Skjegg.

Jeg tok skjegget i sommer. Ja, bortsett fra barten da.

img_0075

Jeg var IKKE sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg gjorde det som en bevisst handling for å markere at en fase i livet var  over. Jeg hadde snudd meg. Jeg så meg ikke lenger tilbake og 4 år med depresjon (periodevis alvorlig depresjon) hadde blitt løftet av skuldrene mine. Jeg vil ikke akkurat si jeg ble født på ny, Men jeg opplevde at jeg var en helt ny mann. Derfor måtte skjegget ryke.

Nå derimot. Tror jeg at skjegget er på vei tilbake. Litt fordi jeg faktisk har fått høre at jeg var kulest med skjegg, enn uten.

Akkurat kan jeg ikke huske når jeg sist brukte barberhøvelsen.

img_0213

Det er nok en stund til jeg kommer tilbake til «the former days of bearded glory». Men jeg tipper ventingen er verdt det.

Det er vel bare å ha tålmodighet igjen så kommer jeg dit. F.eks hit: img_1826

(Overraskende) godt å være til!

Livet er herlig. Denne uka har jeg fått litt tid til å sette meg ned å reflektere over tingenes tilstand og det som kommer til meg er at jeg er jevnt over veldig tilfreds med å være til.  Som jeg var inne på for litt siden har jeg gått rundt og lurt på hvorfor «den årlige høstdepresjonen» ikke har meldt sin ankomst enda. Da er det vel bare å konstatere at når livet jevnt over går mye bedre så er det ikke så mye som skal til.

Jeg har fått en ny rytme i livet ved at jeg har slutta å jobbe skift. Jeg føler meg freshere og mer opplagt en på lenge. Jeg sykler til og fra jobb stort sett hver dag og merker at det er noe som er «litt annerledes» de morgenene jeg velger å ta bussen.

En annen faktor er at jeg ser mer fremover nå der jeg kanskje så meg tilbake tidligere. Tenker mindre og mindre på det som har vært og kunne vært annerledes. I stedet ser jeg heller fremover. Nå tør jeg drømme igjen og har et lite håp om muligens komme meg til USA en gang i løpet av 2017. Det hadde vært helt fantastisk og står på drømme/bønnelisten min. Jeg har begynt å tenke på Impuls som kommer i slutten av januar og gleder meg til å ta fatt på eventuelle oppgaver i forbindelse med den. Jeg har forventning til at det kommer til å bli en kanonhelg.

Ellers har jeg vært ærlig på at jeg føler jeg har slitt litt sosialt. Jeg har tro for at det kommer til å ordne seg også. Jeg kjenner hvertfall på større selvtillitt nå en jeg har gjort på lenge. Så det er fantastisk å tenke på. I kveld skal jeg på konsert med Kent, og i morra skal jeg lede lovsang i Helbredelsesrommet. Blir kanonkjekt. Har på følelsen at det blir joggebukselørdag etterpå.

 

Tusen takk…

…for alle gode ord, hilsinger og klemmer på bursdagen min. Har hatt noen veldig fine dager. Til dere som overrasket meg når jeg trodde jeg bare skulle spise burger med én kompis på torsdag. Tusen takk! Jeg elsker overraskelser og denne gangen ble jeg skikkelig rørt. Rørt blir jeg også over å lese alle de gode ordene på Facebook-veggen. Dagen har vært helt fantastisk. Bursdagsfrokost med Mor og Hasse etterfulgt av en lang sykkeltur i det herlige høstværet. Cafétur med gode venner. Og ikke minst gudstjeneste på IMI i kveld. Dagen ble avsluttes med at jeg fant ut at det fint gikk an å sykle hjem med take-away fra Pedersgata hengende på styret. Lite som slår en nr. 36 fra Thai Take Away.

Jeg har altså kommet i den alderen at jeg stort sett er 27 hver gang jeg fyller år. Min gode venn Thomas har skjønt det. Det er mulig det bare er en gjennomgående fase. Men det føles litt sånn. Det er i alle fall ikke tull at det er flere som tror jeg tuller når jeg forteller hvor gammel jeg er.

