Jeg er hjemme.

Det siste halvåret har jeg vært en del «heime hos Mor» i Telemark. Sånn ca en uke hver måned kanskje. Siden jeg ikke har kunnet jobbe har det vært like greit å være der.. Der har nemlig min kjære Mor bodd i noen år nå. I dag er hun forresten 66 år. Det er så stas at jeg ikke kunne unngå å høre litt på Wenche Myhre i morges.

Digresjon: Jeg husker tilbake med gode minner til den tiden i barndommen hvor Mor fant det praktisk å dumpe meg hjemme hos Mormor og Morfar før hun dro videre på morgenvakt på sykehuset. Rett og slett fordi barnehagen ikke hadde åpnet enda. Så da sørget Mormor for at jeg fikk meg frokost og at jeg kom meg i barnehagen.  Jeg husker at vi hørte mye på «Hurra for deg» på radioen om morgenen. Mormor sendte inn bursdagshilsen når jeg hadde bursdag. Jeg fikk velge hvilken sang jeg ville høre. En annen gang var det Mormor som hadde bursdag.  Jeg og Mor sørget for å sende inn hilsen og musikkønsket var ganske åpenbart ikke sant? Det involverte den sangen om gamla som kjøper seg motorsykkel og slår ut håret. Digresjon slutt.

Det med å være «hjemme hos Mor» er veldig avslappende. Gamlingene er så glade for å ha meg der. De forventer ikke så mye av meg. Det viktigste er egentlig bare at jeg er der. Det er noe med en mors omsorg. Og ikke minst for meg som selv ikke synes det er så gøy å lage mat. Ferdig middag hver kveld. Langt inni «gokk» på et sted som nesten ingen har hørt noe om, men jeg skjønner veldig godt hvorfor det er så deilig å være der. 300 innbyggere i bygda. Lite støy. Et helt annet klima enn jeg er vant med her borte i Stavanger. DER føler jeg meg hjemme. Og det skulle vel bare mangle? Tross alt heime hos mor. Men det er ikke der jeg bor.

Jeg bor jo i Stavanger slik jeg stort sett har gjort siden jeg kom hit i fire-årsalderen. Her har jeg vokst opp, her trives jeg med å bo, selv om været om høsten og vinteren kan være ganske utfordrende for værsyke meg. Her planlegger jeg å bli værende i all overskuelig fremtid med mindre noe annet skulle falle meg inn.,.

Hvorfor? For det er dette som virkelig er hjemme med stor H for meg. Jo jeg kan være hjemme hos Mor i Telemark også, eller kjenne meg som hjemme hos folk jeg besøker andre steder. Det er f.eks ganske hjemmekoselig i loungen på favoritthotellet mitt i Oslo. Men det var en digresjon igjen. Her i Stavanger har jeg nettverket mitt. Jeg har litt familie som bor like i nærheten, og ikke minst: Her har jeg et felleskap jeg vet jeg tilhører. En menighet som har så enormt stor betydning for livet mitt og som jeg så takknemlig for å tilhøre. Og alt dette skriver jeg egentlig mest for å minne meg selv om at jeg hører til. 

Noen ganger, slik som tirsdag kveld da jeg satte meg på toget hjem til Stavanger hadde jeg egentlig mest lyst til å bli værende. Men så er det jo sånn at man har avtaler å følge opp hjemme også. F.eks den månedlige oppfølgingen på sykehuset, eller dialogmøte, eller den konserten jeg tenker meg på i morgen. En annen faktor til at jeg iblant kjenner på ambivalens til å reise hjem har vært at jeg i blant har kjent på at det ikke er like lett å slå seg til ro med at leiligheten jeg eier og bor i er «hjemme». Noen ganger hoper det opp med små huslige ting som burde vært gjort noe med for evigheter siden som jeg ikke har orket/hatt kapasitet til å ta tak i. Ting av typen som det ikke er så lett å fikse selv og du trenger hjelp av fagperson. Men når disse tingene nå etterhvert blir fikset (takk og lov!) så blir det nok litt lettere.

Digresjon: Jeg har skrevet en sang (på dialekt) der refrenget går sånn: «Det e greit å få det gjort, og det går heilt sikkert fort bare du sette i gang.» Digresjon slutt.

