Det er sant!

Jeg fant en gammel andaktsbok på loftet som heter «Lyskasteren». Tematikken i et av de siste kapitlene jeg leste handlet om at «det er sant!».

I sommer opplevde jeg spesielt en kveld at Gud møtte meg så enormt sterkt og at han talte direkte inn i livet mitt på en måte det er lenge siden jeg har opplevd. Det var rett og slett så sterkt at jeg brukte noe tid på å lure på om i det hele tatt var Jesus som hadde møtt meg. Men jeg la meg med en visshet og trygghet på at det var Gud og ikke noe annet.

Så reiste jeg faktisk hjem med enormt mange tanker som måtte prosesseres. Det tok noen dager. Men gjennom den prosessen har jeg fått en enda større trygghet på at det er sant. At Jesus lever i dag og virker i oss med sin kraft. Han er mektig til å frelse, han setter mennesker fri i dag. På sommerfestival i Grimstad fikk jeg være med på å be for mange mennesker. Jeg fikk blant annet be for en mann som hadde skadet kneet sitt. Nå på søndag fikk jeg høre at skaden på kneet hadde blitt hurtigere friskere en forventet og at det hadde grodd helt fint. For meg er det et tegn på at Jesus lever. Og at han vil helbrede i dag.

Setningen som pekte seg ut i kapittelet i andaktsboken var som følger:

«La nå all tvil fare. Det er sant! Jesus lever. Du har en levende frelser».  – Egil Sjaastad

Disiplin.

Det er torsdag? Er det ikke det? Det betyr at jeg så smått har begynt å innse at alle gode ting har en ende. Dette gjelder altså for ferien min som har vært vanvittig god. (På søndag kveld skal jeg spille denne, som vanlig). Jeg kan ikke huske om jeg noen gang har hatt fire uker ferie i strekk siden jeg gikk ut i arbeidslivet for 15 år siden. Og det har vært ganske digg! Ferien har som kjent vært livsforvandlende for meg og dette holdt sammen med at ting som har vært utfordrende i livet som f.eks synet mitt begynner å falle på plass gjør at jeg går inn i høsten med en fornyet glede over livet. Men det vil nok fortsatt være ting ved livet som Nils som vil være utfordrende.

Jeg er i ferd med å legge bak meg årevis med turnusarbeid, som i seg selv skal bli veldig godt og ser frem til å finne tilbake til en sunnere rytme i livet. Rett før ferien begynte jeg i en dagstilling på jobb, noe som jeg (og flere andre) kan være veldig godt for meg. Som følge av dette mister jeg noen tillegg for å jobbe skift. Noe som selvsagt er surt. Men får heldigvis et annet tillegg i stedet, selv om jeg gjerne skulle vært litt mer. Uansett, de økonomiske tingene betyr lite veid opp i mot denne økte livskvaliteten jeg aner konturene av.

Men, jeg har funnet ut at jeg må lære meg å være litt mer disiplinert. Som f.eks å prioritere annerledes i forhold til hvordan jeg forvalter det økonomiske. Forbruk er sentralt her. Det påvirker jo det meste. I tillegg håper jeg å bli ett litt sunnere menneske hva gjelder helse og sånn. Derfor må jeg bli mer disiplinert i forhold til hva jeg putter i meg, og hvordan jeg disponerer tiden min. Så jeg har begynt å øve meg.

I dag fant jeg for eksempel litt tid til å spille Minecraft igjen. Men jeg vet så inderlig godt hvor stor tidstyv det kan være. Derfor bestemte jeg meg før jeg satte i gang å kun gi det én time. Som sagt, så gjort. Det var litt hardt og slippe taket så jeg gav det fem minutt ekstra får å gjøre ferdig noe jeg hadde begynt på, men så passet det fint å begynne på middag. Så da gikk det fint. Men jeg er hvertfall i gang med et nytt bro-prosjekt, så vet dere det.

Skjermbilde 2016-08-11 kl. 17.58.30

 

Middag er viktig. Jeg synes riktignok det er dritkjedelig å spise alene. Men sånn er det med singellivet, man kan ikke alltid få i «pose og sekk». Før, pleide jeg sitte med datamaskinen mens jeg spiste. Men det har jeg også bestemt meg for å slutte med. Så da blir det øving på disiplin ved middagsbordet også. Og rød saft i stedet for cola….

