(Overraskende) godt å være til!

Livet er herlig. Denne uka har jeg fått litt tid til å sette meg ned å reflektere over tingenes tilstand og det som kommer til meg er at jeg er jevnt over veldig tilfreds med å være til.  Som jeg var inne på for litt siden har jeg gått rundt og lurt på hvorfor «den årlige høstdepresjonen» ikke har meldt sin ankomst enda. Da er det vel bare å konstatere at når livet jevnt over går mye bedre så er det ikke så mye som skal til.

Jeg har fått en ny rytme i livet ved at jeg har slutta å jobbe skift. Jeg føler meg freshere og mer opplagt en på lenge. Jeg sykler til og fra jobb stort sett hver dag og merker at det er noe som er «litt annerledes» de morgenene jeg velger å ta bussen.

En annen faktor er at jeg ser mer fremover nå der jeg kanskje så meg tilbake tidligere. Tenker mindre og mindre på det som har vært og kunne vært annerledes. I stedet ser jeg heller fremover. Nå tør jeg drømme igjen og har et lite håp om muligens komme meg til USA en gang i løpet av 2017. Det hadde vært helt fantastisk og står på drømme/bønnelisten min. Jeg har begynt å tenke på Impuls som kommer i slutten av januar og gleder meg til å ta fatt på eventuelle oppgaver i forbindelse med den. Jeg har forventning til at det kommer til å bli en kanonhelg.

Ellers har jeg vært ærlig på at jeg føler jeg har slitt litt sosialt. Jeg har tro for at det kommer til å ordne seg også. Jeg kjenner hvertfall på større selvtillitt nå en jeg har gjort på lenge. Så det er fantastisk å tenke på. I kveld skal jeg på konsert med Kent, og i morra skal jeg lede lovsang i Helbredelsesrommet. Blir kanonkjekt. Har på følelsen at det blir joggebukselørdag etterpå.

 

Et hjem!

Jeg kjenner at jeg lever. I beste velgående! Livet smiler og jeg sprudler faktisk. Livet er en gave fra Gud. Han skapte oss på skremmende og underfullt vis. (Salme 139,14). Jeg ble født for snart 34 år siden. I Oslo. I starten av åtti-tallet. Jeg ble skapt med en hensikt. jeg ble skapt for å ære Gud. Og nå ønsker jeg å ære Gud med å skrive denne bloggposten. Dette er vitnesbyrdet om at Guds løfter i Bibelen ikke kan svikte. Han vil aldri gå fra meg. Uansett omstendighet. Uansett hvor mange ganger du faller. Reiser han deg opp igjen. Igjen og igjen tar Han i mot oss med åpne armer.

Livet mitt har vært et rimelig interessant liv så langt. Mildest sagt. Her er det vanvittig mye moro å se tilbake på. Men motgang og urettferdighet har i store perioder hengt som et banner over mitt liv. Blar du gjennom denne bloggen vil du finne glimt fra nyere tid. Men oppe på loftet har jeg noen esker jeg ikke har pakket ut av enda. Av en eller annen merkelig grunn måtte jeg opp på loftet og kikke litt. Tror du ikke jeg fant en sånn minnebok som het «Barnets første år»?

Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte helt hva som var satt i gang da de ønsket meg velkommen til verden på et sykehus i Oslo en høstlig kveld i 1982. Men det skjønte Gud. Han så meg til og mens jeg lå i magen til moren min. Olaug. Far skrev i boka jeg fant på loftet:

«9. oktober 1982 kl 1315 kom du til verden. Vi hadde ventet på deg i ni måneder og var så glade over å få enda en million. «

En million er «ingen ting» for Pappa Gud. For han er vi alle like verdifulle. Men vår verdi kan ikke måles i tall og siffer. Vi er uendelig verdifulle for Gud. Han kjente til oss til og med før vi ble født. Jeg tror egentlig han hadde meg i baktankene når han satte det hele i gang. Han var hvertfall beinklar når jeg kom. Og heiet meg fremover fra første sekund. Gud er en ordentlig Pappa for den som ingen pappa har. Det har jeg fått erfare så enormt mange ganger før.

