Ikke et punktum, men et komma.

Jeg har vært en del av IMI i sånn ca. 22 år. Det er mindblowing egentlig. Godt over halvparten av min levetid. Etter en ungdomstid med mange vanskeligheter kom jeg inn døra i IMI-Gården i Bergelandsgata en fredagskveld i et tid hvor livet begynte å bli bra. Jeg fant et fellesskap jeg følte meg hjemme i og inkludert. Jeg fikk et nytt møte med Jesus, lærte ham enda bedre å kjenne og oppdaget at jeg kunne bruke evnene og talentene jeg hadde fått til å bli med på team og ikke minst gjennom å bli med i band bruke musikk og sang til å ære Gud og være med å lede andre inn i lovsang og tilbedelse. Det har gitt meg enormt mye.

De siste åra har jeg (og Ragnhild) tenkt mye på og bedt om å finne en kirke vi kan «lande i» sammen. Vi digger begge en del av å være en del av kirka og ønsket oss å lande en plass der vi begge kan komme inn døra og kjenne oss hjemme, senke skuldrene. Og hvor vi kan få være med å gjøre kirke.

Prosessen tok en god del lengre tid enn vi hadde sett for oss. Pandemien må ta mye av skylda for det. Nå har det blitt sånn at vi endelig er i ferd med å lande. Vi lander i Hillsong Sandnes/Stavanger. Og jeg ser mildt sagt med glede og forventning på det som ligger foran.

Jeg kjenner på en stor fred over valget. Pappa Gud har helt åpenbart åpnet en ny dør og er i ferd med å lukke en annen.

IMI har en enormt stor plass i mitt hjerte og kommer alltid til å ha det. Og regn med at jeg kommer på besøk!

Reklame

Hullut päivät

Jeg har værr i Helsinki et par-tre ganger. Den ene gangen jeg var der var det salg på butikkene og kjøpesentrene i byen. De kalte det for «Hullut päivät». Som kan oversettes til noe sånn som vanvittige eller galne dager. I tillegg til å lære meg å telle til fire på finsk har liksom «hullut päivät» hengende igjen.

Om det vi opplever rundt oss akkurat nå kan vi trygt si at det er vanvittige dager. For meg kan det periodevis være ganske spennende å følge med på hva som skjer. Og på mange områder i samfunnslivet er det ting som jeg er nødt å følge litt med på. Jeg er flynerd, så jeg er opptatt av hvordan flyselskapene og næringslivet ellers kommer til å klare seg gjennom dette. Jeg er glad i kirka og synes det er ganske tøft å ikke kunne gå på gudstjeneste eller andre fellessamlinger som var planlagt. Jeg er musikkelsker og glad i kultur og konsertopplevelser. Konserten vi skulle med Trygve Skaug i går røyk naturligvis. Leit at så mange flotte artister og folk i kultur/scene/teknikk som jeg ser opp til har tøffe tider om dagen. Tenker masse på dem og ønsker dem alt godt i denne tiden.

Jeg er fortsatt på arbeidsavklaringspenger og surrer en del her hjemme. Det gjør at jeg på mange måter har sympati med alle som nå går uker med brakkesyke i møte.

Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne være med å bidra i dugnaden vi sammen har startet på. Men den er jeg jo fortsatt med selv om jeg ikke kan jobbe helt enda. La oss heie på hverandre og holde humøret oppe situasjonen tatt i betraktning.

Jeg er snart i ferd med å legge ut leiligheten min for salg. Ragnhild og meg har bestemt oss for å se etter en bolig vi kan bygge et hjem sammen i fra august av. Jeg har reflektert litt rundt om dette er en gunstig tid å begi seg ut på boligmarkedet på? Så vidt jeg forstår på de jeg har snakket med og de som hjelper meg med salget så er det definitivt lov å være optimist. Leiligheter blir solgt. Boliger legges ut for salg. Hvordan det løser økonomisk finner vi ut av. Hakuna matata!

Det er helt sprøtt å tenke på at midt alt det som skjer om dagen så er jeg i ferd med å avslutte et kapittel (eller to) i livet og starter på et eller noen nye. Hvordan hverdagen ser ut om fjorten dager eller tre måneder er det nok ikke så mange som har helt kontrollen på akkurat nå. Men jeg velger å tro at det hvertfall er Én som har kontrollen og oversikten.

