For the one

Jeg er i Grimstad på Åpen Himmel Sommerfestival. IMI-Kirkens sommercamp som arrangeres for femte gang denne sommeren. Konferansen fikk en veldig bra start i går kveld med Egil Elling som hadde en nydelig preken hvor han blant annet delte noen historier i fra boka «Godhetseffekten» som ble gitt ut tidligere i vår. Jeg har dessverre ikke fått lest boka enda. Men de glimtene han delte fra boka i talen indikerte at jeg kanskje burde få lest den boka. Det var bare dette skrantende synet da… 

Talen endte i at menigheten sang en nydelig sang som heter «For the one». Det er bønn om at vi må bli fylt med den samme kjærligheten for våre medmennesker som Jesus hadde. 

Da jeg gikk fra kveldsmøtet kjente jeg at jeg ikke var uberørt. Jeg kjente rett og slett at en det rant en tåre langs kinnet mitt. Jeg er en skikkelig «F» på disse personlighetstestene og griner vanligvis en del, men det er noe spesielt med disse enkle ensomme tårene som bare sniker seg ut av tårekanalen og du bare kjenner at det er en «god» tåre. 

Litt senere kjørte jeg og Ragnhild innom en butikk for å handle litt kveldsmat, tilfeldigvis lå det en burger-restaurant like ved og vi hadde egentlig lyst på softis, så vi dro innom der. I kassa der ble vi møtt av ei jente som hadde et nydelig smil og var veldig imøtekommende og hyggelig. Da vi hadde fått maten vi skulle ha og satt oss ned for å spise kjente jeg ganske snart at jeg ble ganske tankefull og jeg merket at noe fra talen og sangen «For the one» hadde satt i gang en liten prosess i meg. Jeg kjente på at jeg ble fylt av «kindness and compassion for the one» som det står i teksten. Og jeg kjente at Jesus minnet meg på å gjøre noe. Just do it. Er det ikke det de sier? Tro meg, å være Jesu hender og føtter her på jorda er ikke noe jeg begynte å drømme om i går kveld. Det er noe som ligger i dna’et som jeg ble gitt da jeg valgte å følge Jesus. Men det å gå til en ganske så fremmed person på en offentlig plass å dele godhet (eller i ytterste konsekvens snakke om Jesus) har periodevis vært en ganske stor barriere for meg. Men etterhvert som softis-begeret ble tommere kjente jeg på at det var riktig å stoppe opp for denne ene.

Så da vi var på vei ut av burgersjappa hadde jeg bestemt meg for å gi kassadama. en oppmuntring.

Av en eller annen sikkert logisk men irriterende grunn hadde burgersjappa en policy på at de ansatte ikke kunne ta i mot tips. (Hallo???) Så tipsen jeg hadde tenkt å gi til jenta måtte jeg i stedet gi til Stine Sofies stiftelse. Men jeg fikk gitt den oppmuntringen jeg ønsket i form av et smil og noen gode oppmuntrende ord. Og det var tydelig at jenta opplevde at det var fint å få noen gode ord. Vi var sikkert bare en av hundrevis av kunder hun hadde møtt denne dagen, men hvis et ekstra smil og noen gode ord fra en av dem kan utgjøre en forskjell på en travel onsdag i fellesferien så er det verdt det.

Reklame

Issues

Nå har det gått over et år siden sist gang jeg var på jobb. Det er noe hekkans drit å ikke kunne se godt nok til å være noe særlig brukanes foran en dataskjerm. Skriver som vanlig blogginnlegg i «SMS-format» på mobiltelefonen. Øye nr. 1 har det fortsatt etter forholdene bra etter operasjonen. Ingen store problemer med det øyet utover at det som nevnt tar tid siden stingene skal sitte i en god stund. På det andre øyet som også skal gjennom en hornhinnetransplantasjon med tid og stunder har jeg blitt «velsignet» meg med en ekstra diagnose som heter «Akutt hydrops». Ikke spør meg om hva det er, men slik jeg har forstått det handler det om ansamlinger av væske som ikke skal være der, et eller annet sted i øyet. Derfor har jeg heller ikke fått gått med den linsa jeg vanligvis bruker slik at jeg ser litt mer en bare grums. Dersom denne hydrops-greia forsvinner er det en teoretisk mulighet for at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt?

