Håp (og tro og kjærlighet)

Jeg går i en huskirke. Ja, jeg er en del av en i norsk målestokk stor kirke i Stavanger og jeg kjenner meg privilegert som får være en del av den og feire gudstjeneste med en ganske fin stor gjeng med folk i alle aldre og livssituasjoner. Men det er også så godt å være en del av den lille huskirken. Noen kaller det gjerne for husfelleskap, eller bibelgruppe. Men vi kaller det for huskirke. Det er så fint å være en del av den huskirken. Forrige uke da vi møttes var det håp som var tema.

Etter hvert som lederen av huskirken begynte å dele noen tanker om håp begynte jeg selv å reflektere litt over mitt eget håp. Og siden det har jeg egentlig tenkt mye på håp.

Saken er den at jeg i løpet av de siste dagene har oppdaget at håpet mitt er ganske sterkt for tiden. Og det fyller meg med en enorm takknemlighet.

Jeg tror at håp er noe av det som holder oss i live. Hadde vi ikke hatt noe håp i det hele tatt hadde det ikke vært noe poeng med tilværelsen. Jeg tenker tilbake på perioder i livet både i nær og fjern fortid hvor livet har virket veldig håpløst. Men når det var på det tøffeste må jeg nok uansett ha sett et ørlite mikroskopisk glimt av håp. For jeg sitter nå her. Midt på natta og skriver…

… om et håp som jeg kan skrive om med takknemlighet og frimodighet.

Så hva har skjedd? Joda. Livet er definitivt så mye bedre en det var for noen år tilbake. Jeg sliter fortsatt med øynene og har fortsatt ikke kommet meg tilbake i jobb igjen. Forhåpentligvis blir det en endring på det i 2020. Datamaskiner og skjermer er fortsatt en utfordring, men å skrive på telefonen går bra. Men jeg har det etter forholdene greit.

Jeg har mye håp. Men jeg har også tro og kjærlighet. Tro, håp og kjærlighet tenker jeg må være de viktigste tingene man bærer med seg i livet. Jeg tror på Jesus og at alt det vi snart skal feire i julen har skjedd. For troen gir meg håp. Et håp om at det finnes noe mer mellom himmel og jord en det vi kan se, fatte og begripe. Troen min har nok alltid vært der, selv om kanskje den også periodevis må ha vært noe mikroskopisk. Jeg brukte å tenke for mange år siden at det var troen på Jesus og håpet om bedre tider som holdt meg i live og var en ganske stor barriere for å tenke på å gjøre det slutt på livet. Tanken streifet meg noen ganger. Men gjett om jeg er takknemlig for at det ble med tanken.

For det tredje så var det denne kjærligheten da. På forhånd beklager jeg hvis det blir litt klissete. Men det er altså sånn at jeg kjenner meg elska. Joda: Jeg vet at jeg er og har alltid vært elska av Gud. At venner og familie alltid har verdsatt meg høyt. Men i de periodene når livet sendte meg tornebusker, edder og galle så var det kanskje ikke like lett å være bevisst på akkurat det der. Får man i tillegg føle på hvordan det er å bli avvist er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å kjenne eller forstå at noen er glad i en. Men igjen så var det dette mikroskopiske snevet da.

Så har heldigvis livet vist meg at «det går over». Det mikroskopiske snevet av å kjenne på kjærlighet har vokst seg så stort at det ikke er et snev lengre. Det er for meg et bevis på at det går an å miste noe godt, for å vinne noe som er enda bedre.

Til sommeren skal Ragnhild og jeg gifte oss. Gjett om vi teller ned dagene? Hun har bidratt til at jeg har fått tilbake livsgnisten igjen. Hun gir meg håp og tro for at vi kommer til å få et fantastisk fint liv sammen.

Nå har jeg kjærlighet. Jeg har tro og jeg har håp. Joda, Paulus skriver i 1.Kor 13.13 at kjærligheten et størst av dem. Og jeg digger det. Men nå om dagen er jeg ganske begeistra for Håpet. For når håpet er sterkt er det fint å være til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s