For det tredje, ønsker jeg å bli enda mer disiplinert hva gjelder å bruke tid med bibel og bønn. Tid med Jesus generelt. Her har jeg ikke helt funnet den rette formelen enda. Men her er det nok mulig å finne en god løsning. Satser på det.

Mye spennende som ligger foran med andre ord. Jeg er spent. Men jeg er optimist. Og jeg vet at familien min heier. Men nå skal jeg ut på kveldstur i godværet. Øving på disiplin det også. Snakkes…

Det er ikke gull alt som glimrer….

Jeg driver og rydder om dagen. De som følger meg i det store land of face vet at jeg har vært en ivrig bruker av finn.no i det siste. Og la meg spørre: HVORFOR har jeg ikke funnet ut gleden og enkeltheten av å bruke finn.no tidligere? En del av svaret er nok menneskefrykt. MEN det her en helt annen historie. Nå er jeg hvertfall i gang. Godt i gang.

De siste årene har jeg ikke tørt å drømme. Det vil si, jeg har drømt. Men jeg har ikke tørt å sette drømmer ut i livet. Det håper jeg det blir en slutt på nå.

Ting. Hva er det med det å eie ting som får oss til å kjenne oss verdifulle? Hva er det som gjør at vi må bevise noe, oppnå en bestemt status for å kjenne oss verdifulle? Hvorfor i all verden jaktet jeg på gullkort i bonusprogrammet til et kjent flyselskap for å kjenne mening med livet?

IMG_3304

Joda, jeg var i en krise i livet. Ingen tvil om det. Og når det går tungt trenger man å kjenne at man gjør noe som gir en en slags verdi. Eller noe som gir livet mening. Det var jo forferdelig gøy å være han som samlet på flyplasser. Status pr. i dag er vel sånn ca. 81. Men nå er det bare ett tall. Men å reise på dagtur til Palma (Ja, dagstur til Mallorca) kjente til og med jeg på var slitsomt.

Skjermbilde 2016-08-09 kl. 19.32.30

(Screenshot av en dagstur hentet fra et av mine favorittnettsteder: flightmemory.com)

En del av disse turene skulle jeg gjerne vært foruten. Det gikk en del penger for å si det mildt. Og jeg har gjort andre investeringer som sikkert heller er de mest gjennomtenkte.

Og alt dette førte til at jeg plutselig ikke turde å drømme. Eller sette drømmer ut i livet. Nå derimot. Nå begynner det å ligne på noe. Denne sommeren kom bekreftelsen om at jeg ikke lenger har gullstatusen i nevnte bonusprogram. Det kjennes på ingen måte som et savn. Heller en velsignelse.

Even in the fire….

Jeg bærer på en takknemlighet over at jeg har fått lov å være meg selv. Gjennom fire år  som har vært blant de mest utfordrende i mitt liv kjenner jeg takknemlighet for at folk heiet på meg. At det ikke ble satt begrensninger på hva jeg kunne bidra med i familien. Jeg har fått være meg selv. På godt og vondt. Men jeg har fått lov å vokse til å bli en enda bedre Nils. Et enda bedre medmenneske. En enda bedre musiker. Jeg har fått lov å utvikle de gavene jeg har blitt utrustet med i et riktig tempo. Det er derfor jeg hele veien har kjent på at jeg lever. Selv om livet har vært beintøft. Nå lever jeg som aldri før.

Even in the fire I’m alive in You.  –  Jesus Culture.

Et hjem!

Jeg kjenner at jeg lever. I beste velgående! Livet smiler og jeg sprudler faktisk. Livet er en gave fra Gud. Han skapte oss på skremmende og underfullt vis. (Salme 139,14). Jeg ble født for snart 34 år siden. I Oslo. I starten av åtti-tallet. Jeg ble skapt med en hensikt. jeg ble skapt for å ære Gud. Og nå ønsker jeg å ære Gud med å skrive denne bloggposten. Dette er vitnesbyrdet om at Guds løfter i Bibelen ikke kan svikte. Han vil aldri gå fra meg. Uansett omstendighet. Uansett hvor mange ganger du faller. Reiser han deg opp igjen. Igjen og igjen tar Han i mot oss med åpne armer.