Litt sånn e det med de små eller mellomstore humpene jeg møter på. Man må deale med de, men alt blir så mye bedre bare du får det gjort. Tilbake til tirsdag. Med ambivalente følelser dro jeg hjem. Litt fordi den drøye uka på andre siden av fjellet handlet om temperaturer godt under frysepunktet og fyr i peisen-stemning hver dag, mens værvarselet for Stavanger de påfølgende dagene vitnet om at et helt annet vær i vente. (Nevnte jeg at jeg er ganske værsyk i blant?) Men også ambivalent for akkurat der og da kjente jeg på at det egentlig var ganske deilig å være borte og la problemene være problemer. Men problemer forsvinner ikke av seg selv. De må deales med…

Uansett. De siste to dagene har endt opp med å bli veldig bra. Værgudene var nådige mot meg og været i går var ikke så galt når alt kom til alt. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg skulle på sykkelen uten å være bekymra for det hekkans regnet. Joda, jeg har regntøy altså. Men likevel. Jeg hadde noen gode samtaler med gode folk. Sykla til byen og leverte en bok på biblioteket og kjøpte kaffe. Brukte tid på kvelden med en god kamerat. Fantastisk å ha gode venner. KR er en sånn en som er så god å bruke tid med. Vi endte opp med å spille gitar, snakke om livet og sånn og det er så utrolig godt å ha sånne folk rundt seg. En veldig bra onsdag kombinert med at denne torsdagen ikke har vært dum heller gjør at det når alt kommer til alt ikke har vært så dumt å komme hjem allikevel. Kalenderen for de neste ukene ser ikke så verst ut heller. Jeg tror desember kiommer til å bli bra. Jeg håper i hvertfall det. Og så er det egentlig ikke så lenge til jul heller, og da skal jeg «heim te Mor» igjen. Men også den gangen tipper jeg det blir fint å komme hjem. For det er jo her jeg hører hjemme?

 

Reklamer

Verdensdagen for Keratokonus.

I dag 10. november er det «World Keratokonus Day». Hva er keratokonus? Les f.eks her.

Det er jo en diagnose jeg selv har hatt siden tenårene. Men det er først nå de siste årene at jeg virkelig har fått kjenne på ulempene og utfordringene den bringer med seg. Og særlig siden jeg i mai gikk gjennom min første (men ikke siste) hornhinnetransplantasjon og fikk et to-ukers opphold på sykehus med på kjøpet synes jeg det er litt fint at Keratokonus har «en egen dag».

Jeg er litt usikker på om jeg liker å bruke ordet sykdom. Siden jeg selv ble kjent med «KC» i tenårene har jeg egentlig tenkt mest på at det er en tilstand med øynene. Kanskje var det sånn fordi øyelegen jeg hadde i starten kom frem til at det ikke var verre en at jeg klarte meg fint med briller. Og det var jo egentlig sånn det var. Klarte meg bra med briller helt til et lite stykke ut i tredve-årene. Historien siden den ganger kjenner jeg jo aller best selv, men jeg har jo delt litt underveis også.

Blant det spesielle med KC er at det nok ikke er den øyesykdommen flest kjenner til. Om lag 1:2000 personer i Norge har denne øyelidelsen som i varierende grad skaper problemer for den som rammes. Og det jeg har funnet ut er at den rammer veldig forskjellig. I sommer fant jeg frem til en egen Facebook-gruppe for mennesker som har KC. Det har vært en fin måte å dele erfaringer, tips og triks med andre som sliter med samme greia. Og det som er enda kjekkere er at på fredag skal det arrangeres en egen fagdag om Keratokonus som arrangeres av Norges Blindeforbund. Gleder meg veldig til en slik anledning til å hilse på andre med KC og ikke minst høre på interessant input fra blant annet leger og eksperter på KC. Det er nok en god del jeg får høre på fagdagen som jeg allerede kjenner til men også satser jeg på å lære mye nytt.

En ting jeg har tenkt litt på de siste dagene også er at jeg er superheldig. Det var kjipt å få diagnosen. Enda kjipere å bli gradvis dårligere over tid slik jeg endte opp med å bli. Det var ikke så kult å ligge i fjorten dager på sykehus. (Ikke alle ender opp med å gjøre det. Men i noen tilfeller som i for eksempel mitt gjorde det det.) Det har vært kjipt å se såpass dårlig på to øye samtidig slik at det er vanskelig å jobbe. Men jeg tenker at jeg er ganske så heldig likevel. Fordi jeg bor i Norge. Et land der man får kyndig helsehjelp uten å måtte stresse med økonomiske. At jeg bor i et land som har et velferdssystem som hjelper til med det som trengs. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye dette hadde kosta hvis jeg hadde vært amerikaner for å si det sånn.

