Det er ingen tvil om at 2020 har vært et meget spesielt år. Veldig spesielt. Pandemien har utvilsomt satt sine spor. Samtidig kjenner hvertfall jeg på masse takknemlighet i 2020. For selv om livene våre har blitt snudd opp ned har jeg midt oppi alt opplevd såpass mange gode ting i 2020 at jeg ikke kan unngå å minne meg selv på det. Det var faktisk en kollega på jobben som minte meg om det her om dagen. Hallo, liksom? Det er gullfint å ha mennesker rundt seg som hjelper en til å huske på minnesteinene langs veien.
For det var i 2020 jeg kom meg tilbake i jobb igjen etter å ha vært syk i to år. Jeg begynte å smått å jobbe 20 prosent i april. Men 1. juli var jeg tilbake i full jobb. At hverdagen er tilbake er takket være at jeg nå ser så utrolig mye bedre. Vi snakket om det, jeg og Mor i julen. I julen for to år siden var jeg ganske så dårlig og livet var ganske trasig. Men denne jula kjørte jeg bil over fjellet, og tilbake via Sørlandet uten problemer. For to år siden var det helt utenkelig.
2020 var også året jeg fikk bruke veldig mye kvalitetstid med min bestevenn og kjæreste. 1. august hadde vi bryllup og det er en festdag jeg og Ragnhild ser tilbake på med stor glede. Nå i slutten av året har vi flytta inn i nytt hus (på landet) og vi begynner å komme plass. Vi gleder oss til det blir mulig å fylle huset med gode venner og familie. Det blir skikkelig sosialt!
I det året er i ferd med å ebbe ut er jeg takknemlig for så mange ting, samtidig tenker jeg mye på de som har det vanskelig og opplever en svært vanskelig situasjon. Og jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på noe av det samme.
Jeg velger på året som ligger foran med optimisme. Jeg og Ragnhild skal ha «snopestopp» og jeg må huske å hente sykkelen som har stått på verksted siden forrige månedsskifte. Bring on 2021.
Ehtlas 