De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

fv3a6854

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

img_0047

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

nsalthe

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!

Keratokonus

Karatokonus er kjipe greier. Jeg ble diagnostisert med sykdommen i midten av tenårene med beskjed om at det var en progressiv sykdom. I første omgang ville det være mulig å korrigere med nye briller ved behov og slik klarte jeg meg jo ganske lenge i grunn. Frem til sist høst. Da gikk det ikke lenger.

Heldigvis finnes det muligheter for behandling og spesiallagde hjelpemidler som jeg fikk nå i vår. Linsene jeg har fått går jeg med hele dagen og tar de av om kvelden. Problemet er at når jeg tar av linsene om kvelden så famler jeg rundt i halvblinde for å finne frem til senga.

Sammen med en saltvannsløsning som ligger mellom linsen og øyet sørger dette for å jevne ut mine ujevne og tynnslitte hornhinner slik at lyset treffer der det skal på øyet slik at øynene mine ser klart.

Der vanlige linsebrukere gjerne har en brille som alternativ er ikke dette aktuelt for meg da linsene er essensielle for å få dette til. Derfor må jeg forholde meg til å famle rundt i blinde når linsene er av.

Derfor er det blant annet halvkjipt når du ikke får sove og gjerne skulle sett en episode med et eller annet rart. Eller f.eks skrive litt på et eller annet. Å skrive er vel forresten noe jeg gjør akkurat nå. Men jeg myser noe sinnsykt for å klare å sette ordene på blokka. Ikke bra. Så jeg bør vel sette punktum her.

 

Jack Bauer altså…

Så ligger jeg her og blomstrer igjen da. Døgnrytme, hva er det? Jack Bauer må nok ta delvis av skylda. Jeg er offisielt hekta på «24».  Men turnuslivet har sine fordeler og ulemper. Mandag morgen skal jeg få smake på en av ulempene. Arbeidsplassen min ruller og går 24-7. Så hver sjette uke må man finne seg i å tvinge seg opp klokka seks, fem dager i strekk for å komme tidsnok på dagvakt. Men sånn er det jo. Satser på jeg kommer meg i rute døgnrytmemessig. Jeg har et drøyt døgn å gjøre det på.

Sånn ellers kan jeg jo skyte inn at livet går fremover. Sakte men sikkert går livet videre.

Det hele startet som en sprø idé…

Det hele startet som en sprø idé. I anledning Bergensbanens hundreårsjubileum har NRK2, i beste sendetid fra klokka åtte, fredags kveld visst den drøye 7 timer lange reisen mellom Bergen og Oslo i sin helhet.  Med tre kameraer montert i cockpit’en på lokomotivet samt en i toget. Innimellom har det vært musikkinnslag, arkivopptak og intervju med reisende på toget. 

 

 

 

Litt usikker på om det kan kalles god tv? Eller om dette er for spesielt interesserte?

Jeg lurte litt på om jeg skulle ta den opp på PVR’en hjemme, men gjorde det ikke.  Fikk sett litt av turen i løpet av kvelden og natten, men jeg kan love at jeg ikke har sittet klistret til skjermen altså.  Men gøyalt var det likevel og følge med på litt. Lurer på hvor mange seere programmet har hatt på det meste. Er det lov å drømme om lignende programmer fra Sørlandsbanen? 

Det er bare å glede seg til reprisen (som forresten blir søndag 29. november kl 10.27). Da tror jeg at jeg setter PVR’n  på opptak.

(Har forresten begynt å snuse på en mulig interrail i sommer  sammen med Konemor…..)

Jada! Snart helg!

Det er grytidlig en torsdags morgen. Sitter her på nattevakt og lar klokka tikke. I bakgrunnen surrer noe tv-greier. Riktignok lydløst da musikalske  strofer fra Myspace nå og da  strømmer gjennom datamaskinens høytalere  Oppmerksomheten deles mellom et knippe skjermer som krever litt oppmerksomhet innimellom og den sedvanlige runden på web’en.  Nå å da ringer det en telefon. Det blir stort sett med de korte samtalene og det er helt ok. Det er forresten allerede lyse dagen i Harstad, og lysere skal det bli.   I tillegg har jeg en kollega og konversere med og det er jo ikke feil.

Om noen timer er det klart for en fri noen dager før jeg skal ta en ekstravakt på søndag. Før den tid har jeg flere ting på tapeten. I ettermiddag tar jeg etter all sannsynligvis turen opp i nordfylket for å se på en bil som har grepet interessen min. Dessuten bilen er like bra som annonsen tilsier kan det hende at jeg er bileier over helga en gang. Vi får se, vi får se…

I skrivende stund har lyset igjen begynt å bryte frem over Forus, vi får satse på at det blir nok en nydelig dag i en av verdens beste byer. Skal vi si topp fem?