Troen på Jesus og vissheten om at han er med oss gjennom alt vi møter i livet, og ikke minst troen på et evig Håp gir meg stayerevne, kraft og motivasjon til å leve livet med hele meg. Jeg håper og tror vi alle sammen skal komme oss gjennom disse tidene.

De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

I feel fine

Hei bloggen. Tenkte bare svinge innom en snartur for å fortelle at livet er bra!

Joda, høsten er godt i gang. Hverdagen min handler fortsatt om at jeg er hjemme og sykmeldt fordi synet mitt fortsatt ikke er helt som det skal være. Men det er lov å være optimist. Mot slutten av året skal stingene fra den første operasjonen (i mai i fjor) fjernes, og noen uker senere vil jeg sannsynligvis ha en linse eller kanskje en brille som vil gjøre at jeg vil ha hvertfall ett øye som fungerer godt nok til at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt igjen en gang i løpet av vinteren 2020. Det er hvertfall det som er målet mitt nå, så får vi se.

Den som virkelig gjør livet mitt rikt for tiden er Ragnhild. Vi trives så godt i sammen. Vi har det gøy sammen. Det kjennes så godt å vite at vi er i ferd med å hive oss ut i bryllupsplanlegging og husjakt og alt det andre som følger med når to bestemmer seg for å hoppe i det og gå for livet sammen. Ja, jeg har fridd. Og hun sa JA!

For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Har egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig om temaet, men kort fortalt har jo livet vært litt opp og ned, Men jeg har jo fått så utrolig masse hjelp. Når det har vært på det svarteste har det som regel alltid vært et snev av lys i enden av tunnelen. Og når det var på det tøffeste fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Det er så viktig å snakke sammen og se hverandre folkens!

Jeg har så godt som aldri tvilt på at livet mitt har verdi, og at jeg har noe(n) å leve for. Jeg lever som kjent i troen på og vissheten om at Jesus er min aller beste venn. Jeg lever og puster for å tilbe og følge Han. Men mennesket er ikke ment å leve alene slik jeg periodevis har opplevd og følt meg. Veldig ensom og alene. Men fakta er det motsatte. Denne tematikken er dødsviktig at vi snakker om.

Jeg fylte nettopp 37. Selv om jeg egentlig føler meg som 29 var det en fantastisk fin dag. Og noen dager etterpå feira vi skikkelig sammen med en god gjeng med venner som jeg er glad i å setter pris på. Det var en helt fantastisk bra kveld. God stemning. Kjempedigg taco og sånn. I perioder har jeg tvilt på om jeg hører til. Om jeg betyr noe. Nå tviler jeg ikke lenger. I feel fine. And I am loved!

Ved nyttår delte jeg disse tankene jeg gjorde ved årsskiftet. Det handlet blant annet om en tanke jeg gjorde meg i desember om at 2019 kunne bli et veldig bra år, og at det nødvendigvis ikke bare var noe jeg tenkte på selv men at det var en sannhet som Jesus planta ned i meg. Foreløpig ser jo den refleksjonen ut til å ha gjort seg gjeldende. 2019 så langt har vært akkurat som forventet.

Neste kapittel begynner nå. Jeg gleder meg til å planlegge bryllup sammen med Ragnhild. Finne en plass hvor vi kan flytte sammen, og ikke minst leve ut livet i hverdag og fest. Vokse som menneske og i relasjon med Jesus, og ikke minst bli frisk.

I’ve got a feeling.

Jeg oppdaget det en gang i midten av desember. Det var en tanke som streifet meg. En refleksjon jeg gjorde. Kanskje det var en «Gudegitt» tanke. Eller kanskje det bare var meg? Uansett, tanken som for gjennom hodet mitt og som jeg har tenkt mye på siden var: 2019 kan fort bli et veldig bra år. Og det kjennes litt rart. Fordi den tanken har ikke helt sluppet taket. Og det fyller meg med forventning og spenning.

På tross av utfordringene på ingen måte forsvinner av seg selv når klokken tikker inn i et nytt år kjenner jeg på forventning. Joda, jeg har et eller flere fjell jeg må klatre, eller som må flyttes. Det vil sikkert dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Men jeg har bestemt meg for ikke å la den tanken som streifet meg slippe taket. I stedet griper jeg tak i den, tar vare på den og tenker at det er en fantastisk mulighet. Så hvilke ambisjoner, håp og planer har jeg egentlig for det nye året?

