Hullut päivät

Jeg har værr i Helsinki et par-tre ganger. Den ene gangen jeg var der var det salg på butikkene og kjøpesentrene i byen. De kalte det for «Hullut päivät». Som kan oversettes til noe sånn som vanvittige eller galne dager. I tillegg til å lære meg å telle til fire på finsk har liksom «hullut päivät» hengende igjen.

Om det vi opplever rundt oss akkurat nå kan vi trygt si at det er vanvittige dager. For meg kan det periodevis være ganske spennende å følge med på hva som skjer. Og på mange områder i samfunnslivet er det ting som jeg er nødt å følge litt med på. Jeg er flynerd, så jeg er opptatt av hvordan flyselskapene og næringslivet ellers kommer til å klare seg gjennom dette. Jeg er glad i kirka og synes det er ganske tøft å ikke kunne gå på gudstjeneste eller andre fellessamlinger som var planlagt. Jeg er musikkelsker og glad i kultur og konsertopplevelser. Konserten vi skulle med Trygve Skaug i går røyk naturligvis. Leit at så mange flotte artister og folk i kultur/scene/teknikk som jeg ser opp til har tøffe tider om dagen. Tenker masse på dem og ønsker dem alt godt i denne tiden.

Jeg er fortsatt på arbeidsavklaringspenger og surrer en del her hjemme. Det gjør at jeg på mange måter har sympati med alle som nå går uker med brakkesyke i møte.

Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne være med å bidra i dugnaden vi sammen har startet på. Men den er jeg jo fortsatt med selv om jeg ikke kan jobbe helt enda. La oss heie på hverandre og holde humøret oppe situasjonen tatt i betraktning.

Jeg er snart i ferd med å legge ut leiligheten min for salg. Ragnhild og meg har bestemt oss for å se etter en bolig vi kan bygge et hjem sammen i fra august av. Jeg har reflektert litt rundt om dette er en gunstig tid å begi seg ut på boligmarkedet på? Så vidt jeg forstår på de jeg har snakket med og de som hjelper meg med salget så er det definitivt lov å være optimist. Leiligheter blir solgt. Boliger legges ut for salg. Hvordan det løser økonomisk finner vi ut av. Hakuna matata!

Det er helt sprøtt å tenke på at midt alt det som skjer om dagen så er jeg i ferd med å avslutte et kapittel (eller to) i livet og starter på et eller noen nye. Hvordan hverdagen ser ut om fjorten dager eller tre måneder er det nok ikke så mange som har helt kontrollen på akkurat nå. Men jeg velger å tro at det hvertfall er Én som har kontrollen og oversikten.

Troen på Jesus og vissheten om at han er med oss gjennom alt vi møter i livet, og ikke minst troen på et evig Håp gir meg stayerevne, kraft og motivasjon til å leve livet med hele meg. Jeg håper og tror vi alle sammen skal komme oss gjennom disse tidene.

De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

I feel fine

Hei bloggen. Tenkte bare svinge innom en snartur for å fortelle at livet er bra!

Joda, høsten er godt i gang. Hverdagen min handler fortsatt om at jeg er hjemme og sykmeldt fordi synet mitt fortsatt ikke er helt som det skal være. Men det er lov å være optimist. Mot slutten av året skal stingene fra den første operasjonen (i mai i fjor) fjernes, og noen uker senere vil jeg sannsynligvis ha en linse eller kanskje en brille som vil gjøre at jeg vil ha hvertfall ett øye som fungerer godt nok til at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt igjen en gang i løpet av vinteren 2020. Det er hvertfall det som er målet mitt nå, så får vi se.

Den som virkelig gjør livet mitt rikt for tiden er Ragnhild. Vi trives så godt i sammen. Vi har det gøy sammen. Det kjennes så godt å vite at vi er i ferd med å hive oss ut i bryllupsplanlegging og husjakt og alt det andre som følger med når to bestemmer seg for å hoppe i det og gå for livet sammen. Ja, jeg har fridd. Og hun sa JA!

