunne ta i mot tips. (Hallo???) Så tipsen jeg hadde tenkt å gi til jenta måtte jeg i stedet gi til Stine Sofies stiftelse. Men jeg fikk gitt den oppmuntringen jeg ønsket i form av et smil og noen gode oppmuntrende ord. Og det var tydelig at jenta opplevde at det var fint å få noen gode ord. Vi var sikkert bare en av hundrevis av kunder hun hadde møtt denne dagen, men hvis et ekstra smil og noen gode ord fra en av dem kan utgjøre en forskjell på en travel onsdag i fellesferien så er det verdt det.