I skrivende stund er det omtrent på timen siden jeg ble sendt avgårde med fly til Bergen etter en kontroll på sykehuset hjemme. Det er sykt å tenke på at det har gått et år. Det er interessant å reflektere litt over det som skjedde de dagene. Det som skjedde var nemlig at det egentlig var planer om å operere det andre øyet først. «Det andre øyet» var i utgangspunktet dårligst. Men, så ble det litt andre omstendigheter da jeg altså plutselig ble sendt til Haukeland og ganske riktig fikk beskjed om at de måtte ta det «friskeste øyet» først. Absolutt ikke noe jeg går tenker for mye på, men det kan i teorien tenkes at dette lange sykdomsperioden ikke hadde vært nødvendig?

Et lite lyspunkt må vel være at det fortsatt står bra til med det øyet som er operert. Så lenge stingene sitter som de skal og jeg ikke har fått noen infeksjoner er det rett og slett bare en vei det kan gå. Fremover.

Uansett, siden jeg nå har vært sykmeldt i et års tid går det ubønnhørlig mot slutten på sykepenger. Nå er det etterhvert en ny hverdag jeg må forholde meg til, nemlig arbeidsavklaringspenger. Jeg har lest en del om AAP, Snakket med noen som har vært på AAP. Denne arbeids- og velferdsetaten vår er jo egentlig opptatt at jeg bør komme meg ut i jobb så fort som mulig. Men det er foreløpig ikke så enkelt å forestille seg det når jeg i praksis er svaksynt på begge øynene og har en jobb som i utgangspunktet krever et årvåkent blikk.

Så her sitter jeg og skulle ønske at livet behandlet meg bittelitt penere. Men det er egentlig ikke så mye annet å gjøre med tingenes tilstand en å gjøre det beste ut av det. Tenke positivt og være takknemlig for det jeg får oppleve av kjekke ting i livet. For jeg har litt å være takknemlig for også. Heldigvis.

How do you do?

Så hvordan går det sånn egentlig med meg? Vi er godt ute i mars måned. Året har startet veldig bra. Mine nyttårstanker om året som er i gang har på mange måter truffet spikeren på hodet. Når jeg leser innlegget jeg skrev for 2,5 måneder siden er det nesten litt skummelt å se hvor forberedt jeg har vært på det nye året.

De to første månedene av året har vært veldig bra og jeg har rett og slett mye å være takknemlig for. Januar og februar var fylt med diverse konferanser som jeg brukte en del tid på. Ellers spilte jeg en god del i kirka. Både på noen gudstjenester, men også i andre settinger i kirka. Sist tirsdag ledet jeg lovsangen på Bønn og Lovsang på IMI. Jeg synes det er superkjekt å vokse i det musikalske både rent vokal-teknisk men også i det og lede et team og kirka inn i lovsang og tilbedelse.

Jeg skrev ellers blant annet at sikkert ville dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Og jammen fikk jeg rett i det også. Sånn helsemessig har jeg fortsatt litt utfordringer med synet. For å prøve å gjøre en lang historie kort, har jeg det fortsatt bra på det øyet som ble operert i mai i fjor. Ingen komplikasjoner og alt er bare velstand der. Men for noen uker siden kjente jeg at jeg begynte å bli dårlig på det andre øyet. Det vil si det øyet som ikke er operert enda. Jeg trodde egentlig det var en reaksjon på bruk av skleral-linsen jeg egentlig bruker fordi jeg var ganske så rød og hoven. Men etterhvert viste det seg at det var noe litt mer alvorlig nemlig noe som heter «akutt hydrops». Ikke spør meg hva det egentlig er, men så vidt jeg skjønner handler det om ansamling av væske i øyet som ikke skal være der? Øyet har uansett vært ganske hovent en god stund og det er ikke akkurat festlig. Legg til den faktoren at jeg inntil videre har fått beskjed om å bruke nevnte skleral-linse så kan man trygt si at det går bittelitt treigt om dagen og at det har blitt noen turer på poliklinikken i 2019. Jeg begynner å bli fast inventar der nede nå og er på hils med de fleste helsesekretærene. Nevnte jeg at vi i bunn og grunn har et fantastisk helsevesen? Føler meg så vanvittig bra ivaretatt og har en av de beste øyelegene jeg har møtt? Men det går fremover og jeg har det mye bedre nå en jeg hadde for to-tre uker siden.

Nå er det over ti måneder siden jeg ble sykmeldt. Med to øyne delvis «ute av drift» er et mulig comeback litt i det blå om dagen. (Men noen av mine nye venner i velferdsetaten har kanskje ett eller annet ess i ermet?) La det ikke være noe tvil om at jeg savner det kollegiale felleskapet. Tidligere i uka var jeg ute på kontoret en tur. Kjekt å hilse på gode kollegaer som jeg vet helst skulle hatt meg tilbake «i går» men som også vil meg det aller beste og mantraet som går igjen er jo at det må ta den tiden det tar. Men dette skulle ikke være en klageblogg?