For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Har egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig om temaet, men kort fortalt har jo livet vært litt opp og ned, Men jeg har jo fått så utrolig masse hjelp. Når det har vært på det svarteste har det som regel alltid vært et snev av lys i enden av tunnelen. Og når det var på det tøffeste fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Det er så viktig å snakke sammen og se hverandre folkens!

Jeg har så godt som aldri tvilt på at livet mitt har verdi, og at jeg har noe(n) å leve for. Jeg lever som kjent i troen på og vissheten om at Jesus er min aller beste venn. Jeg lever og puster for å tilbe og følge Han. Men mennesket er ikke ment å leve alene slik jeg periodevis har opplevd og følt meg. Veldig ensom og alene. Men fakta er det motsatte. Denne tematikken er dødsviktig at vi snakker om.

Jeg fylte nettopp 37. Selv om jeg egentlig føler meg som 29 var det en fantastisk fin dag. Og noen dager etterpå feira vi skikkelig sammen med en god gjeng med venner som jeg er glad i å setter pris på. Det var en helt fantastisk bra kveld. God stemning. Kjempedigg taco og sånn. I perioder har jeg tvilt på om jeg hører til. Om jeg betyr noe. Nå tviler jeg ikke lenger. I feel fine. And I am loved!

Ved nyttår delte jeg disse tankene jeg gjorde ved årsskiftet. Det handlet blant annet om en tanke jeg gjorde meg i desember om at 2019 kunne bli et veldig bra år, og at det nødvendigvis ikke bare var noe jeg tenkte på selv men at det var en sannhet som Jesus planta ned i meg. Foreløpig ser jo den refleksjonen ut til å ha gjort seg gjeldende. 2019 så langt har vært akkurat som forventet.

Neste kapittel begynner nå. Jeg gleder meg til å planlegge bryllup sammen med Ragnhild. Finne en plass hvor vi kan flytte sammen, og ikke minst leve ut livet i hverdag og fest. Vokse som menneske og i relasjon med Jesus, og ikke minst bli frisk.

Issues

Nå har det gått over et år siden sist gang jeg var på jobb. Det er noe hekkans drit å ikke kunne se godt nok til å være noe særlig brukanes foran en dataskjerm. Skriver som vanlig blogginnlegg i «SMS-format» på mobiltelefonen. Øye nr. 1 har det fortsatt etter forholdene bra etter operasjonen. Ingen store problemer med det øyet utover at det som nevnt tar tid siden stingene skal sitte i en god stund. På det andre øyet som også skal gjennom en hornhinnetransplantasjon med tid og stunder har jeg blitt «velsignet» meg med en ekstra diagnose som heter «Akutt hydrops». Ikke spør meg om hva det er, men slik jeg har forstått det handler det om ansamlinger av væske som ikke skal være der, et eller annet sted i øyet. Derfor har jeg heller ikke fått gått med den linsa jeg vanligvis bruker slik at jeg ser litt mer en bare grums. Dersom denne hydrops-greia forsvinner er det en teoretisk mulighet for at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt?

I skrivende stund er det omtrent på timen siden jeg ble sendt avgårde med fly til Bergen etter en kontroll på sykehuset hjemme. Det er sykt å tenke på at det har gått et år. Det er interessant å reflektere litt over det som skjedde de dagene. Det som skjedde var nemlig at det egentlig var planer om å operere det andre øyet først. «Det andre øyet» var i utgangspunktet dårligst. Men, så ble det litt andre omstendigheter da jeg altså plutselig ble sendt til Haukeland og ganske riktig fikk beskjed om at de måtte ta det «friskeste øyet» først. Absolutt ikke noe jeg går tenker for mye på, men det kan i teorien tenkes at dette lange sykdomsperioden ikke hadde vært nødvendig?

Et lite lyspunkt må vel være at det fortsatt står bra til med det øyet som er operert. Så lenge stingene sitter som de skal og jeg ikke har fått noen infeksjoner er det rett og slett bare en vei det kan gå. Fremover.

