Et hjem!

Jeg kjenner at jeg lever. I beste velgående! Livet smiler og jeg sprudler faktisk. Livet er en gave fra Gud. Han skapte oss på skremmende og underfullt vis. (Salme 139,14). Jeg ble født for snart 34 år siden. I Oslo. I starten av åtti-tallet. Jeg ble skapt med en hensikt. jeg ble skapt for å ære Gud. Og nå ønsker jeg å ære Gud med å skrive denne bloggposten. Dette er vitnesbyrdet om at Guds løfter i Bibelen ikke kan svikte. Han vil aldri gå fra meg. Uansett omstendighet. Uansett hvor mange ganger du faller. Reiser han deg opp igjen. Igjen og igjen tar Han i mot oss med åpne armer.

Livet mitt har vært et rimelig interessant liv så langt. Mildest sagt. Her er det vanvittig mye moro å se tilbake på. Men motgang og urettferdighet har i store perioder hengt som et banner over mitt liv. Blar du gjennom denne bloggen vil du finne glimt fra nyere tid. Men oppe på loftet har jeg noen esker jeg ikke har pakket ut av enda. Av en eller annen merkelig grunn måtte jeg opp på loftet og kikke litt. Tror du ikke jeg fant en sånn minnebok som het «Barnets første år»?

Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte helt hva som var satt i gang da de ønsket meg velkommen til verden på et sykehus i Oslo en høstlig kveld i 1982. Men det skjønte Gud. Han så meg til og mens jeg lå i magen til moren min. Olaug. Far skrev i boka jeg fant på loftet:

«9. oktober 1982 kl 1315 kom du til verden. Vi hadde ventet på deg i ni måneder og var så glade over å få enda en million. «

En million er «ingen ting» for Pappa Gud. For han er vi alle like verdifulle. Men vår verdi kan ikke måles i tall og siffer. Vi er uendelig verdifulle for Gud. Han kjente til oss til og med før vi ble født. Jeg tror egentlig han hadde meg i baktankene når han satte det hele i gang. Han var hvertfall beinklar når jeg kom. Og heiet meg fremover fra første sekund. Gud er en ordentlig Pappa for den som ingen pappa har. Det har jeg fått erfare så enormt mange ganger før.

Jeg har alltid hatt en tro. Det startet med barnetroa som sikkert ble lastet inn med morsmelka. Til søndagene i kirka i Sandnessjøen hvor jeg krabba rundt på kirkegolvet og nappa ut ledningen på lydanlegget til klokkerens store fortvilelse! Gjett om det var gøy! Lurer på hva teknikerne på IMI hadde tenkt hvis kid’en til en av lovsangslederene hadde krabbet bort i racket bak scenen og begynt å leke seg i dag.

Det er visstnok ikke bare på loftet man lagrer gamle minner, men ett eller annet sted bak i hjernen min finnes det minner. Enormt gode minner. Mange mange mange minner har blitt kastet og fortrengt.

Fortrengt fordi det er tilgitt og glemt. Eller fortrengt fordi jeg grein og ropte til Gud om hvorfor helt til jeg ikke orket rope mer. Men Gud har aldri glemt meg. Han har vært med meg hele livet.

Hele livet har jeg hatt et hjem. Et hjem å høre til. Jeg har stort sett alltid følt meg verdsatt av mennesker. Jeg er sikker på at jeg var høyt elsket når jeg kom til verden. Det finnes noen som definitivt noen mennesker som har elsket og verdsatt meg for den jeg er og bare det. Mor, Ebbe, Mormor og Morfar, Onkel og Tante, Henrik og Jon blant annet.

Men så er det mange mennesker som har såret meg og knust hjertet mitt. Ingen nevnt ingen glemt, er det ikke det de sier? Det går an å si mye om kraften i tilgivelse. Men av og til er det beint enkelt tilgir du, er det lettere å få tilgivelse tilbake. Det har jeg selv fått erfare og det er noe jeg ønsker å etterjage.

Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt meg å se tilbake på livet. Men forrige uke gjorde jeg noen erfaringer som fikk meg til å tenke litt igjen. Det kommer nok en egen bloggpost etterhvert. Men akkurat nå kjenner jeg på en enorm visshet om at alle de negative tingene fra fortiden ikke skal få binde meg lenger.

I fjor var det femten år siden jeg kom til IMI for aller første gang. Siden da har jeg stort sett regnet IMI som mitt andre hjem hele tiden. Les mer om dette her. Her jeg fått være meg selv på godt og vondt gjennom alle sesonger. For en reise alle disse årene har vært! År som virkelig formet meg til å bli den jeg egentlig var ment å være.

Men storfamilien har også vært der i de tøffeste fasene. Folk tok vare på meg. La til rette for meg når jeg trengte det. Var til stede for meg når jeg trengte det.

Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er, hvem jeg tilhører og hvor jeg er kalt til å være. Hjemme. Gud har jobbet i meg den siste uka. Noen ganger når du opplever store forandringer i livet skjer de største forandringene i Hjertet ❤ Så godt å få kjenne på at jeg HAR en familie. Jeg ER elsket for den jeg ER og ikke alle de jeg gikk rundt og sammenlignet meg med. Jeg får lov å være MEG SELV! Nå er det Kjærlighet som henger som et banner over livet mitt.

15 år som er verdt å feire.

Det å snu seg å se tilbake på livet er nok for mange ikke bare enkelt. Meg inkludert. Jeg prøver ikke å tenke for mye på fortiden. I perioder skulle jeg ønske at alt sammen var glemt. Låst inn i en gammel kiste som dynkes i brennende væsker før den man tenner på og kaster den ned i det dypeste hullet. Ikke alt kan glemmes. Fortiden får være som den er. Får ikke gjort så mye med det som skulle vært annerledes i hvertfall.

Ordspråkene 4,25 forteller oss at vi skal; «Ha øynene rettet framover, fest blikket på det som ligger foran!gDet er definitivt viktig å se oss fremover og tenke mest på det som ligger foran. Sånn skal det være og det er bra. Likevel er fint å se tilbake i blant. Livet er fullt av så mange minnesteiner som i hvertfall ikke skal låses ned i kister og kastes ned i dype hull. Derfor kan jeg også si at:

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for!

Tidligere i år oppdaget jeg en milepæl som virkelig er verdt å takke for. Nå til høsten er det femten år siden jeg begynte å henge på IMI. Jeg var russ det året. Hadde vært en på en leir for kristenrussen nord for Boknafjorden et sted og hadde møtt på noen kjekke folk. Per Kjartan, Marie, Alf Inge og Katrine, alle har dere nok litt av skylda for at jeg ikke så mange fredagene etterpå tok turen på «Simuf» for første gang. Dette var mens IMI lå nede i sentrum av Stavanger. Husker at jeg ble så veldig godt tatt i mot fra første stund. Jeg opplevde et helt annet, livsforvandlende felleskap som gjorde inntrykk. Det ble flere fredager på ungdomsmøtene med medfølgende felleskap i «Granbaren» i kjelleren i IMI Gården. Der møtte jeg mange fantastiske mennesker som jeg ble kjent med og som inkluderte meg i gjengen. Jeg ble fort en del av en større familie. Jeg hadde vært en del av speider’n og andre sammenhenger tidligere men jeg hadde en lengsel etter noe mer.

Felleskapet på Simuf/IMI var livsforvandlende i seg selv. Men det skjedde noe med meg på innsiden også. Barnetroen hadde jeg med meg. For det var på IMI at troen virkelig gikk fra hode til hjerte. Menneskene som med livene sine på en så ærlig å ekte måte pekte på Jesus var en ting. Men gjennom undervisning og gjennom min oppdagelse om hva lovsang og tilbedelse virkelig var for noe ble livet mitt totalt forandret.