Men det som er sikkert er at det er digg å være til og det er godt å kjenne seg elsket og verdsatt. Det er som bensin for meg! Jeg kan nok at perioder hvor jeg kjenner på at livet er bare lett men godheten jeg har blitt møtt med, først og fremst fra Pappa Gud, men også alle de jeg har rundt meg betyr ALT!

Jeg vet at livet mitt er verdt å feire! Jeg er takknemlig for at jeg er til. Jeg tror at det er så utrolig mye mer i vente! Gleder meg over alt jeg får være med på. Det har vært litt av en reise. Men, the best is yet to come!

Jeg trenger å høre det…

Det høres kanskje ut som en klisjé. Men det er det ikke. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg trenger å høre at jeg er verdsatt. At jeg er elsket. For den jeg er. Flere ganger i livet har jeg kjent på hvordan det føles å bli svikta, forlatt, mobba, sett ned på. Det er mange som har det sånn. Noen ganger er det bare småting. Andre ganger er det som en flodbølge av…..

… finner ikke ordet. Men uansett. Heldigvis er det også sånn at jeg mange mange ganger har kjent på anerkjennelse, aksept, kjærlighet, tilhørighet og raushet. Det er en del av mitt eget DNA. Men også en del av DNA’et til felleskapet jeg tilhører.

Jeg vet det er sant.

Men likevel. Nederlagene og motgangen har i perioder fargelagt livet i  en gråere fargeskala. Men livet er ikke ment å være grått. Livet er ment å være fargerikt.

Jesus har visst meg uendelig mange ganger hvor høyt han elsker meg. Han elsker oss himmelhøyt og den kjærligheten er urokkelig. Igjen og igjen får jeg erfare at det er sant. Når jeg får kjenne på den vissheten fylles livet og tilværelsen gang på gang med nye farger.

Men livet har lært meg at det kommer ups and downs. Noen ganger har det gått litt vel langt nedover. Men det å vite at folk heier på meg har vært en enorm styrke.

Denne sommeren har vært livsforvandlende. Det er som en tung bør har blitt løfta av skuldrene mine.  Jeg går inn i høsten med full visshet av at jeg er fri fra ting som har bundet meg. Gud har gitt meg nytt håp og forventning til en spennende fremtid. Den motgangen og de utfordringene jeg har stått ovenfor de siste årene tar mindre og mindre plass i livet mitt for hver uke som går og jeg er så takknemlig for det.

Jeg tror det er mange som vet det allerede, men mange har kommet til meg med oppmuntringer og gode ord som betyr mer en dere aner. Jeg tar vare på dem og lever lenge på dem. Jeg elsker selv å være til oppmuntring for andre og ser har sett hvordan et ansikt kan lyse opp av takknemlighet bare for en liten oppmuntring.

Jeg er så heldig å få være del av en fantastisk menighet, som formes av forskjellige mennesker som alle har forskjellig bakgrunn og livssituasjon. Blant de viktigste verdiene vi har er anerkjennelse og raushet blant de som stikker seg frem. Jeg tror det er noen av de sterkeste grunnene til at jeg i dag kan si at jeg står trygt med begge beina plantet på fast grunn. Hadde det ikke vært for IMI Kirken hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Livet mitt hadde uansett vært ganske så annerledes. Så la oss heie på hverandre og løfte hverandre opp.

Små skritt….

Da jeg skrev forrige innlegg så jeg frem mot et 2016 med en viss ambivalens. Jeg var litt sånn «tja» rundt det hele. Så har jeg lenge drømt om et år som jeg kan se tilbake på som et jubelår. jeg sitter ikke her og skriver årskavalkaden for 2016 allerede. Ting kan fort snu seg. Men nå i februar føler jeg for å sette noen ord på hva jeg har strevd med de siste månedene. Ikke fordi at jeg allerede nå har forhåndsdefinert hvordan 2016 kommer til å ende opp. Det kan fort snu seg. Og det er det jeg vil strekke meg etter. Men jeg tror det er lurt og slippe enkelte ting frem i lyset. Ikke for å samle trøstende likes og kommentarer på Facebook. Men bare fordi det betyr noe for meg at folk vet. En venn av meg delte så åpent og ærlig om livet sitt her forleden. Så da ble jeg inspirert til å skrive noe lignende.  Så her kommer det.