Jeg har altså midt opp i alt som skjer mye å være takknemlig for. Det er for eksempel verdt å feire nye relasjoner. Etter snaue to år med litt sånn aktivitet på «Tinder for kristne» skjedde det noe….

Og om ei snau uke reiser eg på helgetur heim te mor. Blir ikke feil det heller.

I’ve got a feeling.

Jeg oppdaget det en gang i midten av desember. Det var en tanke som streifet meg. En refleksjon jeg gjorde. Kanskje det var en «Gudegitt» tanke. Eller kanskje det bare var meg? Uansett, tanken som for gjennom hodet mitt og som jeg har tenkt mye på siden var: 2019 kan fort bli et veldig bra år. Og det kjennes litt rart. Fordi den tanken har ikke helt sluppet taket. Og det fyller meg med forventning og spenning.

På tross av utfordringene på ingen måte forsvinner av seg selv når klokken tikker inn i et nytt år kjenner jeg på forventning. Joda, jeg har et eller flere fjell jeg må klatre, eller som må flyttes. Det vil sikkert dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Men jeg har bestemt meg for ikke å la den tanken som streifet meg slippe taket. I stedet griper jeg tak i den, tar vare på den og tenker at det er en fantastisk mulighet. Så hvilke ambisjoner, håp og planer har jeg egentlig for det nye året?

En dypere relasjon til Jesus.

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» står det i Matteus 6,33. For meg utgjør troen og relasjonen til Jesus en forskjell. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg kom jeg i fjor er godt stykke på vei i en bibelleseplan som dekker hele boka på et år. Fjorten dager på sykehus i mai var dessverre nok til å utfordre planen min med å komme gjennom boka fra perm til perm. Men jeg utfordrer meg selv til å gi det en ny sjanse 1.januar. Verktøyene ligger klare og notatboka også.

Kombinert med bibellesing hører det også med en lengsel om et aktivt bønneliv og jeg håper at det nye året vil bringe tid og rom til å sette fokus. Jeg ønsker rett og slett å bli enda bedre kjent med Jesus.

Prosjekt: Kom i form 2019

Et syn som ikke spiller helt på lag er utfordrende nok. En lege son rynker bittelitt på nesa når hun sjekker blodtrykket er en tankevekker. Kombinert med at jeg må innrømme at jeg periodevis ikke har følt meg særlig sprek så har jeg tenkt den tanken som tusenvis av andre har tenkt før meg. Kall det et gjerne et nyttårsforsett proppet av klisjeer. Men jeg har planer om å komme i litt bedre forn i 2019. Oh yes, det kommer til å bli hardt. Men det kan jo også tenkes at det vil lønne seg. Regn med at snopestopp og cola-faste er blant stikkordene her. I tillegg at jeg planlegger å komme meg mer ut på tur. Sykkelen er sikkert klar for noen nye turer i 2019, ellers ligger Mosvatnet klart og venter på meg. Det er bare å komme seg opp og ut.

Prosjekt: Make life great again. 

Mellom linjene de to siste avsnittene kan det sikkert trekkes paralleller til det jeg tenker er en drøm/lengsel om en tilværelse med en jevnt over bedre livskvalitet. Perioder med depresjon har nok satt preg på tilværelsen i perioder. Det er flere faktorer som spiller inn her, men noe av dette tror jeg fint at jeg kan gjøre noe med selv. With a little help from my friends. For venner og familie har jeg og det er gull verdt. Selv om den følelsen av ensomhet kommer snikende innimellom vet jeg at jeg har relasjoner og venner som betyr mye fot meg og vice versa. Det gjelder bare å komme seg opp om morgenen å gripe dagen, tiden og muligheten til å bety en forskjell.

Jeg har altså håp for 2019. Når jeg scroller litt tilbake i bloggen blir jeg minnet på at jeg flere ganger har møtt et nytt år med forventning, men også med ferske erfaringer av berg- og dalbaner i bagasjen. Ved et nytt årsskifte velger jeg å gå inn i det med forventning og fremtidstro. Jeg tror på bedre tider. Jag tror og håper det blir et bra år selv om ting gjerne skulle vært annerledes.  Jeg tror at det finnes fremtid og håp.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» – Jer. 29.11

A kind of Christmas Card.

