De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

Reklame

Even in the fire….

Jeg bærer på en takknemlighet over at jeg har fått lov å være meg selv. Gjennom fire år  som har vært blant de mest utfordrende i mitt liv kjenner jeg takknemlighet for at folk heiet på meg. At det ikke ble satt begrensninger på hva jeg kunne bidra med i familien. Jeg har fått være meg selv. På godt og vondt. Men jeg har fått lov å vokse til å bli en enda bedre Nils. Et enda bedre medmenneske. En enda bedre musiker. Jeg har fått lov å utvikle de gavene jeg har blitt utrustet med i et riktig tempo. Det er derfor jeg hele veien har kjent på at jeg lever. Selv om livet har vært beintøft. Nå lever jeg som aldri før.

Even in the fire I’m alive in You.  –  Jesus Culture.

Et hjem!

Jeg kjenner at jeg lever. I beste velgående! Livet smiler og jeg sprudler faktisk. Livet er en gave fra Gud. Han skapte oss på skremmende og underfullt vis. (Salme 139,14). Jeg ble født for snart 34 år siden. I Oslo. I starten av åtti-tallet. Jeg ble skapt med en hensikt. jeg ble skapt for å ære Gud. Og nå ønsker jeg å ære Gud med å skrive denne bloggposten. Dette er vitnesbyrdet om at Guds løfter i Bibelen ikke kan svikte. Han vil aldri gå fra meg. Uansett omstendighet. Uansett hvor mange ganger du faller. Reiser han deg opp igjen. Igjen og igjen tar Han i mot oss med åpne armer.

Livet mitt har vært et rimelig interessant liv så langt. Mildest sagt. Her er det vanvittig mye moro å se tilbake på. Men motgang og urettferdighet har i store perioder hengt som et banner over mitt liv. Blar du gjennom denne bloggen vil du finne glimt fra nyere tid. Men oppe på loftet har jeg noen esker jeg ikke har pakket ut av enda. Av en eller annen merkelig grunn måtte jeg opp på loftet og kikke litt. Tror du ikke jeg fant en sånn minnebok som het «Barnets første år»?

Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte helt hva som var satt i gang da de ønsket meg velkommen til verden på et sykehus i Oslo en høstlig kveld i 1982. Men det skjønte Gud. Han så meg til og mens jeg lå i magen til moren min. Olaug. Far skrev i boka jeg fant på loftet:

«9. oktober 1982 kl 1315 kom du til verden. Vi hadde ventet på deg i ni måneder og var så glade over å få enda en million. «

En million er «ingen ting» for Pappa Gud. For han er vi alle like verdifulle. Men vår verdi kan ikke måles i tall og siffer. Vi er uendelig verdifulle for Gud. Han kjente til oss til og med før vi ble født. Jeg tror egentlig han hadde meg i baktankene når han satte det hele i gang. Han var hvertfall beinklar når jeg kom. Og heiet meg fremover fra første sekund. Gud er en ordentlig Pappa for den som ingen pappa har. Det har jeg fått erfare så enormt mange ganger før.

Jeg har alltid hatt en tro. Det startet med barnetroa som sikkert ble lastet inn med morsmelka. Til søndagene i kirka i Sandnessjøen hvor jeg krabba rundt på kirkegolvet og nappa ut ledningen på lydanlegget til klokkerens store fortvilelse! Gjett om det var gøy! Lurer på hva teknikerne på IMI hadde tenkt hvis kid’en til en av lovsangslederene hadde krabbet bort i racket bak scenen og begynt å leke seg i dag.

Det er visstnok ikke bare på loftet man lagrer gamle minner, men ett eller annet sted bak i hjernen min finnes det minner. Enormt gode minner. Mange mange mange minner har blitt kastet og fortrengt.

Fortrengt fordi det er tilgitt og glemt. Eller fortrengt fordi jeg grein og ropte til Gud om hvorfor helt til jeg ikke orket rope mer. Men Gud har aldri glemt meg. Han har vært med meg hele livet.

Hele livet har jeg hatt et hjem. Et hjem å høre til. Jeg har stort sett alltid følt meg verdsatt av mennesker. Jeg er sikker på at jeg var høyt elsket når jeg kom til verden. Det finnes noen som definitivt noen mennesker som har elsket og verdsatt meg for den jeg er og bare det. Mor, Ebbe, Mormor og Morfar, Onkel og Tante, Henrik og Jon blant annet.