En dypere relasjon til Jesus.

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» står det i Matteus 6,33. For meg utgjør troen og relasjonen til Jesus en forskjell. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg kom jeg i fjor er godt stykke på vei i en bibelleseplan som dekker hele boka på et år. Fjorten dager på sykehus i mai var dessverre nok til å utfordre planen min med å komme gjennom boka fra perm til perm. Men jeg utfordrer meg selv til å gi det en ny sjanse 1.januar. Verktøyene ligger klare og notatboka også.

Kombinert med bibellesing hører det også med en lengsel om et aktivt bønneliv og jeg håper at det nye året vil bringe tid og rom til å sette fokus. Jeg ønsker rett og slett å bli enda bedre kjent med Jesus.

Prosjekt: Kom i form 2019

Et syn som ikke spiller helt på lag er utfordrende nok. En lege son rynker bittelitt på nesa når hun sjekker blodtrykket er en tankevekker. Kombinert med at jeg må innrømme at jeg periodevis ikke har følt meg særlig sprek så har jeg tenkt den tanken som tusenvis av andre har tenkt før meg. Kall det et gjerne et nyttårsforsett proppet av klisjeer. Men jeg har planer om å komme i litt bedre forn i 2019. Oh yes, det kommer til å bli hardt. Men det kan jo også tenkes at det vil lønne seg. Regn med at snopestopp og cola-faste er blant stikkordene her. I tillegg at jeg planlegger å komme meg mer ut på tur. Sykkelen er sikkert klar for noen nye turer i 2019, ellers ligger Mosvatnet klart og venter på meg. Det er bare å komme seg opp og ut.

Prosjekt: Make life great again. 

Mellom linjene de to siste avsnittene kan det sikkert trekkes paralleller til det jeg tenker er en drøm/lengsel om en tilværelse med en jevnt over bedre livskvalitet. Perioder med depresjon har nok satt preg på tilværelsen i perioder. Det er flere faktorer som spiller inn her, men noe av dette tror jeg fint at jeg kan gjøre noe med selv. With a little help from my friends. For venner og familie har jeg og det er gull verdt. Selv om den følelsen av ensomhet kommer snikende innimellom vet jeg at jeg har relasjoner og venner som betyr mye fot meg og vice versa. Det gjelder bare å komme seg opp om morgenen å gripe dagen, tiden og muligheten til å bety en forskjell.

Jeg har altså håp for 2019. Når jeg scroller litt tilbake i bloggen blir jeg minnet på at jeg flere ganger har møtt et nytt år med forventning, men også med ferske erfaringer av berg- og dalbaner i bagasjen. Ved et nytt årsskifte velger jeg å gå inn i det med forventning og fremtidstro. Jeg tror på bedre tider. Jag tror og håper det blir et bra år selv om ting gjerne skulle vært annerledes.  Jeg tror at det finnes fremtid og håp.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» – Jer. 29.11

Utfordringer, omsorg, velsignelser og nærvær.

De siste par ukene har vært ganske utfordrende. Går ikke i detalj men periodevis opplever jeg utfordringene ser ut til å stille seg i kø. Det virker som om det er en gjentagende tendens i livet mitt mitt at jeg går fem skritt frem og så er det det noe som skjer som gjør at jeg må gå tilbake to skritt. Ja noen ganger har jeg opplevd å nærmest rykke tilbake til start også. Når utfordringene og fjellene jeg møter dukker opp må jeg bruke mye krefter på å håndtere at jeg blir ganske sliten av det. Så plass sliten at disse utfordringene som står i kø samler seg opp til en herlig suppe av små og store utfordringer som tar tid å håndtere. Så selv om jeg fortiden dessverre fortsatt er sykmeldt så har jeg «nok å gjøre». Jeg kan periodevis være et skikkelig rotehue og hvis det blir litt rotete oppi hodet blir det gjerne rotete «i stua» også. Jeg har et rom i leiligheten min som jeg bruker til gjesterom og «lager». Den siste tiden har det rommet endt opp med å bli et skikkelig roterom fordi når jeg rydder ender jeg opp med å pælme inn alt rotet der. Kortsiktig er det sikkert en løsning det går an å leve med. Men på lang sikt er det kanskje ikke superheldig at gjesterommet ender opp med å bli mer og mer uorganisert. Så et av mine nærmeste prosjekter blir å rydde opp i det rommet. Få orden på sysakene. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at bare jeg får litt system på sysakene så er det lettere å ta ting i de andre tingene også som hoper seg opp.