Det skjer som regel en gang i midten av desember. I postkassen kommer det spennende konvolutter som nødvendigvis ikke handler om kid-nummer eller faktura på den regningen du egentlig ikke trenger siden den allerede er registert som avtalegiro i nettbanken. I konvolutten jeg fant i postkassa eller fikk stukket i hånda av en venn finner jeg julekort. Fra folk jeg er glad i og setter pris på.

Julekort er fine greier. Som mottaker av julekort blir jeg oppmerksom på hvor mange bra folk jeg har i livet mitt og gir meg grunn til å være takknemlig. Noen skriver litt om hva som har skjedd i løpet av året som har gått.

En annen ting jeg oppdager hvert år jeg åpner en konvolutt med et julekort er at jeg tenker med meg selv at dette er noe jeg kanskje selv kunne tenke meg å sende til mine nære og halvfjerne. Men det blir som regel med tanken. Når man har passert midten av desember begynner jo det i utgangspunktet å haste litt. Og det er typisk slik at man kanskje har tusen andre ting å tenke på. Her kommer denne fantastiske nettsiden inn i bildet. For, hvorfor ikke bruke noen linjer på å ønske deg, kjære leser en fortsatt god adventstid, og god jul når enn den måtte sette inn.

Så hva har jeg egentlig holdt med i året som snart ligger bak oss? De som kjenner meg godt eller leser her på bloggen vet nok allerede at dette året ikke ble helt som jeg hadde forestilt meg. Når jeg tenker meg om, så kan man jo ikke forestille seg med hundre prosent nøyaktighet hvordan et kommende år skal se ut. Men noen stikkord sitter man gjerne med på forhånd. Det ante meg da vi gikk inn i 2018 at øynene mine fortsatt kom til å skape litt trøbbel. Men jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg der å da hvordan det egentlig kom til å utarte seg. Der det i utgangspunktet ble planlagt en operasjon i november ble det litt endring i planene når jeg plutselig ble lagt inn på sykehus i Bergen i mai og fikk lov til å tilbringe både nasjonaldagen og pinsen der. Takk til dere som kom og besøkte meg mens jeg lå der. Og takk til de som sendte blomster. Det betydde masse!

Operasjonen 16. mai gikk veldig bra. Jeg er fortsatt fri for infeksjoner og komplikasjoner. Så det er verdt og glad for. Det som gjør det hele litt komplisert er at jeg fortsatt ser for dårlig til å kunne utføre mine vanlige arbeidsoppgaver. Har rett og slett vært sykmeldt siden slutten av april. Når jeg kommer meg tilbake i jobb er fortsatt litt i det blå. Men jeg håper kanskje på bedre tider i 2019.

Heldigvis har jeg også fine minner å se tilbake på i året som ligger bak. Jeg er takknemlig for at jeg har fått bruke mye tid på musikken i 2018. Kanskje spesielt i kirka der jeg fortsatt er med og spiller i flere lovsangsteam. Glad for å kunne bli brukt og takknemlig for at jeg får bruke de evnene og talentene jeg har fått til å spille og synge i kirka. Spent på fortsettelsen!

Platesamlingen min har vokst, både med vinyl og en del cd’er. Har også vært på en god del konserter i år. Det er også noe jeg har planer om å fortsette med. Når synet skranter litt er jeg hvertfall takknemlig for at hørselen min er i behold!

I begynnelsen av 2018 startet jeg på en bibelleseplan der planen var å komme seg gjennom bibelen på et år. Det var en fantastisk spennende start på året og jeg kom et godt stykke på vei. Opplevde kanskje at enkelte bøker, som f.eks Jobs bok var utfordrende å fordøye. Dessverre falt jeg helt av leseplan-rytmen da jeg ble syk. Har et ønske om å starte på ny 1.januar. Appen Bible in one year ligger hvertfall klar på telefonen. Jeg har en drøm og lengsel om å bli enda bedre kjent med Jesus i 2019 og ser med forventning fram mot et nytt år både for meg selv, familien min og kirka vår.

 

 

 

Jeg er hjemme.

Det siste halvåret har jeg vært en del «heime hos Mor» i Telemark. Sånn ca en uke hver måned kanskje. Siden jeg ikke har kunnet jobbe har det vært like greit å være der.. Der har nemlig min kjære Mor bodd i noen år nå. I dag er hun forresten 66 år. Det er så stas at jeg ikke kunne unngå å høre litt på Wenche Myhre i morges.

