Keratokonus

Karatokonus er kjipe greier. Jeg ble diagnostisert med sykdommen i midten av tenårene med beskjed om at det var en progressiv sykdom. I første omgang ville det være mulig å korrigere med nye briller ved behov og slik klarte jeg meg jo ganske lenge i grunn. Frem til sist høst. Da gikk det ikke lenger.

Heldigvis finnes det muligheter for behandling og spesiallagde hjelpemidler som jeg fikk nå i vår. Linsene jeg har fått går jeg med hele dagen og tar de av om kvelden. Problemet er at når jeg tar av linsene om kvelden så famler jeg rundt i halvblinde for å finne frem til senga.

Sammen med en saltvannsløsning som ligger mellom linsen og øyet sørger dette for å jevne ut mine ujevne og tynnslitte hornhinner slik at lyset treffer der det skal på øyet slik at øynene mine ser klart.

Der vanlige linsebrukere gjerne har en brille som alternativ er ikke dette aktuelt for meg da linsene er essensielle for å få dette til. Derfor må jeg forholde meg til å famle rundt i blinde når linsene er av.

Derfor er det blant annet halvkjipt når du ikke får sove og gjerne skulle sett en episode med et eller annet rart. Eller f.eks skrive litt på et eller annet. Å skrive er vel forresten noe jeg gjør akkurat nå. Men jeg myser noe sinnsykt for å klare å sette ordene på blokka. Ikke bra. Så jeg bør vel sette punktum her.

 

2 kommentarer om “Keratokonus”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s