Livet mitt har vært et rimelig interessant liv så langt. Mildest sagt. Her er det vanvittig mye moro å se tilbake på. Men motgang og urettferdighet har i store perioder hengt som et banner over mitt liv. Blar du gjennom denne bloggen vil du finne glimt fra nyere tid. Men oppe på loftet har jeg noen esker jeg ikke har pakket ut av enda. Av en eller annen merkelig grunn måtte jeg opp på loftet og kikke litt. Tror du ikke jeg fant en sånn minnebok som het «Barnets første år»?

Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte helt hva som var satt i gang da de ønsket meg velkommen til verden på et sykehus i Oslo en høstlig kveld i 1982. Men det skjønte Gud. Han så meg til og mens jeg lå i magen til moren min. Olaug. Far skrev i boka jeg fant på loftet:

«9. oktober 1982 kl 1315 kom du til verden. Vi hadde ventet på deg i ni måneder og var så glade over å få enda en million. «

En million er «ingen ting» for Pappa Gud. For han er vi alle like verdifulle. Men vår verdi kan ikke måles i tall og siffer. Vi er uendelig verdifulle for Gud. Han kjente til oss til og med før vi ble født. Jeg tror egentlig han hadde meg i baktankene når han satte det hele i gang. Han var hvertfall beinklar når jeg kom. Og heiet meg fremover fra første sekund. Gud er en ordentlig Pappa for den som ingen pappa har. Det har jeg fått erfare så enormt mange ganger før.

Jeg har alltid hatt en tro. Det startet med barnetroa som sikkert ble lastet inn med morsmelka. Til søndagene i kirka i Sandnessjøen hvor jeg krabba rundt på kirkegolvet og nappa ut ledningen på lydanlegget til klokkerens store fortvilelse! Gjett om det var gøy! Lurer på hva teknikerne på IMI hadde tenkt hvis kid’en til en av lovsangslederene hadde krabbet bort i racket bak scenen og begynt å leke seg i dag.

Det er visstnok ikke bare på loftet man lagrer gamle minner, men ett eller annet sted bak i hjernen min finnes det minner. Enormt gode minner. Mange mange mange minner har blitt kastet og fortrengt.

Fortrengt fordi det er tilgitt og glemt. Eller fortrengt fordi jeg grein og ropte til Gud om hvorfor helt til jeg ikke orket rope mer. Men Gud har aldri glemt meg. Han har vært med meg hele livet.

Hele livet har jeg hatt et hjem. Et hjem å høre til. Jeg har stort sett alltid følt meg verdsatt av mennesker. Jeg er sikker på at jeg var høyt elsket når jeg kom til verden. Det finnes noen som definitivt noen mennesker som har elsket og verdsatt meg for den jeg er og bare det. Mor, Ebbe, Mormor og Morfar, Onkel og Tante, Henrik og Jon blant annet.

Men så er det mange mennesker som har såret meg og knust hjertet mitt. Ingen nevnt ingen glemt, er det ikke det de sier? Det går an å si mye om kraften i tilgivelse. Men av og til er det beint enkelt tilgir du, er det lettere å få tilgivelse tilbake. Det har jeg selv fått erfare og det er noe jeg ønsker å etterjage.

Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt meg å se tilbake på livet. Men forrige uke gjorde jeg noen erfaringer som fikk meg til å tenke litt igjen. Det kommer nok en egen bloggpost etterhvert. Men akkurat nå kjenner jeg på en enorm visshet om at alle de negative tingene fra fortiden ikke skal få binde meg lenger.

I fjor var det femten år siden jeg kom til IMI for aller første gang. Siden da har jeg stort sett regnet IMI som mitt andre hjem hele tiden. Les mer om dette her. Her jeg fått være meg selv på godt og vondt gjennom alle sesonger. For en reise alle disse årene har vært! År som virkelig formet meg til å bli den jeg egentlig var ment å være.

Men storfamilien har også vært der i de tøffeste fasene. Folk tok vare på meg. La til rette for meg når jeg trengte det. Var til stede for meg når jeg trengte det.

Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er, hvem jeg tilhører og hvor jeg er kalt til å være. Hjemme. Gud har jobbet i meg den siste uka. Noen ganger når du opplever store forandringer i livet skjer de største forandringene i Hjertet ❤ Så godt å få kjenne på at jeg HAR en familie. Jeg ER elsket for den jeg ER og ikke alle de jeg gikk rundt og sammenlignet meg med. Jeg får lov å være MEG SELV! Nå er det Kjærlighet som henger som et banner over livet mitt.

Frihet.

Jesus har gjennom  de siste månedene ledet meg til å ta noen valg og beslutninger som vil få betydning for mitt liv. Mye av dette ble bekreftet i løpet av den siste uken. Gud har fylt meg med visshet om at jeg vet at jeg aldri kommer til å bli den samme igjen!  Jeg ser ikke hele bildet av hvordan ting kommer til å se ut. Det trengs og fordøyes og bearbeides litt. Men det jeg kan si er at jeg allerede har gitt slipp på noe, for å tre inn i noe annet og DET er en stort skritt i seg selv.

Uansett, det kommer antageligvis til å bli wild, great and full of Him!

 

15 år som er verdt å feire.

Det å snu seg å se tilbake på livet er nok for mange ikke bare enkelt. Meg inkludert. Jeg prøver ikke å tenke for mye på fortiden. I perioder skulle jeg ønske at alt sammen var glemt. Låst inn i en gammel kiste som dynkes i brennende væsker før den man tenner på og kaster den ned i det dypeste hullet. Ikke alt kan glemmes. Fortiden får være som den er. Får ikke gjort så mye med det som skulle vært annerledes i hvertfall.

Ordspråkene 4,25 forteller oss at vi skal; «Ha øynene rettet framover, fest blikket på det som ligger foran!gDet er definitivt viktig å se oss fremover og tenke mest på det som ligger foran. Sånn skal det være og det er bra. Likevel er fint å se tilbake i blant. Livet er fullt av så mange minnesteiner som i hvertfall ikke skal låses ned i kister og kastes ned i dype hull. Derfor kan jeg også si at:

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for!

Tidligere i år oppdaget jeg en milepæl som virkelig er verdt å takke for. Nå til høsten er det femten år siden jeg begynte å henge på IMI. Jeg var russ det året. Hadde vært en på en leir for kristenrussen nord for Boknafjorden et sted og hadde møtt på noen kjekke folk. Per Kjartan, Marie, Alf Inge og Katrine, alle har dere nok litt av skylda for at jeg ikke så mange fredagene etterpå tok turen på «Simuf» for første gang. Dette var mens IMI lå nede i sentrum av Stavanger. Husker at jeg ble så veldig godt tatt i mot fra første stund. Jeg opplevde et helt annet, livsforvandlende felleskap som gjorde inntrykk. Det ble flere fredager på ungdomsmøtene med medfølgende felleskap i «Granbaren» i kjelleren i IMI Gården. Der møtte jeg mange fantastiske mennesker som jeg ble kjent med og som inkluderte meg i gjengen. Jeg ble fort en del av en større familie. Jeg hadde vært en del av speider’n og andre sammenhenger tidligere men jeg hadde en lengsel etter noe mer.

Felleskapet på Simuf/IMI var livsforvandlende i seg selv. Men det skjedde noe med meg på innsiden også. Barnetroen hadde jeg med meg. For det var på IMI at troen virkelig gikk fra hode til hjerte. Menneskene som med livene sine på en så ærlig å ekte måte pekte på Jesus var en ting. Men gjennom undervisning og gjennom min oppdagelse om hva lovsang og tilbedelse virkelig var for noe ble livet mitt totalt forandret.

Ikke mange ukene senere plasserte ungdomspastor Stig meg bak en svær koloss av en Kurzweil-syntheziser og jeg fikk beskjed om å spille. Det å oppdage at jeg kunne bruke de gavene Gud hadde gitt meg til å spille i et lovsangsteam og på den måten løfte opp Jesus samt å få bruke dette til å peke på Jesus for andre gjorde noe med meg. Jeg fikk lære av fantastiske mennesker som disippelgjorde meg og gav meg alt det jeg trengte for å vokse som en Jesu etterfølger og tilbeder. Noen år senere stod jeg på scenen sammen med Impuls-teamet og ledet 3000 mennesker inn i Guds nærvær. Dette og mye annet er minner jeg aldri vil glemme og tar vare på.