Digresjon: Jeg husker tilbake med gode minner til den tiden i barndommen hvor Mor fant det praktisk å dumpe meg hjemme hos Mormor og Morfar før hun dro videre på morgenvakt på sykehuset. Rett og slett fordi barnehagen ikke hadde åpnet enda. Så da sørget Mormor for at jeg fikk meg frokost og at jeg kom meg i barnehagen.  Jeg husker at vi hørte mye på «Hurra for deg» på radioen om morgenen. Mormor sendte inn bursdagshilsen når jeg hadde bursdag. Jeg fikk velge hvilken sang jeg ville høre. En annen gang var det Mormor som hadde bursdag.  Jeg og Mor sørget for å sende inn hilsen og musikkønsket var ganske åpenbart ikke sant? Det involverte den sangen om gamla som kjøper seg motorsykkel og slår ut håret. Digresjon slutt.

Det med å være «hjemme hos Mor» er veldig avslappende. Gamlingene er så glade for å ha meg der. De forventer ikke så mye av meg. Det viktigste er egentlig bare at jeg er der. Det er noe med en mors omsorg. Og ikke minst for meg som selv ikke synes det er så gøy å lage mat. Ferdig middag hver kveld. Langt inni «gokk» på et sted som nesten ingen har hørt noe om, men jeg skjønner veldig godt hvorfor det er så deilig å være der. 300 innbyggere i bygda. Lite støy. Et helt annet klima enn jeg er vant med her borte i Stavanger. DER føler jeg meg hjemme. Og det skulle vel bare mangle? Tross alt heime hos mor. Men det er ikke der jeg bor.

Jeg bor jo i Stavanger slik jeg stort sett har gjort siden jeg kom hit i fire-årsalderen. Her har jeg vokst opp, her trives jeg med å bo, selv om været om høsten og vinteren kan være ganske utfordrende for værsyke meg. Her planlegger jeg å bli værende i all overskuelig fremtid med mindre noe annet skulle falle meg inn.,.

Hvorfor? For det er dette som virkelig er hjemme med stor H for meg. Jo jeg kan være hjemme hos Mor i Telemark også, eller kjenne meg som hjemme hos folk jeg besøker andre steder. Det er f.eks ganske hjemmekoselig i loungen på favoritthotellet mitt i Oslo. Men det var en digresjon igjen. Her i Stavanger har jeg nettverket mitt. Jeg har litt familie som bor like i nærheten, og ikke minst: Her har jeg et felleskap jeg vet jeg tilhører. En menighet som har så enormt stor betydning for livet mitt og som jeg så takknemlig for å tilhøre. Og alt dette skriver jeg egentlig mest for å minne meg selv om at jeg hører til. 

Noen ganger, slik som tirsdag kveld da jeg satte meg på toget hjem til Stavanger hadde jeg egentlig mest lyst til å bli værende. Men så er det jo sånn at man har avtaler å følge opp hjemme også. F.eks den månedlige oppfølgingen på sykehuset, eller dialogmøte, eller den konserten jeg tenker meg på i morgen. En annen faktor til at jeg iblant kjenner på ambivalens til å reise hjem har vært at jeg i blant har kjent på at det ikke er like lett å slå seg til ro med at leiligheten jeg eier og bor i er «hjemme». Noen ganger hoper det opp med små huslige ting som burde vært gjort noe med for evigheter siden som jeg ikke har orket/hatt kapasitet til å ta tak i. Ting av typen som det ikke er så lett å fikse selv og du trenger hjelp av fagperson. Men når disse tingene nå etterhvert blir fikset (takk og lov!) så blir det nok litt lettere.

Digresjon: Jeg har skrevet en sang (på dialekt) der refrenget går sånn: «Det e greit å få det gjort, og det går heilt sikkert fort bare du sette i gang.» Digresjon slutt.

Litt sånn e det med de små eller mellomstore humpene jeg møter på. Man må deale med de, men alt blir så mye bedre bare du får det gjort. Tilbake til tirsdag. Med ambivalente følelser dro jeg hjem. Litt fordi den drøye uka på andre siden av fjellet handlet om temperaturer godt under frysepunktet og fyr i peisen-stemning hver dag, mens værvarselet for Stavanger de påfølgende dagene vitnet om at et helt annet vær i vente. (Nevnte jeg at jeg er ganske værsyk i blant?) Men også ambivalent for akkurat der og da kjente jeg på at det egentlig var ganske deilig å være borte og la problemene være problemer. Men problemer forsvinner ikke av seg selv. De må deales med…