Men så er det mange mennesker som har såret meg og knust hjertet mitt. Ingen nevnt ingen glemt, er det ikke det de sier? Det går an å si mye om kraften i tilgivelse. Men av og til er det beint enkelt tilgir du, er det lettere å få tilgivelse tilbake. Det har jeg selv fått erfare og det er noe jeg ønsker å etterjage.

Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt meg å se tilbake på livet. Men forrige uke gjorde jeg noen erfaringer som fikk meg til å tenke litt igjen. Det kommer nok en egen bloggpost etterhvert. Men akkurat nå kjenner jeg på en enorm visshet om at alle de negative tingene fra fortiden ikke skal få binde meg lenger.

I fjor var det femten år siden jeg kom til IMI for aller første gang. Siden da har jeg stort sett regnet IMI som mitt andre hjem hele tiden. Les mer om dette her. Her jeg fått være meg selv på godt og vondt gjennom alle sesonger. For en reise alle disse årene har vært! År som virkelig formet meg til å bli den jeg egentlig var ment å være.

Men storfamilien har også vært der i de tøffeste fasene. Folk tok vare på meg. La til rette for meg når jeg trengte det. Var til stede for meg når jeg trengte det.

Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er, hvem jeg tilhører og hvor jeg er kalt til å være. Hjemme. Gud har jobbet i meg den siste uka. Noen ganger når du opplever store forandringer i livet skjer de største forandringene i Hjertet ❤ Så godt å få kjenne på at jeg HAR en familie. Jeg ER elsket for den jeg ER og ikke alle de jeg gikk rundt og sammenlignet meg med. Jeg får lov å være MEG SELV! Nå er det Kjærlighet som henger som et banner over livet mitt.

Kjære Gud jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått.

Det er starten på en liten sang som er velkjent for mange fra sengekanten i barndommen. Jeg synger nok ikke den så ofte så lenge. Men teksten og bønnen det er sitter fortsatt i meg. Jeg opplever så mye godt om dagen. Ved hjelp av gode venner og famile har jeg etter min mening på rekordtid kommet meg vel til rette i min nye leilighet. Nå begynner det å ligne på et hjem. Vel, det ER blitt mitt hjem. Har vel bodd her i snart to uker og kjenner masse fred og glede over valget. Perfekt beliggenhet. Kort vei til IMI, byen og gode venner rett i nabolaget. I tillegg ligger nærmeste butikk rett over gata. Sånn liker jeg! Stille og rolig. Samtidig som leiligheten er stor og romslig og med god plass som kan være med til å legge til rette for masse rekreasjon. Late morgener. Stressa morgener. Sene kvelder, tidlige kvelder. Lytteropplevelser. Stilletid. Bråketid. (les: jeg er en musikkelsker). Og ikke minst at dette skal ble et sted hvor kreativiteten får blomstre. Nå er det tid for å få skrevet noen nye sanger. Om alt det jeg brenner for. Jeg har skrevet noen flotte sanger tidligere om Guds nærhet, om takknemlighet og om den verdensvide tilbedelsen. Men jeg er klar for å skrive mer. Kanskje noen andre vil være med å skrive?

Ellers; mitt hjem skal fortsatt være en åpen og tilgjengelig plass. Er du i nærheten og trenger en prat, vil gi meg en klem eller bare vil henge. Ikke nøl med å ringe på eller send en melding.

I love you, Lord

And I lift my voice

To worship You Oh, my soul rejoice!

Take joy my King In what You hear

 Let it be a sweet, sweet sound in Your ear.

 

Dette er min lovprisning og bønn her jeg sitter på vakt i natt. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne ta gitaren på fanget og bryte ut i sang. Men kjenner jeg  Jesus rett så hører Han nok min lovsang for det.

Dagens tekst…

I have climbed highest mountains
I have run through the fields
Only to be with you
Only to be with you
I have run
I have crawled
I have scaled these city walls
These city walls
Only to be with you

But I still haven’t found what I’m looking for
But I still haven’t found what I’m looking for

I have kissed honey lips
Felt the healing fingertips
It burned like a fire
This burning desire

I have spoke with a ton of angels
I have held the hand of a devil
It was warm in the night
I was cold as a stone

But I still haven’t found what I’m looking for
But I still haven’t found what I’m looking for

I believe in the Kingdom Come
When all the colors will bleed into one
Bleed into one
Well, yes I’m still running

You broke the bonds
And you loosened the chains
Carried the cross
Of all my shame
all my shame
You know I believe it

But I still haven’t found what I’m looking for
But I still haven’t found what I’m looking for
But I still haven’t found what I’m looking for