Back in town og 25 år gammel.

Etter å ha vært på tur i fjorten dager kom jeg endelig hjem sent i går kveld. Som noen av mine lesere kanskje allerede har funnet ut har det fantastisk tur med mange inntrykk og store kontraster. Fra å sprade rundt i Beijing og besøke verdenskjente sightseeing-steder til å besøke småbyer øst-thailand samt og oppleve hverdagslivet til en misjonærgjeng og til å slakke på en turistresort. På forhånd virket det kanskje som at fjorten dager var litt lite når man først skal langt avgårde men det føles som om jeg har vært borte en evighet.

Reising er faktisk ganske gøy. Selv om det faktisk(!) kan være litt kjedelig å fly i 11 timer. Så er det jo så mye spennende oppleve. Har veldig lyst å reise tilbake. Både Kina og Thailand frister til gjenvisitt, men mest sannsynlig er det nok at det blir flere turer til Thailand. Espen og Maria skal jo være der nede en god stund fremover, og dessuten så planlegger de Impuls Mukdahan og det hadde jo vært knall å være med på…

Så er det godt å komme hjem og sove i sin egen seng. Pakke ut og beundre noen av turens resultater hva måtte gjelde souvenirer og slikt. Så var det utrolig godt å rusle opp til Mor i deilig kald høstluft i formiddag for å spise frokost. Rundstykke med skikkelig norsk brunost slår alt i dag…

Ellers har jeg bikket 25 i dag. Det er jo litt rart å tenke på at jeg er halvveis til 50. Heldigvis er det leenge til den dagen kommer…

Ser frem mot noen avslappende dager før det er back in business på jobben på fredagskvelden.

På hjemvei

Da har jeg begynt på den laange veien hjem. Vel jeg skal ikke klage. Første etappe tok ca 55 minutter. Først i morgen er det klart for den lengste biten hjem. Nå sitter jeg på Novotel Suvarnabhumi Hotel i Bangkok og laxer. Har akkurat «lastet inn» en svær burger på en av hotellets fire restauranter.

Kontrasten fra hverdagslivet i Mukdahan til det siste halv annet døgnets opplevelser er stor. Fra ikke fullt så rike omgivelser i Mukdahan kjørte vi på lørdag morgen ned til Kongjiam der vi tok inn på Tohsang Kongjiam Resort. Et feriested med ganske så lukseriøse vibber. Her er det nok ikke hvem som helst av Thai’er som drar. Det verste var at det var ikke så dyrt (sett med mine øyne). For en natt i en svær bungalow-aktig leilighet med et monster av en syyk syyk seng betalte jeg 3500 Bath. (ca 600 kroner). Med i følget var familien Tveten og Sørheim pluss Anne som er ettåring for NMS.

Etter at man var vel plassert på rommet var det bare å hoppe i badebuksa og ta seg bort til bassenget. Og der ble vi værende. Jeg vil anslå at temperaturen i lufta lå en plass mellom 25 og 30 grader og slik lå den utover kvelden også. Vi badet og koste oss. Ungene til Espen og Maria; Marte og Henrik er morsomme lekekamerater, syntes det var ekstra hyggelig å bli bedre kjent med dem i løpet av uka.

Etter å ha badet og lekt en times tid tok jeg meg en tur bort i spa avdelingen der jeg fikk gjennomgå av en times ekte thai-massasje. Det var Maria som syntes jeg skulle gå for det. Hadde veldig lyst å prøve men var nok litt skeptisk og kanskje litt sjenert. Men Maria «ble med» og fikk gitt beskjed om at dette var «min første gang» på en massasjebenk. Skal ikke si så mye om hvordan det «gikk». Det eneste råd jeg vil gi til andre eventuelle «first-timers» er: Husk å gå på do før massasjetimen din starter…

Etterpå var det tilbake i bassenget en ny runde pluss dessert etter lunsjen, før vi begynte å lade opp til kveldens middag.

Etter at middagen var fortært spilte vi kort og koste oss på resturanten som lå rett ved bassenget med Mekong-elva som nærmeste nabo og med utsikt rett over til Laos. Og da «de voksne» tok kvelden sånn i tiden ble det klart for kveldens siste badeseanse. Jeg og Anne holdt ut lengst! Å bade under en svart nattehimmel med spredte innslag av «tropiske regnbyger» må vel sies å ikke være dagligdagse saker og jeg tenker servitørene fikk seg en bakoversveis da vi klokka elleve om kvelden bestilte sjokolade-milkshake fra bassengkanten….

Men man kan ikke bare leve slaraffenliv hele tiden. I morges var det tidlig opp for å komme seg i kirken. Vi kjørte en snau time til byen Phibun som Sørheims og Tvetens nettopp har flyttet fra. De bodde der i to år mens de gikk på språkskole.

Å gå i kirken i Phibun er ikke helt det samme som å gå på kveldsgudstjenesten hjemme i Imikirken. Selve gudstjenesten begynner klokken 10 og da har mange allerede vært der siden klokken 9 om morgenen for å få bibelundervisning. Sangene er ikke på engelsk og hverfall ikke på norsk. Og det er ikke så veldig mye man forstår men takket være fantastisk tolketjeneste fra Kjartan og Eirin forstod man da sånn ca litt ihverfall. Men en ting var ihvertfall sikkert. Jeg ble kjempegodt mottatt og fikk nesten «vip-status» og ble ønsket velkommen ca 3 eller 4 ganger.