Uansett. De siste to dagene har endt opp med å bli veldig bra. Værgudene var nådige mot meg og været i går var ikke så galt når alt kom til alt. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg skulle på sykkelen uten å være bekymra for det hekkans regnet. Joda, jeg har regntøy altså. Men likevel. Jeg hadde noen gode samtaler med gode folk. Sykla til byen og leverte en bok på biblioteket og kjøpte kaffe. Brukte tid på kvelden med en god kamerat. Fantastisk å ha gode venner. KR er en sånn en som er så god å bruke tid med. Vi endte opp med å spille gitar, snakke om livet og sånn og det er så utrolig godt å ha sånne folk rundt seg. En veldig bra onsdag kombinert med at denne torsdagen ikke har vært dum heller gjør at det når alt kommer til alt ikke har vært så dumt å komme hjem allikevel. Kalenderen for de neste ukene ser ikke så verst ut heller. Jeg tror desember kiommer til å bli bra. Jeg håper i hvertfall det. Og så er det egentlig ikke så lenge til jul heller, og da skal jeg «heim te Mor» igjen. Men også den gangen tipper jeg det blir fint å komme hjem. For det er jo her jeg hører hjemme?

 

Verdensdagen for Keratokonus.

I dag 10. november er det «World Keratokonus Day». Hva er keratokonus? Les f.eks her.

Det er jo en diagnose jeg selv har hatt siden tenårene. Men det er først nå de siste årene at jeg virkelig har fått kjenne på ulempene og utfordringene den bringer med seg. Og særlig siden jeg i mai gikk gjennom min første (men ikke siste) hornhinnetransplantasjon og fikk et to-ukers opphold på sykehus med på kjøpet synes jeg det er litt fint at Keratokonus har «en egen dag».

Jeg er litt usikker på om jeg liker å bruke ordet sykdom. Siden jeg selv ble kjent med «KC» i tenårene har jeg egentlig tenkt mest på at det er en tilstand med øynene. Kanskje var det sånn fordi øyelegen jeg hadde i starten kom frem til at det ikke var verre en at jeg klarte meg fint med briller. Og det var jo egentlig sånn det var. Klarte meg bra med briller helt til et lite stykke ut i tredve-årene. Historien siden den ganger kjenner jeg jo aller best selv, men jeg har jo delt litt underveis også.

Blant det spesielle med KC er at det nok ikke er den øyesykdommen flest kjenner til. Om lag 1:2000 personer i Norge har denne øyelidelsen som i varierende grad skaper problemer for den som rammes. Og det jeg har funnet ut er at den rammer veldig forskjellig. I sommer fant jeg frem til en egen Facebook-gruppe for mennesker som har KC. Det har vært en fin måte å dele erfaringer, tips og triks med andre som sliter med samme greia. Og det som er enda kjekkere er at på fredag skal det arrangeres en egen fagdag om Keratokonus som arrangeres av Norges Blindeforbund. Gleder meg veldig til en slik anledning til å hilse på andre med KC og ikke minst høre på interessant input fra blant annet leger og eksperter på KC. Det er nok en god del jeg får høre på fagdagen som jeg allerede kjenner til men også satser jeg på å lære mye nytt.

En ting jeg har tenkt litt på de siste dagene også er at jeg er superheldig. Det var kjipt å få diagnosen. Enda kjipere å bli gradvis dårligere over tid slik jeg endte opp med å bli. Det var ikke så kult å ligge i fjorten dager på sykehus. (Ikke alle ender opp med å gjøre det. Men i noen tilfeller som i for eksempel mitt gjorde det det.) Det har vært kjipt å se såpass dårlig på to øye samtidig slik at det er vanskelig å jobbe. Men jeg tenker at jeg er ganske så heldig likevel. Fordi jeg bor i Norge. Et land der man får kyndig helsehjelp uten å måtte stresse med økonomiske. At jeg bor i et land som har et velferdssystem som hjelper til med det som trengs. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye dette hadde kosta hvis jeg hadde vært amerikaner for å si det sånn.

Jeg har fått kjenne på utfordringene med Keratokonus i forskjellig grad i et halvt liv allerede. Det er ikke en sykdom som kan kureres. Jo, jeg har fått operert inn ei ny hornhinne, og skal operere det andre øyet også. Men et hornhinneimplantat har ikke uendelig holdbarhet. Innen for en tidsramme på 15 – 25 år må jeg sannsynligvis gjennom nye operasjoner. Men det tar jeg som det kommer.

 

 

 

Utfordringer, omsorg, velsignelser og nærvær.

