Et hjem!

Jeg kjenner at jeg lever. I beste velgående! Livet smiler og jeg sprudler faktisk. Livet er en gave fra Gud. Han skapte oss på skremmende og underfullt vis. (Salme 139,14). Jeg ble født for snart 34 år siden. I Oslo. I starten av åtti-tallet. Jeg ble skapt med en hensikt. jeg ble skapt for å ære Gud. Og nå ønsker jeg å ære Gud med å skrive denne bloggposten. Dette er vitnesbyrdet om at Guds løfter i Bibelen ikke kan svikte. Han vil aldri gå fra meg. Uansett omstendighet. Uansett hvor mange ganger du faller. Reiser han deg opp igjen. Igjen og igjen tar Han i mot oss med åpne armer.

Livet mitt har vært et rimelig interessant liv så langt. Mildest sagt. Her er det vanvittig mye moro å se tilbake på. Men motgang og urettferdighet har i store perioder hengt som et banner over mitt liv. Blar du gjennom denne bloggen vil du finne glimt fra nyere tid. Men oppe på loftet har jeg noen esker jeg ikke har pakket ut av enda. Av en eller annen merkelig grunn måtte jeg opp på loftet og kikke litt. Tror du ikke jeg fant en sånn minnebok som het «Barnets første år»?

Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte helt hva som var satt i gang da de ønsket meg velkommen til verden på et sykehus i Oslo en høstlig kveld i 1982. Men det skjønte Gud. Han så meg til og mens jeg lå i magen til moren min. Olaug. Far skrev i boka jeg fant på loftet:

«9. oktober 1982 kl 1315 kom du til verden. Vi hadde ventet på deg i ni måneder og var så glade over å få enda en million. «

En million er «ingen ting» for Pappa Gud. For han er vi alle like verdifulle. Men vår verdi kan ikke måles i tall og siffer. Vi er uendelig verdifulle for Gud. Han kjente til oss til og med før vi ble født. Jeg tror egentlig han hadde meg i baktankene når han satte det hele i gang. Han var hvertfall beinklar når jeg kom. Og heiet meg fremover fra første sekund. Gud er en ordentlig Pappa for den som ingen pappa har. Det har jeg fått erfare så enormt mange ganger før.

Jeg har alltid hatt en tro. Det startet med barnetroa som sikkert ble lastet inn med morsmelka. Til søndagene i kirka i Sandnessjøen hvor jeg krabba rundt på kirkegolvet og nappa ut ledningen på lydanlegget til klokkerens store fortvilelse! Gjett om det var gøy! Lurer på hva teknikerne på IMI hadde tenkt hvis kid’en til en av lovsangslederene hadde krabbet bort i racket bak scenen og begynt å leke seg i dag.

Det er visstnok ikke bare på loftet man lagrer gamle minner, men ett eller annet sted bak i hjernen min finnes det minner. Enormt gode minner. Mange mange mange minner har blitt kastet og fortrengt.

Fortrengt fordi det er tilgitt og glemt. Eller fortrengt fordi jeg grein og ropte til Gud om hvorfor helt til jeg ikke orket rope mer. Men Gud har aldri glemt meg. Han har vært med meg hele livet.

Hele livet har jeg hatt et hjem. Et hjem å høre til. Jeg har stort sett alltid følt meg verdsatt av mennesker. Jeg er sikker på at jeg var høyt elsket når jeg kom til verden. Det finnes noen som definitivt noen mennesker som har elsket og verdsatt meg for den jeg er og bare det. Mor, Ebbe, Mormor og Morfar, Onkel og Tante, Henrik og Jon blant annet.

Men så er det mange mennesker som har såret meg og knust hjertet mitt. Ingen nevnt ingen glemt, er det ikke det de sier? Det går an å si mye om kraften i tilgivelse. Men av og til er det beint enkelt tilgir du, er det lettere å få tilgivelse tilbake. Det har jeg selv fått erfare og det er noe jeg ønsker å etterjage.

Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt meg å se tilbake på livet. Men forrige uke gjorde jeg noen erfaringer som fikk meg til å tenke litt igjen. Det kommer nok en egen bloggpost etterhvert. Men akkurat nå kjenner jeg på en enorm visshet om at alle de negative tingene fra fortiden ikke skal få binde meg lenger.

I fjor var det femten år siden jeg kom til IMI for aller første gang. Siden da har jeg stort sett regnet IMI som mitt andre hjem hele tiden. Les mer om dette her. Her jeg fått være meg selv på godt og vondt gjennom alle sesonger. For en reise alle disse årene har vært! År som virkelig formet meg til å bli den jeg egentlig var ment å være.

Men storfamilien har også vært der i de tøffeste fasene. Folk tok vare på meg. La til rette for meg når jeg trengte det. Var til stede for meg når jeg trengte det.

Jeg har aldri vært sikrere på hvem jeg er, hvem jeg tilhører og hvor jeg er kalt til å være. Hjemme. Gud har jobbet i meg den siste uka. Noen ganger når du opplever store forandringer i livet skjer de største forandringene i Hjertet ❤ Så godt å få kjenne på at jeg HAR en familie. Jeg ER elsket for den jeg ER og ikke alle de jeg gikk rundt og sammenlignet meg med. Jeg får lov å være MEG SELV! Nå er det Kjærlighet som henger som et banner over livet mitt.

Én tanke på “Et hjem!”

  1. Tilbaketråkk: Om å blogge. | W.G.F.O.H

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s