Siden jeg var tenåring har jeg hatt en øyesykdom som heter keratokonus. Dette er enkelt og greit snakk om skeive eller ujevne hornhinner. Faktisk en tilstand som ganske mange får konstatert når de begynner å se dårligere. Dette er en progressiv sykdom som utvikler seg over tid. Og for de fleste stopper utviklingen på et punkt. Mens for andre…

Jeg er en av «de andre». Kjedelige greier…

Jeg har følt meg godt fulgt opp gjennom disse årene og har fått god hjelp med tilpassing av nye brilleglass når behovet har vært der. Men på grunn av noen uheldige omstendigheter og andre begivenheter gikk det dessverre en lenger periode over snaut to år hvor jeg egentlig burde ha vært på en kontroll som ikke ble noe av. Kombiner det med en øyelege som har gått av med pensjon og overlatt praksisen sin til en annen lege så er det kanskje ikke så rart at….

.. det har tatt litt tid.

I høst var jeg endelig hos en øyelege igjen. Han hadde en optiker som først tok en hel haug med tester på øynene. Sånt synes jeg er utfordrende. Sitte og stirre rett frem inn i et lys og prøve å ikke bevege på øyet fordi de skal ta bilde av hornhinna osv. Da jeg kom inn til legen og han kikket litt over papirene tok det ikke lang tid før han konstaterte at jeg burde vært henvist videre til SUS for lenge siden.

Så det har jeg blitt. I januar var jeg på første konsultasjon på SUS. Siden gikk det ganske fort, og jeg hadde en liten operasjon på det ene øyet for noen uker siden. Om kort tid skal jeg få tilpasset ny korreksjon (linser/briller) hos en optiker. Tanken er først å prøve å se om vi klarer å få det ene øyet til å fungere rimelig greit videre. Så skal man ta en ny vurdering etterhvert. Så jeg kan ikke si med sikkerhet om at den behandlingen jeg har fått til nå vil være tilstrekkelig. Det får vi ta etterhvert.

Det som utfordrer mest nå, er at legene sier at jeg bør holde meg vekke fra veien frem til vi ser at de eventuelle nye linsene/brillene fungerer optimalt. Det har skapt noen utfordringer for meg i hverdagen. Akkurat det kommer ikke som noe sjokk i grunn. Akkurat det problemet skal det være mulig å finne en løsning på.

En annen grunn til at jeg velger å dele dette nå, er at en av de mindre praktiske konsekvensene med mitt forhåpentligvis periodiske  problem er at jeg sliter med å kjenne igjen folk. Enten det er når jeg går på tur, er i byen eller f.eks i kirka. Treffer jeg folk som sier «hei Nils» sliter jeg litt i starten. For øyeblikket trenger jeg å ha folk innenfor en viss radius for å skjønne hvem det er jeg møter. Har jeg i tillegg ørepropper med musikk i ørene er det ikke så enkelt. Så dersom det er noen som føler seg forbigått eller oversett så beklager jeg. Det var ikke meningen.

Forhåpentligvis kommer alle disse tingene til å løse seg. Forhåpentligvis snart. Kanskje litt senere. Vi får se. Gruer meg til å begynne å bruke linser igjen. jeg hater det! Men hvis det kan være med på å bedre situasjonen min så må jeg nesten gi det en sjanse til.

Jeg startet med å si at jeg ikke ønsker at omstendighetene ikke skal definere hvem jeg er, eller hvordan min hverdag ser ut. Jeg bærer på masse håp. Og en lengsel etter å bety en forskjell. Lengsel etter å lære Gud bedre å kjenne og å bruke mer tid i Hans nærvær. Når jeg i slutten av desember skal oppsummere året som har gått håper jeg at jeg kan se på mange gode ting også. Ikke bare at livet har vært kjedelig.

Jeg kjenner at livsgleden sakte men sikkert kommer tilbake. Jeg har sagt det før: Livet er en berg-og-dalbane. Men Jesus sitter i vogna sammen med meg. Så er det bare å smøre seg med tålmodighet og ta en uke om gangen.

 

 

 

Godt nyttår 2015!