Ikke mange ukene senere plasserte ungdomspastor Stig meg bak en svær koloss av en Kurzweil-syntheziser og jeg fikk beskjed om å spille. Det å oppdage at jeg kunne bruke de gavene Gud hadde gitt meg til å spille i et lovsangsteam og på den måten løfte opp Jesus samt å få bruke dette til å peke på Jesus for andre gjorde noe med meg. Jeg fikk lære av fantastiske mennesker som disippelgjorde meg og gav meg alt det jeg trengte for å vokse som en Jesu etterfølger og tilbeder. Noen år senere stod jeg på scenen sammen med Impuls-teamet og ledet 3000 mennesker inn i Guds nærvær. Dette og mye annet er minner jeg aldri vil glemme og tar vare på.

Siden har IMI-Kirken blitt mitt andre hjem. Der hører jeg til og føler meg hjemme når jeg kommer inn døra. Der har jeg fått være meg selv, med hele meg. Gjennom de gode og vonde tidene. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for denne fantastiske menigheten. Det er faktisk ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag hvis ikke.

Resten er historie. Og historien fortsetter. Og det kommer til å bli WGFOH.

«Wild, great and full of Him».

 

Nå skulle jeg egentlig begynne å pakke….

…men jeg lar meg forbause gang etter gang hvor lang tid det går mellom oppdateringene her inne på bloggen. Å hvor jeg er salig og evig takknemlig for at jeg på ingen måte kan sammenlignes med noen av disse «r*sabloggerne». Akk ja. Jeg minnes en svunnen tid hvor blogging handler mer om andre ting en rosa ting. Nuvel. Her sitter jeg da på tirsdag etter palmesøndag og kjenner etterhvert at påskefreden senker seg. Et år går jammen fort.

Heldigvis er ikke året på lovsangsskolen helt slutt enda. Men det nærmer seg sakte men sikkert. Akkurat nå er vi ferdig med en intens måned med studietur til London etterfulgt av intense uker med låtskriving, arrangering, øving og pre-produksjon før vi i dag ble ferdig med innspillingen av det som blir to låter som vi har jobbet med på skolen.

Nå begynner mikseprosessen og videre bearbeiding. Jeg håper Tore (produsent) og vi blir helt ferdige og kan høre på det ferdige resultatet før sommeren kommer.

Dette lille innspillingsprosjektet er på ingen måte noe vi har tenkt å tjene penger på. Vi gjør det mest for læringen sin del. Men meget sannsynlig er det at vi kommer til å legge ut sangene via f.eks Soundcloud eller noe og linke det opp mot skolens hjemmeside etterhvert.

Jeg er stolt over å få være med å pionere frem en flott lovsangsskole ut i fra Acta. I år er første året. Men jeg er overbevist om at denne skolen har kommet for å bli og at den kommer til å utruste og «finne frem gullet» i hundrevis av lovsangere og musikere i årene som kommer. Så:

Har DU lyst å ta et bibelskoleår med fokus på lovsang? Du vil treffe flere av landets mest erfarne og dyktige lovsangsledere, få masse erfaring, OG få spille inn i studio! For alle typer musikere… Skolen har noen få plasser igjen! Sjekk ut hjemmesidene våre! www.lovsangsskolen.no

NÅ skal jeg pakke videre. I morgen drar vi på påskeferie!

Jeg lever i en drøm…

Jeg lever i en drøm. Jeg har i over tolv år drømt om å kunne sette av et år til å gå på bibelskole. Gjøre noe annet en å jobbe som vekter slik jeg har gjort siden videregående. Ikke minst får jeg bruke mye tid her i menigheten som jeg elsker å være en del av.

Historien min er at da jeg var 17-18 år og hadde venner som skulle begynne på bibelskole var det noe jeg hadde veldig lyst til men det ble ikke slik.

Årene som fulgte var jeg jo en del av IMI og jeg fulgte og ble kjent med mange av de som har gått på Acta. Jeg så hva de var en del av og så at Gud gjorde mye spennende i de.

Det bygde seg etterhvert en drøm om selv å gå på Acta og lengselen etter et annerledes år ble større og større.

Det er derfor jeg i dag kan si at jeg er så takknemlig for at jeg får leve ut den drømmen ved å være en del av Acta. Og være med som pioner på Lovsangsskolen som er i sitt første år.

Ikke minst får jeg lov til å drømme videre. Bli utrusta og utfordra. Se nye bilder av hvem Jesus er og hvem jeg er i Ham.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!