Jeg har fått kjenne på utfordringene med Keratokonus i forskjellig grad i et halvt liv allerede. Det er ikke en sykdom som kan kureres. Jo, jeg har fått operert inn ei ny hornhinne, og skal operere det andre øyet også. Men et hornhinneimplantat har ikke uendelig holdbarhet. Innen for en tidsramme på 15 – 25 år må jeg sannsynligvis gjennom nye operasjoner. Men det tar jeg som det kommer.

 

 

 

Utfordringer, omsorg, velsignelser og nærvær.

De siste par ukene har vært ganske utfordrende. Går ikke i detalj men periodevis opplever jeg utfordringene ser ut til å stille seg i kø. Det virker som om det er en gjentagende tendens i livet mitt mitt at jeg går fem skritt frem og så er det det noe som skjer som gjør at jeg må gå tilbake to skritt. Ja noen ganger har jeg opplevd å nærmest rykke tilbake til start også. Når utfordringene og fjellene jeg møter dukker opp må jeg bruke mye krefter på å håndtere at jeg blir ganske sliten av det. Så plass sliten at disse utfordringene som står i kø samler seg opp til en herlig suppe av små og store utfordringer som tar tid å håndtere. Så selv om jeg fortiden dessverre fortsatt er sykmeldt så har jeg «nok å gjøre». Jeg kan periodevis være et skikkelig rotehue og hvis det blir litt rotete oppi hodet blir det gjerne rotete «i stua» også. Jeg har et rom i leiligheten min som jeg bruker til gjesterom og «lager». Den siste tiden har det rommet endt opp med å bli et skikkelig roterom fordi når jeg rydder ender jeg opp med å pælme inn alt rotet der. Kortsiktig er det sikkert en løsning det går an å leve med. Men på lang sikt er det kanskje ikke superheldig at gjesterommet ender opp med å bli mer og mer uorganisert. Så et av mine nærmeste prosjekter blir å rydde opp i det rommet. Få orden på sysakene. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at bare jeg får litt system på sysakene så er det lettere å ta ting i de andre tingene også som hoper seg opp.

I uka som gikk var jeg i Telemark en tur. Noen (inkludert meg selv) vil gjerne omtale den lille bygda som noe man kan kalle for «gokk». Heldigvis heter ikke bygda det da. (Den heter Atrå). Det er alltid godt å komme «Heim te mor» og slappe av. Jeg tror det en av mine favoritt «retreat-plasser». Hjemme hos «det moderlige opphav» er det ingen som forventer noe særlig av meg. Det viktigste er egentlig at jeg bare er der. Det er nok et av de stedene jeg sover aller best og det blir en god del soving når jeg først setter i gang. Noe av det jeg synes er fint med å være der er at det er stille der. Bortsett fra når vinden uler rundt hushjørnet, slik det gjorde noen av dagene denne uka, er det susingen fra fossen i nabolaget man hører. En annen ting som er fint med å være der er å kjenne på Mors omsorg. Heldigvis er det jo sånn at en mors omsorg også gjelder selv om vi bor på hvert vårt sted. Men når den moderlige omsorgen materialiserer seg i form av skikkelig middag på bordet, da har Nilsemann det bra. Det betyr altså ikke at jeg ikke spiser til vanlig. Men mine middager kan nok på ingen måte sammenligne seg helt med mors sine. Dessverre. Pasta og Kylling kan ikke sammenligne seg helt med kjøttkaker og fårikål dessverre.

Kom hjem på torsdag for det månedlige sykehusbesøket på fredag. Kontrollen gikk greit. Det er ikke så mye nytt egentlig. Ting tar tydeligvis tid. Men enn så lenge er det positivt at stingene i hornhinna sitter som de skal og jeg har foreløpig ikke opplevd noen komplikasjoner i form av betennelser/infeksjoner eller slikt. Tenker at det er verdt å være takknemlig for.