Siden har IMI-Kirken blitt mitt andre hjem. Der hører jeg til og føler meg hjemme når jeg kommer inn døra. Der har jeg fått være meg selv, med hele meg. Gjennom de gode og vonde tidene. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for denne fantastiske menigheten. Det er faktisk ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag hvis ikke.

Resten er historie. Og historien fortsetter. Og det kommer til å bli WGFOH.

«Wild, great and full of Him».

 

Lovsang15. Fantastisk!

I helgen som var fikk jeg være med på Lovsang15 i Oslo. En konferanse i Oslo arrangert av nettverket lovsang.no med formål om å samle lovsangsledere, musikere og andre som er involvert med kreative uttrykk i kirken. Vi samlet oss ikke bare for å dele erfaringer, lære av hverandre, bli utrustet og utfordret men det aller viktigste: Lovsynge Jesus sammen. For en helg det ble.

De siste tre årene har jeg fått muligheten til å følge arbeidet til lovsang.no litt på sidelinjen. Som elev på Lovsangsskolen i IMI, (2012/2013) var vi naturligvis deltagere på en nettverkssamling i lovsang.no som den gang ble arrangert i min hjemmemenighet i Stavanger. Jeg husker det var noen fine dager. I fjor fikk jeg også mulighet til å være med på nettverkssamlingen som det året ble arrangert på Grimerud Gård utenfor Stange. Disse samlingene har vært enormt verdifulle for meg å være en del av. Jeg har fått knyttet nye relasjoner samt blitt kjent med nye mennesker.

Så ble det etterhvert klart i fjor høst at tiden var inne for å tenke litt større. Så å gå fra nettverkssamlingene på rundt 50 deltagere ble det i år arrangert konferansen Lovsang15 i lokalene til Filadelfiakirken i Oslo. Å være med når over 800 mennesker fra forskjellige menigheter og sammenhenger fra HELE Norge samles i enhet for å løfte opp Jesu navn gjør noe med meg.

Det er åpenbart at man ved å ta initiativ til Lovsang15 traff et bestemt behov ute hos folket rundt om i landet. Kirka har så utrolig mye å lære av hverandre. Vi er forskjellige. Har forskjellige uttrykk og tanker om hvordan «vi gjør lovsang». Noen menigheter har kanskje like mange ressurser tilgjengelig i forhold til musikere/band og så videre. MEN vi er alle en del av en stor famile. Vi er EN kirke og vi tilber den samme, og levende Gud. Derfor tror jeg på enhet og det at vi samles slik vi gjør. Det var ei som skreiv noe sånn som dette på Instagram:

Jeg husker ikke helt hvem det var som skrev det. Men jeg tror det greit kan oppsummere helga.

Helgen var fylt av fellessamlinger, panelsamtale, «ted-talks» og en seminarbolk i tillegg til god tid til å henge med gode folk. Lovsang var selvsagt en av hovedingrediensene og fantastiske folk som David André Østby, Anders Skarpsno, Jan Honningdal og godeste Kristin Horne var med og ledet lovsangen. I tillegg fikk vi høre glimende undervisning av  Øistein Øvergaard og David André Østby. Det er tydelig at helgen var inspirert av lignende konferanser som arrangeres av Worship Central i London. Programmet var satt opp ganske likt med fellesamling på fredag kveld. Og deretter en intens dag med tre fellesamlinger og en seminarbolk på lørdagen før det ble avsluttet med en kjempe-fest på slutten av lørdagen. Intenst, men bra!

Seminarbolken bestod av forskjellige seminarer for de forskjellige gruppene. Jeg var på piano og synth seminar som ble arrangert av Konrad Lunde og Fred-Håkon Klausen. Her var det samlet vel 40-50 personer med forskjellig utgangspunkt. Men jeg opplever at Konrad og Fred-Håkon klarte å sy samnen et opplegg som gav noe input til alle. Det var satt av en del tid til prat om Mainstage som er et program jeg nylig har begynt å bruke i live-sammenheng. Jeg synes det var kjekt å lære noe mer. Og føler at jeg fikk tatt med meg noe hjem. Gleder meg til neste gang jeg skal spille med teamet mitt.