Jeg har alltid hatt en tro. Det startet med barnetroa som sikkert ble lastet inn med morsmelka. Til søndagene i kirka i Sandnessjøen hvor jeg krabba rundt på kirkegolvet og nappa ut ledningen på lydanlegget til klokkerens store fortvilelse! Gjett om det var gøy! Lurer på hva teknikerne på IMI hadde tenkt hvis kid’en til en av lovsangslederene hadde krabbet bort i racket bak scenen og begynt å leke seg i dag.

Det er visstnok ikke bare på loftet man lagrer gamle minner, men ett eller annet sted bak i hjernen min finnes det minner. Enormt gode minner. Mange mange mange minner har blitt kastet og fortrengt.

Fortrengt fordi det er tilgitt og glemt. Eller fortrengt fordi jeg grein og ropte til Gud om hvorfor helt til jeg ikke orket rope mer. Men Gud har aldri glemt meg. Han har vært med meg hele livet.

Hele livet har jeg hatt et hjem. Et hjem å høre til. Jeg har stort sett alltid følt meg verdsatt av mennesker. Jeg er sikker på at jeg var høyt elsket når jeg kom til verden. Det finnes noen som definitivt noen mennesker som har elsket og verdsatt meg for den jeg er og bare det. Mor, Ebbe, Mormor og Morfar, Onkel og Tante, Henrik og Jon blant annet.

Men så er det mange mennesker som har såret meg og knust hjertet mitt. Ingen nevnt ingen glemt, er det ikke det de sier? Det går an å si mye om kraften i tilgivelse. Men av og til er det beint enkelt tilgir du, er det lettere å få tilgivelse tilbake. Det har jeg selv fått erfare og det er noe jeg ønsker å etterjage.

Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt meg å se tilbake på livet. Men forrige uke gjorde jeg noen erfaringer som fikk meg til å tenke litt igjen. Det kommer nok en egen bloggpost etterhvert. Men akkurat nå kjenner jeg på en enorm visshet om at alle de negative tingene fra fortiden ikke skal få binde meg lenger.

I fjor var det femten år siden jeg kom til IMI for aller første gang. Siden da har jeg stort sett regnet IMI som mitt andre hjem hele tiden. Les mer om dette her. Her jeg fått være meg selv på godt og vondt gjennom alle sesonger. For en reise alle disse årene har vært! År som virkelig formet meg til å bli den jeg egentlig var ment å være.

Men storfamilien har også vært der i de tøffeste fasene. Folk tok vare på meg. La til rette for meg når jeg trengte det. Var til stede for meg når jeg trengte det.

Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er, hvem jeg tilhører og hvor jeg er kalt til å være. Hjemme. Gud har jobbet i meg den siste uka. Noen ganger når du opplever store forandringer i livet skjer de største forandringene i Hjertet ❤ Så godt å få kjenne på at jeg HAR en familie. Jeg ER elsket for den jeg ER og ikke alle de jeg gikk rundt og sammenlignet meg med. Jeg får lov å være MEG SELV! Nå er det Kjærlighet som henger som et banner over livet mitt.

15 år som er verdt å feire.

Det å snu seg å se tilbake på livet er nok for mange ikke bare enkelt. Meg inkludert. Jeg prøver ikke å tenke for mye på fortiden. I perioder skulle jeg ønske at alt sammen var glemt. Låst inn i en gammel kiste som dynkes i brennende væsker før den man tenner på og kaster den ned i det dypeste hullet. Ikke alt kan glemmes. Fortiden får være som den er. Får ikke gjort så mye med det som skulle vært annerledes i hvertfall.

Ordspråkene 4,25 forteller oss at vi skal; «Ha øynene rettet framover, fest blikket på det som ligger foran!gDet er definitivt viktig å se oss fremover og tenke mest på det som ligger foran. Sånn skal det være og det er bra. Likevel er fint å se tilbake i blant. Livet er fullt av så mange minnesteiner som i hvertfall ikke skal låses ned i kister og kastes ned i dype hull. Derfor kan jeg også si at:

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for!