I uka som gikk var jeg i Telemark en tur. Noen (inkludert meg selv) vil gjerne omtale den lille bygda som noe man kan kalle for «gokk». Heldigvis heter ikke bygda det da. (Den heter Atrå). Det er alltid godt å komme «Heim te mor» og slappe av. Jeg tror det en av mine favoritt «retreat-plasser». Hjemme hos «det moderlige opphav» er det ingen som forventer noe særlig av meg. Det viktigste er egentlig at jeg bare er der. Det er nok et av de stedene jeg sover aller best og det blir en god del soving når jeg først setter i gang. Noe av det jeg synes er fint med å være der er at det er stille der. Bortsett fra når vinden uler rundt hushjørnet, slik det gjorde noen av dagene denne uka, er det susingen fra fossen i nabolaget man hører. En annen ting som er fint med å være der er å kjenne på Mors omsorg. Heldigvis er det jo sånn at en mors omsorg også gjelder selv om vi bor på hvert vårt sted. Men når den moderlige omsorgen materialiserer seg i form av skikkelig middag på bordet, da har Nilsemann det bra. Det betyr altså ikke at jeg ikke spiser til vanlig. Men mine middager kan nok på ingen måte sammenligne seg helt med mors sine. Dessverre. Pasta og Kylling kan ikke sammenligne seg helt med kjøttkaker og fårikål dessverre.

Kom hjem på torsdag for det månedlige sykehusbesøket på fredag. Kontrollen gikk greit. Det er ikke så mye nytt egentlig. Ting tar tydeligvis tid. Men enn så lenge er det positivt at stingene i hornhinna sitter som de skal og jeg har foreløpig ikke opplevd noen komplikasjoner i form av betennelser/infeksjoner eller slikt. Tenker at det er verdt å være takknemlig for.

Resten av helga har vært fin. Fredagskvelden var det et seminar/undervisningskveld med Mark Marx. På lørdagen var jeg med i tjeneste på helbredelsesrommet og på søndag var det en veldig bra gudstjeneste. Fellesnevneren for alle disse tre tingene er at jeg har fått bruke masse tid i Guds nærvær i helga. Det er godt å være en del av et felleskap som løfter opp betydningen av Guds nærvær høyt. Gjennom lovsang, undervisning og forbønn får jeg påfyll, styrke og kraft til å møte uka som kommer. Det å kjenne seg omsluttet av omsorg, kjærlighet, kjenne på fred og ha arenaer det går an å finne hvile og lade opp er av uvurderlig betydning for meg. Kirka mi er et sånn et sted, sofaen hjemme hos modern er et sånn et sted, mitt eget hjem er et sånn et sted, bare jeg får nøstet opp i litt løse tråder…

Så nå er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for en ny uke med små og store utfordringer.

 

 

 

Endelig i gang med ferie…

Hei igjen bloggen. Vi er langt over halvveis i 2017 så det var kanskje på tide å skrive noe igjen?

Nå er min sommerferie i 2017 endelig godt i gang. Det har vært et travelt halvår på jobben: Men også veldig kjekt. Men jammen var det fint å starte på ferien også.

Ferien min startet på mandag som var (i dag er det søndag) og jeg har fortsatt to hele uker med ferie foran meg. Siden onsdag har jeg vørt i Grimstad på den årlige Åpen Himmel Sommerfestival som IMI arrangerer. Jeg er takknemlig etter en bra uke der med mange gode opplevelser med meg videre. Bra møter, fantastisk lovsang og undervisning må trekkes frem som høydepunktene i tillegg til kvalitetstid sammen med gode folk.

Spesielt kjekt var det å være med på kveldsmøtet på «Youth Camp» fredagskvelden og se at seks-syv ungdommer gav livet sitt til Jesus. I tillegg var det sterkt å se at kanskje 90 prosent av ungdommene som var der responderte på utfordingen som ble gitt i å gå «all in» for å følge Jesus og rededikere livet sitt for Jesus.

I dag har turen gått fra Grimstad til Tinn der jeg ser frem til et ubestemt antall dager med «moderlig omsorg» a.k.a mat, seng, kaffe og øl. Så får vi se hvor lenge jeg blir her og ha resten av ferien eventuelt bringer. Fint å tenke på at vi må halvveis ut i august før jeg må komme meg på jobb igjen.