De siste par ukene har vært ganske utfordrende. Går ikke i detalj men periodevis opplever jeg utfordringene ser ut til å stille seg i kø. Det virker som om det er en gjentagende tendens i livet mitt mitt at jeg går fem skritt frem og så er det det noe som skjer som gjør at jeg må gå tilbake to skritt. Ja noen ganger har jeg opplevd å nærmest rykke tilbake til start også. Når utfordringene og fjellene jeg møter dukker opp må jeg bruke mye krefter på å håndtere at jeg blir ganske sliten av det. Så plass sliten at disse utfordringene som står i kø samler seg opp til en herlig suppe av små og store utfordringer som tar tid å håndtere. Så selv om jeg fortiden dessverre fortsatt er sykmeldt så har jeg «nok å gjøre». Jeg kan periodevis være et skikkelig rotehue og hvis det blir litt rotete oppi hodet blir det gjerne rotete «i stua» også. Jeg har et rom i leiligheten min som jeg bruker til gjesterom og «lager». Den siste tiden har det rommet endt opp med å bli et skikkelig roterom fordi når jeg rydder ender jeg opp med å pælme inn alt rotet der. Kortsiktig er det sikkert en løsning det går an å leve med. Men på lang sikt er det kanskje ikke superheldig at gjesterommet ender opp med å bli mer og mer uorganisert. Så et av mine nærmeste prosjekter blir å rydde opp i det rommet. Få orden på sysakene. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at bare jeg får litt system på sysakene så er det lettere å ta ting i de andre tingene også som hoper seg opp.

I uka som gikk var jeg i Telemark en tur. Noen (inkludert meg selv) vil gjerne omtale den lille bygda som noe man kan kalle for «gokk». Heldigvis heter ikke bygda det da. (Den heter Atrå). Det er alltid godt å komme «Heim te mor» og slappe av. Jeg tror det en av mine favoritt «retreat-plasser». Hjemme hos «det moderlige opphav» er det ingen som forventer noe særlig av meg. Det viktigste er egentlig at jeg bare er der. Det er nok et av de stedene jeg sover aller best og det blir en god del soving når jeg først setter i gang. Noe av det jeg synes er fint med å være der er at det er stille der. Bortsett fra når vinden uler rundt hushjørnet, slik det gjorde noen av dagene denne uka, er det susingen fra fossen i nabolaget man hører. En annen ting som er fint med å være der er å kjenne på Mors omsorg. Heldigvis er det jo sånn at en mors omsorg også gjelder selv om vi bor på hvert vårt sted. Men når den moderlige omsorgen materialiserer seg i form av skikkelig middag på bordet, da har Nilsemann det bra. Det betyr altså ikke at jeg ikke spiser til vanlig. Men mine middager kan nok på ingen måte sammenligne seg helt med mors sine. Dessverre. Pasta og Kylling kan ikke sammenligne seg helt med kjøttkaker og fårikål dessverre.

Kom hjem på torsdag for det månedlige sykehusbesøket på fredag. Kontrollen gikk greit. Det er ikke så mye nytt egentlig. Ting tar tydeligvis tid. Men enn så lenge er det positivt at stingene i hornhinna sitter som de skal og jeg har foreløpig ikke opplevd noen komplikasjoner i form av betennelser/infeksjoner eller slikt. Tenker at det er verdt å være takknemlig for.

Resten av helga har vært fin. Fredagskvelden var det et seminar/undervisningskveld med Mark Marx. På lørdagen var jeg med i tjeneste på helbredelsesrommet og på søndag var det en veldig bra gudstjeneste. Fellesnevneren for alle disse tre tingene er at jeg har fått bruke masse tid i Guds nærvær i helga. Det er godt å være en del av et felleskap som løfter opp betydningen av Guds nærvær høyt. Gjennom lovsang, undervisning og forbønn får jeg påfyll, styrke og kraft til å møte uka som kommer. Det å kjenne seg omsluttet av omsorg, kjærlighet, kjenne på fred og ha arenaer det går an å finne hvile og lade opp er av uvurderlig betydning for meg. Kirka mi er et sånn et sted, sofaen hjemme hos modern er et sånn et sted, mitt eget hjem er et sånn et sted, bare jeg får nøstet opp i litt løse tråder…

Så nå er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for en ny uke med små og store utfordringer.

 

 

 

Transplantert

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Det er jo egentlig ikke noe nytt at det har gått lenge mellom hvert blogg-innlegg her, men det er kanskje litt som bølger og sånn. Kreativiteten og/eller behovet for å få sagt noe kommer i bølger. Andre ganger er det litt som høy- og lavvann. Er det høyvann er det mye vann mens det er lite vann når det er lavvann. Om dette innlegget er starten på en ny periode med mye på hjertet vites ikke i skrivende stund. Time will show. Det som er sikkert er at dette innlegget jeg har ruget på en god stund men det har vært vanskelig å få ned på papiret, eller ned på datamaskinen av naturlige grunner. Men her kommer et innlegg som er forfattet i notatblokka på smarttelefonen med 20 centimeters avstand fra øye til display. 