Uansett, siden jeg nå har vært sykmeldt i et års tid går det ubønnhørlig mot slutten på sykepenger. Nå er det etterhvert en ny hverdag jeg må forholde meg til, nemlig arbeidsavklaringspenger. Jeg har lest en del om AAP, Snakket med noen som har vært på AAP. Denne arbeids- og velferdsetaten vår er jo egentlig opptatt at jeg bør komme meg ut i jobb så fort som mulig. Men det er foreløpig ikke så enkelt å forestille seg det når jeg i praksis er svaksynt på begge øynene og har en jobb som i utgangspunktet krever et årvåkent blikk.

Så her sitter jeg og skulle ønske at livet behandlet meg bittelitt penere. Men det er egentlig ikke så mye annet å gjøre med tingenes tilstand en å gjøre det beste ut av det. Tenke positivt og være takknemlig for det jeg får oppleve av kjekke ting i livet. For jeg har litt å være takknemlig for også. Heldigvis.

I’ve got a feeling.

Jeg oppdaget det en gang i midten av desember. Det var en tanke som streifet meg. En refleksjon jeg gjorde. Kanskje det var en «Gudegitt» tanke. Eller kanskje det bare var meg? Uansett, tanken som for gjennom hodet mitt og som jeg har tenkt mye på siden var: 2019 kan fort bli et veldig bra år. Og det kjennes litt rart. Fordi den tanken har ikke helt sluppet taket. Og det fyller meg med forventning og spenning.

På tross av utfordringene på ingen måte forsvinner av seg selv når klokken tikker inn i et nytt år kjenner jeg på forventning. Joda, jeg har et eller flere fjell jeg må klatre, eller som må flyttes. Det vil sikkert dukke opp problemstillinger som må løses underveis. Men jeg har bestemt meg for ikke å la den tanken som streifet meg slippe taket. I stedet griper jeg tak i den, tar vare på den og tenker at det er en fantastisk mulighet. Så hvilke ambisjoner, håp og planer har jeg egentlig for det nye året?

En dypere relasjon til Jesus.

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» står det i Matteus 6,33. For meg utgjør troen og relasjonen til Jesus en forskjell. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg kom jeg i fjor er godt stykke på vei i en bibelleseplan som dekker hele boka på et år. Fjorten dager på sykehus i mai var dessverre nok til å utfordre planen min med å komme gjennom boka fra perm til perm. Men jeg utfordrer meg selv til å gi det en ny sjanse 1.januar. Verktøyene ligger klare og notatboka også.

Kombinert med bibellesing hører det også med en lengsel om et aktivt bønneliv og jeg håper at det nye året vil bringe tid og rom til å sette fokus. Jeg ønsker rett og slett å bli enda bedre kjent med Jesus.

Prosjekt: Kom i form 2019

Et syn som ikke spiller helt på lag er utfordrende nok. En lege son rynker bittelitt på nesa når hun sjekker blodtrykket er en tankevekker. Kombinert med at jeg må innrømme at jeg periodevis ikke har følt meg særlig sprek så har jeg tenkt den tanken som tusenvis av andre har tenkt før meg. Kall det et gjerne et nyttårsforsett proppet av klisjeer. Men jeg har planer om å komme i litt bedre forn i 2019. Oh yes, det kommer til å bli hardt. Men det kan jo også tenkes at det vil lønne seg. Regn med at snopestopp og cola-faste er blant stikkordene her. I tillegg at jeg planlegger å komme meg mer ut på tur. Sykkelen er sikkert klar for noen nye turer i 2019, ellers ligger Mosvatnet klart og venter på meg. Det er bare å komme seg opp og ut.

Prosjekt: Make life great again. 

Mellom linjene de to siste avsnittene kan det sikkert trekkes paralleller til det jeg tenker er en drøm/lengsel om en tilværelse med en jevnt over bedre livskvalitet. Perioder med depresjon har nok satt preg på tilværelsen i perioder. Det er flere faktorer som spiller inn her, men noe av dette tror jeg fint at jeg kan gjøre noe med selv. With a little help from my friends. For venner og familie har jeg og det er gull verdt. Selv om den følelsen av ensomhet kommer snikende innimellom vet jeg at jeg har relasjoner og venner som betyr mye fot meg og vice versa. Det gjelder bare å komme seg opp om morgenen å gripe dagen, tiden og muligheten til å bety en forskjell.

