I feel fine

Hei bloggen. Tenkte bare svinge innom en snartur for å fortelle at livet er bra!

Joda, høsten er godt i gang. Hverdagen min handler fortsatt om at jeg er hjemme og sykmeldt fordi synet mitt fortsatt ikke er helt som det skal være. Men det er lov å være optimist. Mot slutten av året skal stingene fra den første operasjonen (i mai i fjor) fjernes, og noen uker senere vil jeg sannsynligvis ha en linse eller kanskje en brille som vil gjøre at jeg vil ha hvertfall ett øye som fungerer godt nok til at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt igjen en gang i løpet av vinteren 2020. Det er hvertfall det som er målet mitt nå, så får vi se.

Den som virkelig gjør livet mitt rikt for tiden er Ragnhild. Vi trives så godt i sammen. Vi har det gøy sammen. Det kjennes så godt å vite at vi er i ferd med å hive oss ut i bryllupsplanlegging og husjakt og alt det andre som følger med når to bestemmer seg for å hoppe i det og gå for livet sammen. Ja, jeg har fridd. Og hun sa JA!

For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Har egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig om temaet, men kort fortalt har jo livet vært litt opp og ned, Men jeg har jo fått så utrolig masse hjelp. Når det har vært på det svarteste har det som regel alltid vært et snev av lys i enden av tunnelen. Og når det var på det tøffeste fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Det er så viktig å snakke sammen og se hverandre folkens!

Jeg har så godt som aldri tvilt på at livet mitt har verdi, og at jeg har noe(n) å leve for. Jeg lever som kjent i troen på og vissheten om at Jesus er min aller beste venn. Jeg lever og puster for å tilbe og følge Han. Men mennesket er ikke ment å leve alene slik jeg periodevis har opplevd og følt meg. Veldig ensom og alene. Men fakta er det motsatte. Denne tematikken er dødsviktig at vi snakker om.

Jeg fylte nettopp 37. Selv om jeg egentlig føler meg som 29 var det en fantastisk fin dag. Og noen dager etterpå feira vi skikkelig sammen med en god gjeng med venner som jeg er glad i å setter pris på. Det var en helt fantastisk bra kveld. God stemning. Kjempedigg taco og sånn. I perioder har jeg tvilt på om jeg hører til. Om jeg betyr noe. Nå tviler jeg ikke lenger. I feel fine. And I am loved!

Ved nyttår delte jeg disse tankene jeg gjorde ved årsskiftet. Det handlet blant annet om en tanke jeg gjorde meg i desember om at 2019 kunne bli et veldig bra år, og at det nødvendigvis ikke bare var noe jeg tenkte på selv men at det var en sannhet som Jesus planta ned i meg. Foreløpig ser jo den refleksjonen ut til å ha gjort seg gjeldende. 2019 så langt har vært akkurat som forventet.

Neste kapittel begynner nå. Jeg gleder meg til å planlegge bryllup sammen med Ragnhild. Finne en plass hvor vi kan flytte sammen, og ikke minst leve ut livet i hverdag og fest. Vokse som menneske og i relasjon med Jesus, og ikke minst bli frisk.

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

fv3a6854

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

img_0047

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

nsalthe

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!

Skjegg.

Jeg tok skjegget i sommer. Ja, bortsett fra barten da.

img_0075

Jeg var IKKE sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg gjorde det som en bevisst handling for å markere at en fase i livet var  over. Jeg hadde snudd meg. Jeg så meg ikke lenger tilbake og 4 år med depresjon (periodevis alvorlig depresjon) hadde blitt løftet av skuldrene mine. Jeg vil ikke akkurat si jeg ble født på ny, Men jeg opplevde at jeg var en helt ny mann. Derfor måtte skjegget ryke.

Nå derimot. Tror jeg at skjegget er på vei tilbake. Litt fordi jeg faktisk har fått høre at jeg var kulest med skjegg, enn uten.

Akkurat kan jeg ikke huske når jeg sist brukte barberhøvelsen.

img_0213

Det er nok en stund til jeg kommer tilbake til «the former days of bearded glory». Men jeg tipper ventingen er verdt det.

Det er vel bare å ha tålmodighet igjen så kommer jeg dit. F.eks hit: img_1826

(Overraskende) godt å være til!