Tidligere i år oppdaget jeg en milepæl som virkelig er verdt å takke for. Nå til høsten er det femten år siden jeg begynte å henge på IMI. Jeg var russ det året. Hadde vært en på en leir for kristenrussen nord for Boknafjorden et sted og hadde møtt på noen kjekke folk. Per Kjartan, Marie, Alf Inge og Katrine, alle har dere nok litt av skylda for at jeg ikke så mange fredagene etterpå tok turen på «Simuf» for første gang. Dette var mens IMI lå nede i sentrum av Stavanger. Husker at jeg ble så veldig godt tatt i mot fra første stund. Jeg opplevde et helt annet, livsforvandlende felleskap som gjorde inntrykk. Det ble flere fredager på ungdomsmøtene med medfølgende felleskap i «Granbaren» i kjelleren i IMI Gården. Der møtte jeg mange fantastiske mennesker som jeg ble kjent med og som inkluderte meg i gjengen. Jeg ble fort en del av en større familie. Jeg hadde vært en del av speider’n og andre sammenhenger tidligere men jeg hadde en lengsel etter noe mer.

Felleskapet på Simuf/IMI var livsforvandlende i seg selv. Men det skjedde noe med meg på innsiden også. Barnetroen hadde jeg med meg. For det var på IMI at troen virkelig gikk fra hode til hjerte. Menneskene som med livene sine på en så ærlig å ekte måte pekte på Jesus var en ting. Men gjennom undervisning og gjennom min oppdagelse om hva lovsang og tilbedelse virkelig var for noe ble livet mitt totalt forandret.

Ikke mange ukene senere plasserte ungdomspastor Stig meg bak en svær koloss av en Kurzweil-syntheziser og jeg fikk beskjed om å spille. Det å oppdage at jeg kunne bruke de gavene Gud hadde gitt meg til å spille i et lovsangsteam og på den måten løfte opp Jesus samt å få bruke dette til å peke på Jesus for andre gjorde noe med meg. Jeg fikk lære av fantastiske mennesker som disippelgjorde meg og gav meg alt det jeg trengte for å vokse som en Jesu etterfølger og tilbeder. Noen år senere stod jeg på scenen sammen med Impuls-teamet og ledet 3000 mennesker inn i Guds nærvær. Dette og mye annet er minner jeg aldri vil glemme og tar vare på.

Siden har IMI-Kirken blitt mitt andre hjem. Der hører jeg til og føler meg hjemme når jeg kommer inn døra. Der har jeg fått være meg selv, med hele meg. Gjennom de gode og vonde tidene. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for denne fantastiske menigheten. Det er faktisk ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag hvis ikke.

Resten er historie. Og historien fortsetter. Og det kommer til å bli WGFOH.

«Wild, great and full of Him».

 

«Utbryter» er endelig her!

Ventetiden er over. Den nyste utgivelsen til Impuls er et faktum! Utrolig stolt over å være en del av gjengen som står bak denne flotte cd’en. Det er allerede mange som har antydet at dette muligens er den beste plata vi har laget og jeg må nok si meg enig i dette. Måtte denne plata bli til rik velsignelse for mange mange rundt omkring i landet vårt.

Promovideo med korte klipp av alle låtene:

Musikkvideo av låta «Utbryter» – For en stemning!

7. februar 2011

Det er natt og jeg sitter på jobb og kokkelurer. I natt er twitter-feed’en min mer aktiv en den pleier å være på denne tiden av døgnet. Det er nok Superbowl som har skylda for det. Nuvel, jeg er ikke så veldig opptatt av amerikansk fotball, men det driver nå å surrer og går på tv’en i bakgrunnen.

Sitter og kikker på armbåndene jeg har på høyre hånd som minner meg om Impuls. Har ikke lyst til å ta dem av. Denne helga har det igjen vært full fest på Tjensvoll og i Trondheim og jeg har fått rapporter på at det har vært utrolig bra denne helga også. Selv om jeg hele tiden har vært mentalt innstilt på at jeg skulle jobbe i helga og derfor ikke kunne tilbringe så mye tid på IMI synes jeg det var litt dumt at jeg ikke fikk med meg noe som helst. Men sånn er det å jobbe tolv-timers vakter….