Jeg har altså håp for 2019. Når jeg scroller litt tilbake i bloggen blir jeg minnet på at jeg flere ganger har møtt et nytt år med forventning, men også med ferske erfaringer av berg- og dalbaner i bagasjen. Ved et nytt årsskifte velger jeg å gå inn i det med forventning og fremtidstro. Jeg tror på bedre tider. Jag tror og håper det blir et bra år selv om ting gjerne skulle vært annerledes.  Jeg tror at det finnes fremtid og håp.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» – Jer. 29.11

Jeg er hjemme.

Det siste halvåret har jeg vært en del «heime hos Mor» i Telemark. Sånn ca en uke hver måned kanskje. Siden jeg ikke har kunnet jobbe har det vært like greit å være der.. Der har nemlig min kjære Mor bodd i noen år nå. I dag er hun forresten 66 år. Det er så stas at jeg ikke kunne unngå å høre litt på Wenche Myhre i morges.

Digresjon: Jeg husker tilbake med gode minner til den tiden i barndommen hvor Mor fant det praktisk å dumpe meg hjemme hos Mormor og Morfar før hun dro videre på morgenvakt på sykehuset. Rett og slett fordi barnehagen ikke hadde åpnet enda. Så da sørget Mormor for at jeg fikk meg frokost og at jeg kom meg i barnehagen.  Jeg husker at vi hørte mye på «Hurra for deg» på radioen om morgenen. Mormor sendte inn bursdagshilsen når jeg hadde bursdag. Jeg fikk velge hvilken sang jeg ville høre. En annen gang var det Mormor som hadde bursdag.  Jeg og Mor sørget for å sende inn hilsen og musikkønsket var ganske åpenbart ikke sant? Det involverte den sangen om gamla som kjøper seg motorsykkel og slår ut håret. Digresjon slutt.

Det med å være «hjemme hos Mor» er veldig avslappende. Gamlingene er så glade for å ha meg der. De forventer ikke så mye av meg. Det viktigste er egentlig bare at jeg er der. Det er noe med en mors omsorg. Og ikke minst for meg som selv ikke synes det er så gøy å lage mat. Ferdig middag hver kveld. Langt inni «gokk» på et sted som nesten ingen har hørt noe om, men jeg skjønner veldig godt hvorfor det er så deilig å være der. 300 innbyggere i bygda. Lite støy. Et helt annet klima enn jeg er vant med her borte i Stavanger. DER føler jeg meg hjemme. Og det skulle vel bare mangle? Tross alt heime hos mor. Men det er ikke der jeg bor.

Jeg bor jo i Stavanger slik jeg stort sett har gjort siden jeg kom hit i fire-årsalderen. Her har jeg vokst opp, her trives jeg med å bo, selv om været om høsten og vinteren kan være ganske utfordrende for værsyke meg. Her planlegger jeg å bli værende i all overskuelig fremtid med mindre noe annet skulle falle meg inn.,.

Hvorfor? For det er dette som virkelig er hjemme med stor H for meg. Jo jeg kan være hjemme hos Mor i Telemark også, eller kjenne meg som hjemme hos folk jeg besøker andre steder. Det er f.eks ganske hjemmekoselig i loungen på favoritthotellet mitt i Oslo. Men det var en digresjon igjen. Her i Stavanger har jeg nettverket mitt. Jeg har litt familie som bor like i nærheten, og ikke minst: Her har jeg et felleskap jeg vet jeg tilhører. En menighet som har så enormt stor betydning for livet mitt og som jeg så takknemlig for å tilhøre. Og alt dette skriver jeg egentlig mest for å minne meg selv om at jeg hører til. 

