15 år som er verdt å feire.

Det å snu seg å se tilbake på livet er nok for mange ikke bare enkelt. Meg inkludert. Jeg prøver ikke å tenke for mye på fortiden. I perioder skulle jeg ønske at alt sammen var glemt. Låst inn i en gammel kiste som dynkes i brennende væsker før den man tenner på og kaster den ned i det dypeste hullet. Ikke alt kan glemmes. Fortiden får være som den er. Får ikke gjort så mye med det som skulle vært annerledes i hvertfall.

Ordspråkene 4,25 forteller oss at vi skal; «Ha øynene rettet framover, fest blikket på det som ligger foran!gDet er definitivt viktig å se oss fremover og tenke mest på det som ligger foran. Sånn skal det være og det er bra. Likevel er fint å se tilbake i blant. Livet er fullt av så mange minnesteiner som i hvertfall ikke skal låses ned i kister og kastes ned i dype hull. Derfor kan jeg også si at:

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for!

Tidligere i år oppdaget jeg en milepæl som virkelig er verdt å takke for. Nå til høsten er det femten år siden jeg begynte å henge på IMI. Jeg var russ det året. Hadde vært en på en leir for kristenrussen nord for Boknafjorden et sted og hadde møtt på noen kjekke folk. Per Kjartan, Marie, Alf Inge og Katrine, alle har dere nok litt av skylda for at jeg ikke så mange fredagene etterpå tok turen på «Simuf» for første gang. Dette var mens IMI lå nede i sentrum av Stavanger. Husker at jeg ble så veldig godt tatt i mot fra første stund. Jeg opplevde et helt annet, livsforvandlende felleskap som gjorde inntrykk. Det ble flere fredager på ungdomsmøtene med medfølgende felleskap i «Granbaren» i kjelleren i IMI Gården. Der møtte jeg mange fantastiske mennesker som jeg ble kjent med og som inkluderte meg i gjengen. Jeg ble fort en del av en større familie. Jeg hadde vært en del av speider’n og andre sammenhenger tidligere men jeg hadde en lengsel etter noe mer.

Felleskapet på Simuf/IMI var livsforvandlende i seg selv. Men det skjedde noe med meg på innsiden også. Barnetroen hadde jeg med meg. For det var på IMI at troen virkelig gikk fra hode til hjerte. Menneskene som med livene sine på en så ærlig å ekte måte pekte på Jesus var en ting. Men gjennom undervisning og gjennom min oppdagelse om hva lovsang og tilbedelse virkelig var for noe ble livet mitt totalt forandret.

Ikke mange ukene senere plasserte ungdomspastor Stig meg bak en svær koloss av en Kurzweil-syntheziser og jeg fikk beskjed om å spille. Det å oppdage at jeg kunne bruke de gavene Gud hadde gitt meg til å spille i et lovsangsteam og på den måten løfte opp Jesus samt å få bruke dette til å peke på Jesus for andre gjorde noe med meg. Jeg fikk lære av fantastiske mennesker som disippelgjorde meg og gav meg alt det jeg trengte for å vokse som en Jesu etterfølger og tilbeder. Noen år senere stod jeg på scenen sammen med Impuls-teamet og ledet 3000 mennesker inn i Guds nærvær. Dette og mye annet er minner jeg aldri vil glemme og tar vare på.

Siden har IMI-Kirken blitt mitt andre hjem. Der hører jeg til og føler meg hjemme når jeg kommer inn døra. Der har jeg fått være meg selv, med hele meg. Gjennom de gode og vonde tidene. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for denne fantastiske menigheten. Det er faktisk ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag hvis ikke.

Resten er historie. Og historien fortsetter. Og det kommer til å bli WGFOH.

«Wild, great and full of Him».

 

2 kommentarer om “15 år som er verdt å feire.

  1. Tilbaketråkk: W.G.F.O.H

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s