Etter preika som ble holdt av den lokale presten tok Kjartan over for å forette nattverd. Først holdt han et lite vitnesbyrd og deretter sang han og Eirin en sang og jeg fikk æren av å akkompagnere dem på Piano. Det vil si: et keyboard av typen åttitalls Casio med ambulanselyder og mitraljøse lyder som de kuleste features. Piano lyden på dette «brettet» var mildt sagt katastrofal og når man i tillegg ikke har sustain pedal tilgjengelig blir det mildt sagt en interessant versjon av Hillonglåta «Still» på Thai. Disse folka trenger et skikkelig piano folkens! Hva kan vi gjøre med det?

«Morsommelighetene» stopper ikke her. Etter at kirkeklokkene hadde ringet ni slag var det klart for kunngjøringer. Atter en gang ble vi introdusert og ønsket velkommen og jeg og Anne som var på besøk ble bedt om å reise oss. Anne kan litt thai så hun klarte å presentere seg selv, mens Espen var så elskverdig å tolke meg gjennom seansen. Som ikke det var nok var et innslag i kunngjøringene at de som hadde bursdag i måneden som lå foran måtte komme frem og motta gratulasjoner og velsignelser. Så det var atter gang jeg og to til som måtte tre frem for resten av almuen. Igjen var det mine norske venner som dyttet meg frem. Dermed ble det gratulasjoner og avsynging av bursdagsanger og siden jeg var norsk ble det synging på hele tre språk. Først Norsk, så engelsk og tilsist på Thai. Etter sang og dans ble bursdagsbarna bedt for og velsignet. Spesiell opplevelse.

Å få ta del i en gudstjeneste på et fremmed språk er veldig rart. Det var ikke så mye jeg forstod Men samtidig visste jeg jo at Gud var tilstede uansett.Møtet med folka der var sterkt. Jeg møtte en liten men likevel stor menighet. Full av mennesker som virkelig brenner for at Jesus skal innta førsteplassen i byen sin.Mange av dem har nok ikke like mye å rutte med som jeg har men alikevel virker det som om de lever rike liv med mange velsignelser fra Herren. Slikt gir meg en sterkere tro og en enda sterkere visshet om at Jesus virkelig lever i dag! Gjett om jeg er gira på høsten videre hjemme i kirka og tjenesten min!

Etter at alt av «formaliteter» var unnagjort ble prestene Espen og Kjartan, meg og noen til med ut for å be for en bil. Nok en ting som Thai’ene gjør er å velsigne biler når og be om beskyttelse. Så Kjartan salvet bilen med olje og vi ba…

Etter at alt endelig var unnagjort var det klart for mat. Vi satte oss på tepper langs midtgangen og spiste masse god mat og hadde det kjekt i lag. Og dagens definitive klimaks kom da en fugl som satt oppunder taket rett ovenfor meg presterte å drite på meg!!! Belive it or not! What a day, what a day!

Etter farvel og på gjensyn kjørte Espen meg til flyplassen i Ubon Ratchathani og jeg sjekket inn på Air Asia sin flight til Bangkok…

Så nå sitter jeg altså her og laxer i Bangkok. I morgen flyr jeg hjem til hverdagen på jobb, til livet i menigheten, og til nye dagdrømmer om mer reising…

Flightmemory

Nei. Jeg snakker faktisk ikke om et spill man spiller når man er ute og flyr. Nylig oppdaget jeg nettstedet Flightmemory.com der man kan registrere seg og føre en oversikt over alle flyreiser man har foretatt. At jeg ikke har oppdaget dette før!

Dette er nok en veldig nørdete greie egentlig. Men enkelte mennesker (muligens meg inkludert) har en trang til å føre en oversikt over alle sine flyreiser. Hvilke flyplasser de har vært på. Hvilket flyselskap de reiste med. Hvilken flytype de fløy med, ja noen er så innbitte fanatikere at vil vite nøyaktig hvilket fly de fløy med. Da plotter man bare inn registreringsnummeret på flyet inn i systemet. Den kuleste funksjonen er nok at man får en oversikt over hvor langt man har flydd distansemessig.

Så langt i løpet av Asia-turen har jeg tilbrakt 16 timer og 56 minutter i luften…

Moro nettside det altså. Det som er litt synd er at jeg i alle mine år som flygal ikke har registrert mine flighter så grundig. Jeg har jo flydd en del før også. Utallige ganger frem og tilbake til Oslo. En del oppe i nordnorge. Og ikke minst mange fine utenlandsturer også. Men sikkert er det, at fra nå av skal jeg huske på å notere meg hvilket fly jeg fløy med. Skal prøve ihvertfall.

Siden vi er inne på aerofili. På reisen mellom Beijing og Bangkok i går fløy jeg Airbus A300 for første og meget mulig for siste gang. Airbus A300-600 er den siste modellen av A300 som var det første passasjerflyet Airbus satte i produksjon på starten av 70-tallet. Thai Airways har nå i år begynt å skifte ut disse flyene. Å få muligheten til å få et slikt fly i «samlinga» syntes jeg var vel så kjekt, som å fly Boeing 747 Jumbojet for første gang (som jeg gjorde forrige mandag). Her er et bilde av flyet jeg fløy med på mandag.

Ellers blir det nytt flyselskap i samlinga på søndag når jeg skal reise med AirAsia ned til Bangkok igjen…