Uansett, gleder meg enormt over det som har skjedd og over alle de ungdommene som vi har møtt, undervist, utrustet og betjent som nå er hjemme og klar til å møte hverdagen igjen! Og så må vi glede oss over en fantastisk live-innspilling som blir utgitt omtrentlig i mai. Jeg gleder meg til å høre det ferdige resultatet!

Jeg synes det er herlig å være med på det Gud gjør!

29. januar 2011

Javel! Skal si tiden flyr. Årets første måned er i ferd med å ebbe ut allerede, og det har vært en travel og begivenhetsrik måned. For å si det på en annen måte så er det akkurat nå det skjer. Begivenhetene står i kø. Akkurat nå er det nemlig Impuls i IMI. Kirken er full av flotte verdifulle ungdommer som er kommet for å henge sammen og møte Jesus. Hektisk tid altså, Mye skjer. Plateinnspilling, seminarer, kaféliv, forbønn osv.

I år er jeg ikke med å spille på selve impuls-konferansen men skal etter planen spille på G18 gudstjenesten i morgen og i tillegg på lederdagene på mandag og tirsdag. It’s gonna be great!

Nå i helga prøver jeg meg på noe nytt og er en del av luftskyts-tjenesten som vi kaller det. Vi ber, lytter til Gud, og deler av de ordene vi får. Det er en veldig dynamisk tjeneste. Vi ber om ting vi kommer på selv, eller tar oss av plutselige bønneemner som måtte komme opp. Som f.eks slitne kropper, skadete fingre, osv. Ber inn i konkrete situasjoner som oppstår og velsigner alt det Gud gjør. Særlig inn mot celebrations (møtene) og cdinnspillingen vi skal ha i kveld.

Siden jeg har gode røtter og kontakter i lovsangs-gjengen så henger jeg mye i nærheten av dem og har spesielt kontakt med dem om eventuelle behov som måtte dukke opp. I dag ba jeg for eksempel for en saxofon som ikke fungerte helt slik den skulle. Veldig meningsfyllt!  Gleder meg til å se og høre resultater.

Så nå har jeg en god ettermiddags stund hjemme og lader opp til en ny økt i kveld.

En entusiast snakker ut…

Greatings fra midt på natten ! Som så mange ganger før sitter jeg her på jobb og har det ganske fint egentlig. Klokka har passert halv to på natten. Det vil si at jeg er over halvveis i denne helgas siste nattevakt. Når den er over går jeg inn i en hel uke med fri. Ser frem til det. Senere i dag setter jeg og Trond oss i en bil og kjører til Grimstad. Der skal vi bruke noen dager sammen med noen andre av låtskriverne i Impuls for å prøve å få skrevet noen nye låter. I forbindelse med impuls i vinter skal vi nemlig spille inn en live-cd igjen. Det gleder vi oss over! Forhåpentligvis har vi mange nye sanger å lære folket i januar, men meget mulig det dukker opp noen gamle låter på plata også. Vi får se hva tiden bringer.

For min del har dette med låtskriving vært litt redusert det siste året. Kreativitieten har latt vente på seg. Det er så mye man kan skylde på: Travel hverdag, lite tid osv. Men jeg gidder ikke dvele så mye ved det. Det er tid for å se fremover og glede seg over å være med i en menighet som til de grader lever og få tilhøre en Levende Gud som driver med business as we speak.

For de som følger bloggen min har det vært sinnsykt mye flyprat i det siste. Og jeg skal ærlig innrømme at det muligens har vært litt for mye av det gode. Men i løpet av sommeren og sensommeren har en eller annen funnet det godt å helle mer bensin på bålet. Entusiasmebålet mitt.

2010 kommer til å bli et rekordår hva gjelder antall flyturer jeg har hatt. Foreløpig prognose viser at jeg kommer til å ha flydd 14 ganger i 2010 mot 7 ganger i 2007 som var det året jeg begynte å loggføre alle flyreisene mine. Riktignok fløy jeg lenger i 2007 men antall flyvninger blir altså flere. (Se vedlagte tabell. 2007 øverst. 2010 nederst.)