Livet er herlig. Denne uka har jeg fått litt tid til å sette meg ned å reflektere over tingenes tilstand og det som kommer til meg er at jeg er jevnt over veldig tilfreds med å være til.  Som jeg var inne på for litt siden har jeg gått rundt og lurt på hvorfor «den årlige høstdepresjonen» ikke har meldt sin ankomst enda. Da er det vel bare å konstatere at når livet jevnt over går mye bedre så er det ikke så mye som skal til.

Jeg har fått en ny rytme i livet ved at jeg har slutta å jobbe skift. Jeg føler meg freshere og mer opplagt en på lenge. Jeg sykler til og fra jobb stort sett hver dag og merker at det er noe som er «litt annerledes» de morgenene jeg velger å ta bussen.

En annen faktor er at jeg ser mer fremover nå der jeg kanskje så meg tilbake tidligere. Tenker mindre og mindre på det som har vært og kunne vært annerledes. I stedet ser jeg heller fremover. Nå tør jeg drømme igjen og har et lite håp om muligens komme meg til USA en gang i løpet av 2017. Det hadde vært helt fantastisk og står på drømme/bønnelisten min. Jeg har begynt å tenke på Impuls som kommer i slutten av januar og gleder meg til å ta fatt på eventuelle oppgaver i forbindelse med den. Jeg har forventning til at det kommer til å bli en kanonhelg.

Ellers har jeg vært ærlig på at jeg føler jeg har slitt litt sosialt. Jeg har tro for at det kommer til å ordne seg også. Jeg kjenner hvertfall på større selvtillitt nå en jeg har gjort på lenge. Så det er fantastisk å tenke på. I kveld skal jeg på konsert med Kent, og i morra skal jeg lede lovsang i Helbredelsesrommet. Blir kanonkjekt. Har på følelsen at det blir joggebukselørdag etterpå.

 

Jeg trenger å høre det…

Det høres kanskje ut som en klisjé. Men det er det ikke. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg trenger å høre at jeg er verdsatt. At jeg er elsket. For den jeg er. Flere ganger i livet har jeg kjent på hvordan det føles å bli svikta, forlatt, mobba, sett ned på. Det er mange som har det sånn. Noen ganger er det bare småting. Andre ganger er det som en flodbølge av…..

… finner ikke ordet. Men uansett. Heldigvis er det også sånn at jeg mange mange ganger har kjent på anerkjennelse, aksept, kjærlighet, tilhørighet og raushet. Det er en del av mitt eget DNA. Men også en del av DNA’et til felleskapet jeg tilhører.

Jeg vet det er sant.

Men likevel. Nederlagene og motgangen har i perioder fargelagt livet i  en gråere fargeskala. Men livet er ikke ment å være grått. Livet er ment å være fargerikt.

Jesus har visst meg uendelig mange ganger hvor høyt han elsker meg. Han elsker oss himmelhøyt og den kjærligheten er urokkelig. Igjen og igjen får jeg erfare at det er sant. Når jeg får kjenne på den vissheten fylles livet og tilværelsen gang på gang med nye farger.

Men livet har lært meg at det kommer ups and downs. Noen ganger har det gått litt vel langt nedover. Men det å vite at folk heier på meg har vært en enorm styrke.

Denne sommeren har vært livsforvandlende. Det er som en tung bør har blitt løfta av skuldrene mine.  Jeg går inn i høsten med full visshet av at jeg er fri fra ting som har bundet meg. Gud har gitt meg nytt håp og forventning til en spennende fremtid. Den motgangen og de utfordringene jeg har stått ovenfor de siste årene tar mindre og mindre plass i livet mitt for hver uke som går og jeg er så takknemlig for det.

Jeg tror det er mange som vet det allerede, men mange har kommet til meg med oppmuntringer og gode ord som betyr mer en dere aner. Jeg tar vare på dem og lever lenge på dem. Jeg elsker selv å være til oppmuntring for andre og ser har sett hvordan et ansikt kan lyse opp av takknemlighet bare for en liten oppmuntring.