Jeg er takknemlig for det jeg får muligheten til å være en del av. Å knytte nye relasjoner er kjempegøy. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg føler meg priviligert som får være en del av lovsangstjenesten i IMI Kirken. Å se utviklingen i menigheten, men også i mitt eget liv over de siste femten årene er mindblowing. Vi har sett så utrolig mye spennende skje. Men jeg tror vi bare har skimmet overflaten. Vi har mer i vente!

Jeg håper allerede nå på en ny lovsangskonferanse neste vår. Time will show!

Har du Instagram? Ta en tur innom der og sjekk ut hashtag’en #lovsang15. Der er det utrolig mange bra bilder fra helga. Flere bilder finnes også på Facebook-siden til Lovsang.no.

Ut på tur igjen…

20. mars. Sitter på kaffebar på flyplassen. I det fjerne ser jeg Frigg Viking lande fra hovedstaden. Det er samme maskin som om kort tid skal frakte meg motsatt vei. Turen går til Oslo og jeg er ganske så klar for Lovsang15 i Filadelfia. Har fulgt lovsangsnettverket lovsang.no i noen år allerede og nå sparkes det i gang en egen lovsangskonferanse. Med over 700 påmeldte er det tydelig at arrangørene har truffet et eller annet behov. Gleder meg til å henge sammen med gamle og nye venner i Oslo i helgen.

Reisen fortsetter, i et litt saktere tempo?

De fleste har fått med seg at jeg har vært mye på reisefot de siste årene. Jeg elsker å fly og være på reise. Min lille rundreise i Norge i fjor sommer som førte til sølvstatus i Eurobonus gav meg blod på tann da jeg så at gullstatus var innenfor rekkevidde.

At livet plutselig ble snudd på hodet og jeg fikk et litt annet økonomisk utgangspunkt gjorde at jeg hadde det veldig romslig på det økonomiske planet og det gav rom for mange «interessante utflukter» i løpet av året som gikk. Etterhvert har jeg også blitt «han som samler på flyplasser» og det er vel og bra det. Kommer til å passere 80 besøkte flyplasser før året er omme. Men tro det eller ei, jeg begynner faktisk å bli litt lei.

I 2013 hadde jeg 110 flighter. I år kommer jeg til å ende på sånn ca 60. Og i år har jeg ikke reist på Widerøe’s Norge Rundt billett. Ser igjen ut til å re-kvalifisere til Gull-status i Eurobonus i år. Diamant statusen er nok utenfor rekkevidde. Med mindre jeg svir av noen flere tusen før utgangen av året.

Jeg vet at mange digger hobbyen min og heier på meg. Så er det sikkert noen som synes det jeg driver med er litt galskap også. Og tanken har slått meg. Det er veldig kjekt å være på tur. Og jeg har vært med å bidratt med penger i kassa til SAS & co. Men det er ganske så tøysete å reise et sted bare for å snu i døra å dra hjem igjen. Misforstå meg rett. Jeg har ikke tenkt å slutte å reise. Men med ny leilighet og flere boutgifter å tenke på så kan det sikkert være greit å vise litt moderasjon.

Har fortsatt noen turer igjen før året er omme. Og om en måned reiser jeg på langtur til California sammen med en god gjeng fra IMI. Har lenge drømt om å besøke Bethel Church i Redding og nå nærmer det seg altås med stormskritt. Ikke nok med det: I år som i fjor blir det en helg i London i månedskiftet oktober/november for å dra på Worship Central Conference. Gleder meg sykt til å henge med disse flotte folka og ikke minst høre hva fantastiske undervisere som Louie Giglio og Mike Pilavachi har på hjertet.

Hvor ferden går videre er ikke godt å si. Men livet er for meg en reise i seg selv. Har så mye annet jeg ønsker å bruke tid og krefter på. Menighet, musikk, venner og familie for eksempel. Og så vet jeg at jeg at jeg alltid er velkommen hjemme hos Mor i Telemark. Ikke feil det heller.

Sjekk ut bildebloggen min på Tumblr for bilder og tilbakeblikk på alle mine reiser sålangt.