 Jeg tror det er bra å være entusiastisk for noe. Så godt som alle jeg snakker med synes det er evig kult at jeg så entusiastisk for fly og reising og sånn. Og det synes jeg er kult. Og jeg skal ikke slutte med å være flyentusiast.

Det er bare det at jeg har oppdaget at denne flyentusiasmen har han en liten tendens til å overskygge alt det andre som jeg brenner for. Famileliv, musikk, film og tv og sånn. Men også disippellivet har fått merke det.

Ting går visst i faser…

Hverfall….

How to deal with this? 

Nå vet jeg at jeg skal ut å fly litt i oktober og i november. Blir bra det. Så regner jeg også med at det ettehvert blir forberedelser mot Impuls og andre ting som kommer til å ta mer av tiden min. Men samtidig så har jeg ikke tenkt å slutte å være flyentusiast. Må bare finne den perfekte balanse. Det gjelder å få finstilt fokuset igjen.

Litt mer historie

Da jeg arbeidet med Impuls-posten i går begynte jeg å fundere og tenke tilbake på alt jeg har vært med på sålangt. Og så har jeg lurt noe fælt på om jeg noen gang har vært med å spilt i Fjellkirka på Skjærgårds. Nå har jeg akkurat funnet svaret.

Vår kjære Thomas har gjennom årene vært en ganske så aktiv blogger med mange spennende innlegg om ganske så mye forskjellig. Inkludert noen berettelser fra diverse turer med bandet.

Etter et kjapt google-søk kom jeg inn på denne posten fra Thomas sin blogg. Og der fant jeg dette bildet som var den bekreftelsen jeg trengte.

Litt historie….

Det er 69 dager igjen til Impuls! Jeg sitter og lytter til Impuls-plata «Skriv din Historie» fra 2006. Plata med live-opptaket fra 28 januar i 2006. Har betydd utrolig mye for mange. Meg inkludert. Noen av sangene synger vi fortsatt, andre ligger der som et minne om hva Gud gjorde og ikke minst gjør i blant oss. Samtidig bringer et gjenhør med plata, gode minner fra en fantastisk tid.

Å være en del av impuls-gjengen (Jeg spilte keyboards i et av to Impuls-team på den konferansen) har hatt enorm betydning i livet mitt, både musikalsk og personlig. Å stå på en scene foran 3000 ungdommer, først og fremst ikke fordi at jeg eller bandet, men at Jesus, Kongenes konge skal bli æret for den han er og alt det han gjør, er noe av det villeste jeg har vært med på. Dessuten fikk jeg erfare å være med i en fantastisk gjeng som heier på meg og setter pris på alt det jeg bringer med meg av kreativitet og meg selv.

I tillegg til impuls-konferanser har jeg fått være med på spennende turer med bandet og spilt rundt forbi på andre festivaler og arrangementer rundt om i landet. Disse turene har betydd vel så mye. Å være en del av Impuls-gjengen handler ikke bare om å spille og rocke ut, men og om å dele liv gjennom medgang og motgang og ha det gøy å være kompiser. Denne videoen her ble vel laget som et eksempel på dette:

De siste åra har jeg hatt en ganske så redusert deltagelse i impuls-gjengen. Noen ganger går man gjennom perioder i livet som er ekstra tunge og som tar så mye energi at man trenger den fritiden man har til å holde seg i form. Det har vært nødvendig. Likevel har jeg fått vært med på noen turer, både i bandet men også bare som en support og turkamerat for gutta. Det har vært givende for meg å følge med på sidelinja. Jeg vet at jeg har vært en del av gjengen hele veien.

Jeg ser frem mot januar og februar. Da er det klart for en ny runde med Impuls-konferanser og slik det ser ut nå så kommer jeg igjen til å joine resten av bandet igjen. Det blir spennende.  Jeg gleder meg! I disse dager arbeides det forresten med en ny impuls-utgivelse som skal være klar til vinterens Impuls-konferanser. Det kommer til å bli en fantastisk cd!

Følg Impuls på nett: www.impulsweb.no. Ny nettside skal visstnok være på gang. Vi gleder oss!