Ferie er digg. Livet er bra. Det er fint å være til. Whats next?

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!

Jeg trenger å høre det…

Det høres kanskje ut som en klisjé. Men det er det ikke. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg trenger å høre at jeg er verdsatt. At jeg er elsket. For den jeg er. Flere ganger i livet har jeg kjent på hvordan det føles å bli svikta, forlatt, mobba, sett ned på. Det er mange som har det sånn. Noen ganger er det bare småting. Andre ganger er det som en flodbølge av…..

… finner ikke ordet. Men uansett. Heldigvis er det også sånn at jeg mange mange ganger har kjent på anerkjennelse, aksept, kjærlighet, tilhørighet og raushet. Det er en del av mitt eget DNA. Men også en del av DNA’et til felleskapet jeg tilhører.

Jeg vet det er sant.

Men likevel. Nederlagene og motgangen har i perioder fargelagt livet i  en gråere fargeskala. Men livet er ikke ment å være grått. Livet er ment å være fargerikt.

Jesus har visst meg uendelig mange ganger hvor høyt han elsker meg. Han elsker oss himmelhøyt og den kjærligheten er urokkelig. Igjen og igjen får jeg erfare at det er sant. Når jeg får kjenne på den vissheten fylles livet og tilværelsen gang på gang med nye farger.

Men livet har lært meg at det kommer ups and downs. Noen ganger har det gått litt vel langt nedover. Men det å vite at folk heier på meg har vært en enorm styrke.

Denne sommeren har vært livsforvandlende. Det er som en tung bør har blitt løfta av skuldrene mine.  Jeg går inn i høsten med full visshet av at jeg er fri fra ting som har bundet meg. Gud har gitt meg nytt håp og forventning til en spennende fremtid. Den motgangen og de utfordringene jeg har stått ovenfor de siste årene tar mindre og mindre plass i livet mitt for hver uke som går og jeg er så takknemlig for det.

Jeg tror det er mange som vet det allerede, men mange har kommet til meg med oppmuntringer og gode ord som betyr mer en dere aner. Jeg tar vare på dem og lever lenge på dem. Jeg elsker selv å være til oppmuntring for andre og ser har sett hvordan et ansikt kan lyse opp av takknemlighet bare for en liten oppmuntring.

Jeg er så heldig å få være del av en fantastisk menighet, som formes av forskjellige mennesker som alle har forskjellig bakgrunn og livssituasjon. Blant de viktigste verdiene vi har er anerkjennelse og raushet blant de som stikker seg frem. Jeg tror det er noen av de sterkeste grunnene til at jeg i dag kan si at jeg står trygt med begge beina plantet på fast grunn. Hadde det ikke vært for IMI Kirken hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Livet mitt hadde uansett vært ganske så annerledes. Så la oss heie på hverandre og løfte hverandre opp.

Det er sant!

Jeg fant en gammel andaktsbok på loftet som heter «Lyskasteren». Tematikken i et av de siste kapitlene jeg leste handlet om at «det er sant!».

I sommer opplevde jeg spesielt en kveld at Gud møtte meg så enormt sterkt og at han talte direkte inn i livet mitt på en måte det er lenge siden jeg har opplevd. Det var rett og slett så sterkt at jeg brukte noe tid på å lure på om i det hele tatt var Jesus som hadde møtt meg. Men jeg la meg med en visshet og trygghet på at det var Gud og ikke noe annet.

Så reiste jeg faktisk hjem med enormt mange tanker som måtte prosesseres. Det tok noen dager. Men gjennom den prosessen har jeg fått en enda større trygghet på at det er sant. At Jesus lever i dag og virker i oss med sin kraft. Han er mektig til å frelse, han setter mennesker fri i dag. På sommerfestival i Grimstad fikk jeg være med på å be for mange mennesker. Jeg fikk blant annet be for en mann som hadde skadet kneet sitt. Nå på søndag fikk jeg høre at skaden på kneet hadde blitt hurtigere friskere en forventet og at det hadde grodd helt fint. For meg er det et tegn på at Jesus lever. Og at han vil helbrede i dag.

Setningen som pekte seg ut i kapittelet i andaktsboken var som følger:

«La nå all tvil fare. Det er sant! Jesus lever. Du har en levende frelser».  – Egil Sjaastad