Jeg er så heldig å få være del av en fantastisk menighet, som formes av forskjellige mennesker som alle har forskjellig bakgrunn og livssituasjon. Blant de viktigste verdiene vi har er anerkjennelse og raushet blant de som stikker seg frem. Jeg tror det er noen av de sterkeste grunnene til at jeg i dag kan si at jeg står trygt med begge beina plantet på fast grunn. Hadde det ikke vært for IMI Kirken hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Livet mitt hadde uansett vært ganske så annerledes. Så la oss heie på hverandre og løfte hverandre opp.

Det er sant!

Jeg fant en gammel andaktsbok på loftet som heter «Lyskasteren». Tematikken i et av de siste kapitlene jeg leste handlet om at «det er sant!».

I sommer opplevde jeg spesielt en kveld at Gud møtte meg så enormt sterkt og at han talte direkte inn i livet mitt på en måte det er lenge siden jeg har opplevd. Det var rett og slett så sterkt at jeg brukte noe tid på å lure på om i det hele tatt var Jesus som hadde møtt meg. Men jeg la meg med en visshet og trygghet på at det var Gud og ikke noe annet.

Så reiste jeg faktisk hjem med enormt mange tanker som måtte prosesseres. Det tok noen dager. Men gjennom den prosessen har jeg fått en enda større trygghet på at det er sant. At Jesus lever i dag og virker i oss med sin kraft. Han er mektig til å frelse, han setter mennesker fri i dag. På sommerfestival i Grimstad fikk jeg være med på å be for mange mennesker. Jeg fikk blant annet be for en mann som hadde skadet kneet sitt. Nå på søndag fikk jeg høre at skaden på kneet hadde blitt hurtigere friskere en forventet og at det hadde grodd helt fint. For meg er det et tegn på at Jesus lever. Og at han vil helbrede i dag.

Setningen som pekte seg ut i kapittelet i andaktsboken var som følger:

«La nå all tvil fare. Det er sant! Jesus lever. Du har en levende frelser».  – Egil Sjaastad

Om å blogge.

Det kjennes godt å begynne å blogge igjen. Da jeg tok opp bloggingen igjen i starten av måneden var det som en umiddelbar respons på alt de gode opplevelsene jeg hadde i sommer. Jeg hadde rett og slett behov for å dele det med verden. I perioder er jeg usikker av hvor stor del av verden som får med seg det jeg skriver. Men jeg opplever at «min verden» tar i mot det jeg skriver. Jeg får tilbakemeldinger på at jeg skriver bra, at folk setter pris på ærligheten. Og uansett om jeg skriver for noen få vet jeg at innerst inne skriver jeg mye for egen del. Egenterapi men også fordi jeg tror min historie kan bety noe for andre.

Noen ganger stiller jeg spørsmål ved om det er noen vits å skrive blogg. Jeg kunne bare fortsatt å journalføre livet mitt i Day One. (en genial journal-app btw. anbefales!). Men tro meg. Jeg er bevisst på at det er tanker  jeg ikke kommer til å brette ut på bloggen. De forbeholder jeg å dele med fortrolige mennesker jeg stoler på, eller ja…  Day One.

I 2014 tok jeg opp blogging igjen etter at livet hadde gått i nedoverbakke en stund selv om jeg visste at livet var beintøft. Jeg har vært dønn ærlig på livet og det kan sikkert oppleves som veldig utfordrende for enkelte. Men dette føles som en naturlig del av livet mitt. Og jeg tror det fortsatt kommer til å være sånn. Rett og slett fordi jeg tror jeg fortsatt har en historie å fortelle.  Antall blogginnlegg fra  måned til måned kan nok komme til å variere. Men jeg tror at siden jeg er i ferd med å få mer overskudd i livet får jeg mer tid og krefter til å være kreativ. Og den kreativiteten kommer blant annet til å få utløp slik som nå. Ved at fingrene raser over tastaturet i et forrykende tempo. Hurra for touch-metoden!

I skrivende stund er det vel bare timer igjen av sommerferien min i 2016. Det har vært en fantastisk men også utfordrende tid. Men innerst inne vet jeg som jeg skrev 2. august: Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er. Det er fint å gå inn i høsten og hverdagslivet med det fokuset.  Og jeg håper dere som leser vil finne glimt av det jeg opplever her på bloggen i månedene fremover.