Hei og hopp! Tenkte bare å si godt nytt år! Jeg er gira! Tror dette blir et veldig bra år! Jeg sprudler om dagen. Nyter livet og har det helt kanonbra. En av grunnene til det kan sikkert være at jeg hadde en svært god juleferie hjemme hos mor. I tillegg til at jeg har stumpet røyken. Hvis noen skulle merke at jeg er litt småfurten av og til så er sikkert bare forbigående. Det «verste» med å slutte med røyken er at jeg kjeder meg fælt når jeg står og venter på bussen. Men jeg får finne på noe annet tenker jeg. Jeg trengte røyken da livet ble tungt men nå er det over. Så da er vi ferdig med den.

Med et nytt år betyr det også at det nærmer seg Impuls igjen. Woooooooohooooooooo! Jeg gleder meg! I år skal jeg være leder for luftskyts-tjenesten. Det tror jeg kommer til å bli rimelig gøy. Litt jobb. Men veldig moro. Jeg gleder meg til å se Guds gjøre masse spennende mellom oss alle. Og ikke minst håper jeg han mye moro på gang. Jippi!

Ellers:

DSC_0024

Jeg hadde en gang en skjeggtrimmer. Men den er visst kastet tror jeg.  Så sånn gikk det. I stedet går jeg regelmessig innom min eminente barberer Kjetil i Brødrene Fevangs Barberstue som fikser og ordner sånn at det ser rimelig bra ut. Kall meg trendy, kall meg hipster eller whatever. Jeg er bare meg sjøl og det er det viktigste!

Jeg sprudler om dagen! Nesten litt skummelt. Men det er så moro å være Nils for tiden. Bring on 2015!

e

Pakkeproblematikk i dagens digitale univers

Det nærmer seg avreise! Veldig faktisk. Jeg burde sovet nå. Men sånn går det. Døgnrytmen er nok allerede inne i USA modus. Håper det inderlig blir litt søvn på vei over til San Francisco senere i dag. Oppmøte på Sola er 0430. Og nå er klokka 0230. jeje. Been there done that. Jeg har vært ute en vinternatt før for å si det sånn. Her er gutten med reisefeber.

Når det gjelder pakking, så bruker jeg absolutt lengst tid på å finne ut av hva jeg skal finne på å dra med meg av tekniske duppeditter. Det er mye å velge i blant på mitt lille lager av gadgets. Men her snakker vi selvsagt om problematikken laptop, tablet og/eller smartphone? Eller i mitt tilfelle MacBook, iPad Mini og/eller iPhone. Jeg liker ikke å dra med meg alt for mye styr. Denne gangen var utfordringen egentlig ganske enkel. Jeg synes iPad’en er veldig fin den. Men er ikke så glad i å skrive på disse tastaturene på selve skjermen.

Så klokka ett om natta før avreise kom løsningen. Eureka!
2014-10-02 02.19.46
Jeg hadde et noe defekt Apple WIreless Keyboard liggende. Det eneste som er defekt med det er at bokstaven «E» fikk noe hard medfart i forbindelse med en flytteprosess for et drøyt år siden. Men man får gjort mye med dobbeltsidig teip. Så da var det jo greit da. iPad’en blir med på konferanse for notering og på hotellrommet kan jeg koble til det trådløse tastaturet når jeg f.eks skal skrive litt lengre tekster. Som, f-eks denne.
Så da blir laptopen liggende hjemme. Og i stedet fikk man plass til fotoapparatet i vesken. Så da blir det nok litt fotografering underveis.
Nå skal det bli helt fantastisk deilig å komme seg avgårde på tur. Ha en riktig god oktober folkens. Jeg håper og tror at min oktober kommer til å bli helt fantastisk.

Blåser liv i bloggen igjen…

Min intensjon er å blåse liv i denne bloggen igjen. Jeg har definitivt mer på hjertet. Hvem blogger jeg for? Vet ikke? Men jeg tipper at noen fortsatt har denne liggende i feed’ene sine.

Jeg er lei av Facebook. Ikke så veldig lei av Twitter. Likevel ser jeg at jeg har kastet bort så unødvendig masse tid på Facebook-stalking og Tweets fra C-kjendiser fra Azerbaijan at jeg trengte å ta en liten pause fra såkalte sosiale medier.

En blogg er vel et slags sosialt medium det også. Men fungerer på en litt annen måte.

Som sagt, jeg mener å fortsatt å ha noe på hjertet.