Noen ganger, slik som tirsdag kveld da jeg satte meg på toget hjem til Stavanger hadde jeg egentlig mest lyst til å bli værende. Men så er det jo sånn at man har avtaler å følge opp hjemme også. F.eks den månedlige oppfølgingen på sykehuset, eller dialogmøte, eller den konserten jeg tenker meg på i morgen. En annen faktor til at jeg iblant kjenner på ambivalens til å reise hjem har vært at jeg i blant har kjent på at det ikke er like lett å slå seg til ro med at leiligheten jeg eier og bor i er «hjemme». Noen ganger hoper det opp med små huslige ting som burde vært gjort noe med for evigheter siden som jeg ikke har orket/hatt kapasitet til å ta tak i. Ting av typen som det ikke er så lett å fikse selv og du trenger hjelp av fagperson. Men når disse tingene nå etterhvert blir fikset (takk og lov!) så blir det nok litt lettere.

Digresjon: Jeg har skrevet en sang (på dialekt) der refrenget går sånn: «Det e greit å få det gjort, og det går heilt sikkert fort bare du sette i gang.» Digresjon slutt.

Litt sånn e det med de små eller mellomstore humpene jeg møter på. Man må deale med de, men alt blir så mye bedre bare du får det gjort. Tilbake til tirsdag. Med ambivalente følelser dro jeg hjem. Litt fordi den drøye uka på andre siden av fjellet handlet om temperaturer godt under frysepunktet og fyr i peisen-stemning hver dag, mens værvarselet for Stavanger de påfølgende dagene vitnet om at et helt annet vær i vente. (Nevnte jeg at jeg er ganske værsyk i blant?) Men også ambivalent for akkurat der og da kjente jeg på at det egentlig var ganske deilig å være borte og la problemene være problemer. Men problemer forsvinner ikke av seg selv. De må deales med…

Uansett. De siste to dagene har endt opp med å bli veldig bra. Værgudene var nådige mot meg og været i går var ikke så galt når alt kom til alt. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg skulle på sykkelen uten å være bekymra for det hekkans regnet. Joda, jeg har regntøy altså. Men likevel. Jeg hadde noen gode samtaler med gode folk. Sykla til byen og leverte en bok på biblioteket og kjøpte kaffe. Brukte tid på kvelden med en god kamerat. Fantastisk å ha gode venner. KR er en sånn en som er så god å bruke tid med. Vi endte opp med å spille gitar, snakke om livet og sånn og det er så utrolig godt å ha sånne folk rundt seg. En veldig bra onsdag kombinert med at denne torsdagen ikke har vært dum heller gjør at det når alt kommer til alt ikke har vært så dumt å komme hjem allikevel. Kalenderen for de neste ukene ser ikke så verst ut heller. Jeg tror desember kiommer til å bli bra. Jeg håper i hvertfall det. Og så er det egentlig ikke så lenge til jul heller, og da skal jeg «heim te Mor» igjen. Men også den gangen tipper jeg det blir fint å komme hjem. For det er jo her jeg hører hjemme?

 

Utfordringer, omsorg, velsignelser og nærvær.

De siste par ukene har vært ganske utfordrende. Går ikke i detalj men periodevis opplever jeg utfordringene ser ut til å stille seg i kø. Det virker som om det er en gjentagende tendens i livet mitt mitt at jeg går fem skritt frem og så er det det noe som skjer som gjør at jeg må gå tilbake to skritt. Ja noen ganger har jeg opplevd å nærmest rykke tilbake til start også. Når utfordringene og fjellene jeg møter dukker opp må jeg bruke mye krefter på å håndtere at jeg blir ganske sliten av det. Så plass sliten at disse utfordringene som står i kø samler seg opp til en herlig suppe av små og store utfordringer som tar tid å håndtere. Så selv om jeg fortiden dessverre fortsatt er sykmeldt så har jeg «nok å gjøre». Jeg kan periodevis være et skikkelig rotehue og hvis det blir litt rotete oppi hodet blir det gjerne rotete «i stua» også. Jeg har et rom i leiligheten min som jeg bruker til gjesterom og «lager». Den siste tiden har det rommet endt opp med å bli et skikkelig roterom fordi når jeg rydder ender jeg opp med å pælme inn alt rotet der. Kortsiktig er det sikkert en løsning det går an å leve med. Men på lang sikt er det kanskje ikke superheldig at gjesterommet ender opp med å bli mer og mer uorganisert. Så et av mine nærmeste prosjekter blir å rydde opp i det rommet. Få orden på sysakene. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at bare jeg får litt system på sysakene så er det lettere å ta ting i de andre tingene også som hoper seg opp.

