Hard knock life.

Dette har jo vært en helt fantastisk høstdag i grunn. Men det er rart med det. Det er så utrolig lite som skal til…

Om denne høsten vil jeg si at den så langt har vært ganske så fin faktisk. Kanskje en av de beste på lenge? Den fantastiske sommeren med alle de gode opplevelsene og ikke minst det å kjenne på at langvarig depresjon og motgang begynte for alvor å slippe taket gjorde mye med meg. Beslutningen om å kjøpe sykkel tror jeg kom på riktig tidspunkt. Jeg har syklet til jobb hver dag siden midten av august bortsett fra én dag. Og det er jeg sinnsykt godt fornøyd med. Jeg tror det har vært veldig godt for meg. Det har vært stort sett deilig å sykle til og fra Forus sett vekk i fra noen skikkelige regnværsdager og noen forblåste høstdager. I tillegg merker jeg jo nå at det begynner å bli litt kaldt og at det muligens er på tide å tenke på å sykle i noe annet en shorts. MEN jeg har har kjøpt regntøy og det er et fremskritt!

Når det er sagt. Jeg kjenner periodevis på bekymringen og løgntankene om at nå må det snart komme noe motgang igjen. For jeg vet at livet ikke bare er «beine veien». Det har jeg lært. Jeg har hatt veldig mange gode dager og så har jeg liksom gått og ventet på at det skulle komme en dårlig dag. Jeg tror ikke det er sunt å leve sånn. Jeg tror egentlig at det er ikke meningen at vi skal gå rundt å være bekymret.

Så jeg merker altså at det er utrolig lite som skal til før jeg kan bli på grensen til smått deprimert. Eller la oss kalle det «nedfor». Dagen i dag tror jeg er et eksempel på det. Dagen begynner egentlig ganske så greit. Jeg kommer til jobb rimelig kald, men en god varm dusj hjelper på det meste. Arbeidsdagen går ganske så greit og når den er over så her jeg faktisk lyst å sykle en god omvei i stedet for rett hjem. Så det blir drøye to mil, i stedet for en snau én. Jeg er selvsagt strålende fornøyd med det. Jeg føler meg definitivt i bedre form. Jeg innbiller meg selv at det har innvirkning på kroppsvekta også uten at jeg har sjekka. Men det får bli en annen gang….

Senere stikker jeg ut for å spise middag på Kilden (siden jeg ikke gidder å lage mat selv og i tillegg har en håndverker på besøk) og drikke kaffe på Coffeeberry. Selvsagt reiser jeg ut med min kjære sykkel.  Når klokken nærmer seg sju er det at det begynner å gå nedover. Jeg er egentlig på vei til et arrangement når jeg finner ut at det kanskje hadde vært lurt å sjekke trykket på framdekket på sykkelen min. Så da svinger jeg innom den flotte service-stasjonen som kommunen har satt opp ved Mosvannet. Den har en sykkelpumpe som visstnok skal være genial, men jeg har ikke skjønt meg på hvordan den fungerer for når jeg kobler den til ventilen så blåser den ikke luft inn, i stedet tapper den all luft ut av slangen på hjulet mitt og det er altså så lite som skal til…

… for at dagen min skal gå fra fantastisk til ganske drit.

Så i stedet for å gjøre det jeg egentlig hadde planlagt, plugger jeg øreproppene inn og setter på «Hard Knock Life» med Jay-Z og triller sykkelen hjem. Hadde det bare skjedd en time tidligere kunne jeg antageligvis trillet rett ned til sykkelforhandleren og fikset problemet med en gang.

Mens jeg går der, tenker jeg på livet. Skulle jeg skrevet ned alt jeg tenkte i løpet av det lange kvarteret på trilletur hadde jeg nok skrevet et helt innlegg til.

Uansett. 20 minutter senere befinner jeg meg på knærne i sykkelboden med den gamle sykkelpumpa og gir det et ærlig forsøk. Pumper, pumper, pumper, pumper, pumper og pumper. Sjekker om det skjer noe. Jo, jeg tror det skjer noe. Pumper, pumper, pumper, pumper litt til. Joda, det skjer noe. Pumper. Sammenligner med det andre hjulet. Joda. Pumper. Sliten. Blir aldri helt fornøyd. Tar turen ut. Test-sykler. Fortsatt ikke helt fornøyd. Innser at det sikkert er best å stikke innom sykkelforretningen i morgen. Hvilket betyr at jeg må belage meg på å ta bussen til jobb, hvilket betyr at jeg må opp noe tidligere. Hvilket betyr at…. Neida… Joda… Jeg burde kanskje tenke på å finne dyna i stedet for å sitte her å skrive.

Men hva er det egentlig jeg prøver å skrive med dette innlegget? Jo, iblant er det utrolig lite som skal til før jeg kan bli ganske nedfor å tenke at verden går meg i mot. MEN jeg aner et mønster her. Det er ikke noe nytt.

Men det er rart med det. For meg er det altså slik at den liten filleting kan gjøre at jeg begynner å tenke andre tanker som heller ikke trenger å være av den oppløftende typen. Jeg kan f.eks begynne å tenke på at det nærmer seg bursdag og at jeg egentlig håper den forbigår i stillhet, selv om jeg vet at det antakeligvis ikke kommer til å skje. Jeg har jo nok av ting å feire jeg.

Fordi jeg er faktisk mye å være takknemlig for. Jeg har et godt liv. Jeg drømmer om et enda bedre liv. Men jeg lever og det er i grunnen det viktigste i grunn.

Jeg har ikke tenkt å la et patetisk sykkelhjul få utløse «den store høstdepresjonen». Det er når alt kommer til alt bare en ganske liten bagatell. Men det er rart hvordan små  bekker har en tendens til å bli en stor elv. Hvertfall i mitt eget liv. Så når jeg sitter her og oppsummerer det hele så er det egentlig en annen sang som jeg heller vil synge. «Don’t worry. Be happy». Ikke sant?

img_0144

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s