Har tidligere skrevet om mine utfordringer med øynene. Sykdommen Keratokonus har fulgt meg siden jeg vært 14. Det er en progressiv sykdom som man blir dårligere av med tiden. Hornhinnene blir tynnere og mer slitte og til slitte er det fare for at det rett og slett kan gå hull på de. For å gjøre en lang historie kort var det akkurat det som skjedde for meg på forsommeren.

I mai havna jeg på sykehus i Bergen med ei hornhinne som holdt på å sprekke. Eneste løsningen var å bytte den ut. Noe som forsåvidt ikke var en overraskelse siden jeg har vært forberedt på at hornhinnetransplantasjon kunne bli aktuelt med tid og stunder. Jeg har to øyne.  Begge øyne med hornhinner som har sett bedre dager. Planen var å gjennomgå en planlagt transplantasjon på det dårligste øyet i november. Men så skjedde det altså ting som gjorde at de måtte ta det friskeste øyet først. Så 16 mai gikk jeg gjennom en hornhinnetransplantasjon. 

Operasjonen gikk bra, og så langt ser ting ut til å gro slik det skal. Utfordringen er at det var det friskeste øyet de måtte operere først. Det andre øyet ser jeg kanskje 50-60 % på når jeg har linse på. Uten linse ser jeg ikke noe særlig. På det øyet som er operert forventes det at jeg over tid gradvis vil se mye bedre. Men det kommer til å ta tid. Stingene i øyet skal ikke ut om x antall måneder og frem til stingene er tatt ut kan jeg ikke bruke linse på det øyet og må lene meg på det dårlige øyet i hverdagen.

Etter å ha diskutert litt med øyelegen bestemte vi at det kunne være greit å prøve å kanskje få laget en brille som kan gjøre tingene litt enklere i hverdagen. Så i forrige var jeg en tur hos den dyktige optikeren min som forsåvidt var enig at det kunne være en ide å prøve med briller. Så etter litt testing og justering måtte jeg plutselig se (no pun intended) meg om i butikken etter en passende innfatning. Brilleshopping på egenhånd er enten veldig enkelt eller veldig vanskelig. Man tar enten det beste/dyreste men finner, eller så et man litt mer tålmodig og spør ekspeditrisen om de kan finne noen andre innfatninger også. 

Etter litt om og men fant vi nå frem til et alternativ jeg synes var ok. Done deal. Så nå går jeg rundt og venter på at brillene blir klare, og så får vi se (hehe) hvordan det går…. 

Spent på om disse brillene kommer til å fungere. Håper det. 

Det som er sikkert er at jeg savner jobben og kollegaene mine. Ser frem til å komme i gang med å jobbe igjen. I mellomtiden prøver jeg å ta livet med ro. Hører på musikk. Ser litt (hehe) på Netflix og spiller gitar. 

Endelig i gang med ferie…

Hei igjen bloggen. Vi er langt over halvveis i 2017 så det var kanskje på tide å skrive noe igjen?

Nå er min sommerferie i 2017 endelig godt i gang. Det har vært et travelt halvår på jobben: Men også veldig kjekt. Men jammen var det fint å starte på ferien også.

Ferien min startet på mandag som var (i dag er det søndag) og jeg har fortsatt to hele uker med ferie foran meg. Siden onsdag har jeg vørt i Grimstad på den årlige Åpen Himmel Sommerfestival som IMI arrangerer. Jeg er takknemlig etter en bra uke der med mange gode opplevelser med meg videre. Bra møter, fantastisk lovsang og undervisning må trekkes frem som høydepunktene i tillegg til kvalitetstid sammen med gode folk.

Spesielt kjekt var det å være med på kveldsmøtet på «Youth Camp» fredagskvelden og se at seks-syv ungdommer gav livet sitt til Jesus. I tillegg var det sterkt å se at kanskje 90 prosent av ungdommene som var der responderte på utfordingen som ble gitt i å gå «all in» for å følge Jesus og rededikere livet sitt for Jesus.

I dag har turen gått fra Grimstad til Tinn der jeg ser frem til et ubestemt antall dager med «moderlig omsorg» a.k.a mat, seng, kaffe og øl. Så får vi se hvor lenge jeg blir her og ha resten av ferien eventuelt bringer. Fint å tenke på at vi må halvveis ut i august før jeg må komme meg på jobb igjen.

Ferie er digg. Livet er bra. Det er fint å være til. Whats next?