I uka som gikk var jeg i Telemark en tur. Noen (inkludert meg selv) vil gjerne omtale den lille bygda som noe man kan kalle for «gokk». Heldigvis heter ikke bygda det da. (Den heter Atrå). Det er alltid godt å komme «Heim te mor» og slappe av. Jeg tror det en av mine favoritt «retreat-plasser». Hjemme hos «det moderlige opphav» er det ingen som forventer noe særlig av meg. Det viktigste er egentlig at jeg bare er der. Det er nok et av de stedene jeg sover aller best og det blir en god del soving når jeg først setter i gang. Noe av det jeg synes er fint med å være der er at det er stille der. Bortsett fra når vinden uler rundt hushjørnet, slik det gjorde noen av dagene denne uka, er det susingen fra fossen i nabolaget man hører. En annen ting som er fint med å være der er å kjenne på Mors omsorg. Heldigvis er det jo sånn at en mors omsorg også gjelder selv om vi bor på hvert vårt sted. Men når den moderlige omsorgen materialiserer seg i form av skikkelig middag på bordet, da har Nilsemann det bra. Det betyr altså ikke at jeg ikke spiser til vanlig. Men mine middager kan nok på ingen måte sammenligne seg helt med mors sine. Dessverre. Pasta og Kylling kan ikke sammenligne seg helt med kjøttkaker og fårikål dessverre.

Kom hjem på torsdag for det månedlige sykehusbesøket på fredag. Kontrollen gikk greit. Det er ikke så mye nytt egentlig. Ting tar tydeligvis tid. Men enn så lenge er det positivt at stingene i hornhinna sitter som de skal og jeg har foreløpig ikke opplevd noen komplikasjoner i form av betennelser/infeksjoner eller slikt. Tenker at det er verdt å være takknemlig for.

Resten av helga har vært fin. Fredagskvelden var det et seminar/undervisningskveld med Mark Marx. På lørdagen var jeg med i tjeneste på helbredelsesrommet og på søndag var det en veldig bra gudstjeneste. Fellesnevneren for alle disse tre tingene er at jeg har fått bruke masse tid i Guds nærvær i helga. Det er godt å være en del av et felleskap som løfter opp betydningen av Guds nærvær høyt. Gjennom lovsang, undervisning og forbønn får jeg påfyll, styrke og kraft til å møte uka som kommer. Det å kjenne seg omsluttet av omsorg, kjærlighet, kjenne på fred og ha arenaer det går an å finne hvile og lade opp er av uvurderlig betydning for meg. Kirka mi er et sånn et sted, sofaen hjemme hos modern er et sånn et sted, mitt eget hjem er et sånn et sted, bare jeg får nøstet opp i litt løse tråder…

Så nå er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for en ny uke med små og store utfordringer.

 

 

 

Transplantert

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Det er jo egentlig ikke noe nytt at det har gått lenge mellom hvert blogg-innlegg her, men det er kanskje litt som bølger og sånn. Kreativiteten og/eller behovet for å få sagt noe kommer i bølger. Andre ganger er det litt som høy- og lavvann. Er det høyvann er det mye vann mens det er lite vann når det er lavvann. Om dette innlegget er starten på en ny periode med mye på hjertet vites ikke i skrivende stund. Time will show. Det som er sikkert er at dette innlegget jeg har ruget på en god stund men det har vært vanskelig å få ned på papiret, eller ned på datamaskinen av naturlige grunner. Men her kommer et innlegg som er forfattet i notatblokka på smarttelefonen med 20 centimeters avstand fra øye til display. 

Har tidligere skrevet om mine utfordringer med øynene. Sykdommen Keratokonus har fulgt meg siden jeg vært 14. Det er en progressiv sykdom som man blir dårligere av med tiden. Hornhinnene blir tynnere og mer slitte og til slitte er det fare for at det rett og slett kan gå hull på de. For å gjøre en lang historie kort var det akkurat det som skjedde for meg på forsommeren.

I mai havna jeg på sykehus i Bergen med ei hornhinne som holdt på å sprekke. Eneste løsningen var å bytte den ut. Noe som forsåvidt ikke var en overraskelse siden jeg har vært forberedt på at hornhinnetransplantasjon kunne bli aktuelt med tid og stunder. Jeg har to øyne.  Begge øyne med hornhinner som har sett bedre dager. Planen var å gjennomgå en planlagt transplantasjon på det dårligste øyet i november. Men så skjedde det altså ting som gjorde at de måtte ta det friskeste øyet først. Så 16 mai gikk jeg gjennom en hornhinnetransplantasjon. 

Operasjonen gikk bra, og så langt ser ting ut til å gro slik det skal. Utfordringen er at det var det friskeste øyet de måtte operere først. Det andre øyet ser jeg kanskje 50-60 % på når jeg har linse på. Uten linse ser jeg ikke noe særlig. På det øyet som er operert forventes det at jeg over tid gradvis vil se mye bedre. Men det kommer til å ta tid. Stingene i øyet skal ikke ut om x antall måneder og frem til stingene er tatt ut kan jeg ikke bruke linse på det øyet og må lene meg på det dårlige øyet i hverdagen.

Etter å ha diskutert litt med øyelegen bestemte vi at det kunne være greit å prøve å kanskje få laget en brille som kan gjøre tingene litt enklere i hverdagen. Så i forrige var jeg en tur hos den dyktige optikeren min som forsåvidt var enig at det kunne være en ide å prøve med briller. Så etter litt testing og justering måtte jeg plutselig se (no pun intended) meg om i butikken etter en passende innfatning. Brilleshopping på egenhånd er enten veldig enkelt eller veldig vanskelig. Man tar enten det beste/dyreste men finner, eller så et man litt mer tålmodig og spør ekspeditrisen om de kan finne noen andre innfatninger også. 

Etter litt om og men fant vi nå frem til et alternativ jeg synes var ok. Done deal. Så nå går jeg rundt og venter på at brillene blir klare, og så får vi se (hehe) hvordan det går…. 

Spent på om disse brillene kommer til å fungere. Håper det. 

Det som er sikkert er at jeg savner jobben og kollegaene mine. Ser frem til å komme i gang med å jobbe igjen. I mellomtiden prøver jeg å ta livet med ro. Hører på musikk. Ser litt (hehe) på Netflix og spiller gitar. 

Endelig i gang med ferie…

Hei igjen bloggen. Vi er langt over halvveis i 2017 så det var kanskje på tide å skrive noe igjen?

Nå er min sommerferie i 2017 endelig godt i gang. Det har vært et travelt halvår på jobben: Men også veldig kjekt. Men jammen var det fint å starte på ferien også.

Ferien min startet på mandag som var (i dag er det søndag) og jeg har fortsatt to hele uker med ferie foran meg. Siden onsdag har jeg vørt i Grimstad på den årlige Åpen Himmel Sommerfestival som IMI arrangerer. Jeg er takknemlig etter en bra uke der med mange gode opplevelser med meg videre. Bra møter, fantastisk lovsang og undervisning må trekkes frem som høydepunktene i tillegg til kvalitetstid sammen med gode folk.

Spesielt kjekt var det å være med på kveldsmøtet på «Youth Camp» fredagskvelden og se at seks-syv ungdommer gav livet sitt til Jesus. I tillegg var det sterkt å se at kanskje 90 prosent av ungdommene som var der responderte på utfordingen som ble gitt i å gå «all in» for å følge Jesus og rededikere livet sitt for Jesus.

I dag har turen gått fra Grimstad til Tinn der jeg ser frem til et ubestemt antall dager med «moderlig omsorg» a.k.a mat, seng, kaffe og øl. Så får vi se hvor lenge jeg blir her og ha resten av ferien eventuelt bringer. Fint å tenke på at vi må halvveis ut i august før jeg må komme meg på jobb igjen.

Ferie er digg. Livet er bra. Det er fint å være til. Whats next?

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

fv3a6854

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

img_0047

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

nsalthe

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!