Resten av helga har vært fin. Fredagskvelden var det et seminar/undervisningskveld med Mark Marx. På lørdagen var jeg med i tjeneste på helbredelsesrommet og på søndag var det en veldig bra gudstjeneste. Fellesnevneren for alle disse tre tingene er at jeg har fått bruke masse tid i Guds nærvær i helga. Det er godt å være en del av et felleskap som løfter opp betydningen av Guds nærvær høyt. Gjennom lovsang, undervisning og forbønn får jeg påfyll, styrke og kraft til å møte uka som kommer. Det å kjenne seg omsluttet av omsorg, kjærlighet, kjenne på fred og ha arenaer det går an å finne hvile og lade opp er av uvurderlig betydning for meg. Kirka mi er et sånn et sted, sofaen hjemme hos modern er et sånn et sted, mitt eget hjem er et sånn et sted, bare jeg får nøstet opp i litt løse tråder…

Så nå er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for en ny uke med små og store utfordringer.

 

 

 

Transplantert

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Det er jo egentlig ikke noe nytt at det har gått lenge mellom hvert blogg-innlegg her, men det er kanskje litt som bølger og sånn. Kreativiteten og/eller behovet for å få sagt noe kommer i bølger. Andre ganger er det litt som høy- og lavvann. Er det høyvann er det mye vann mens det er lite vann når det er lavvann. Om dette innlegget er starten på en ny periode med mye på hjertet vites ikke i skrivende stund. Time will show. Det som er sikkert er at dette innlegget jeg har ruget på en god stund men det har vært vanskelig å få ned på papiret, eller ned på datamaskinen av naturlige grunner. Men her kommer et innlegg som er forfattet i notatblokka på smarttelefonen med 20 centimeters avstand fra øye til display. 

Har tidligere skrevet om mine utfordringer med øynene. Sykdommen Keratokonus har fulgt meg siden jeg vært 14. Det er en progressiv sykdom som man blir dårligere av med tiden. Hornhinnene blir tynnere og mer slitte og til slitte er det fare for at det rett og slett kan gå hull på de. For å gjøre en lang historie kort var det akkurat det som skjedde for meg på forsommeren.

I mai havna jeg på sykehus i Bergen med ei hornhinne som holdt på å sprekke. Eneste løsningen var å bytte den ut. Noe som forsåvidt ikke var en overraskelse siden jeg har vært forberedt på at hornhinnetransplantasjon kunne bli aktuelt med tid og stunder. Jeg har to øyne.  Begge øyne med hornhinner som har sett bedre dager. Planen var å gjennomgå en planlagt transplantasjon på det dårligste øyet i november. Men så skjedde det altså ting som gjorde at de måtte ta det friskeste øyet først. Så 16 mai gikk jeg gjennom en hornhinnetransplantasjon. 

Operasjonen gikk bra, og så langt ser ting ut til å gro slik det skal. Utfordringen er at det var det friskeste øyet de måtte operere først. Det andre øyet ser jeg kanskje 50-60 % på når jeg har linse på. Uten linse ser jeg ikke noe særlig. På det øyet som er operert forventes det at jeg over tid gradvis vil se mye bedre. Men det kommer til å ta tid. Stingene i øyet skal ikke ut om x antall måneder og frem til stingene er tatt ut kan jeg ikke bruke linse på det øyet og må lene meg på det dårlige øyet i hverdagen.

Etter å ha diskutert litt med øyelegen bestemte vi at det kunne være greit å prøve å kanskje få laget en brille som kan gjøre tingene litt enklere i hverdagen. Så i forrige var jeg en tur hos den dyktige optikeren min som forsåvidt var enig at det kunne være en ide å prøve med briller. Så etter litt testing og justering måtte jeg plutselig se (no pun intended) meg om i butikken etter en passende innfatning. Brilleshopping på egenhånd er enten veldig enkelt eller veldig vanskelig. Man tar enten det beste/dyreste men finner, eller så et man litt mer tålmodig og spør ekspeditrisen om de kan finne noen andre innfatninger også. 

Etter litt om og men fant vi nå frem til et alternativ jeg synes var ok. Done deal. Så nå går jeg rundt og venter på at brillene blir klare, og så får vi se (hehe) hvordan det går…. 

Spent på om disse brillene kommer til å fungere. Håper det. 

Det som er sikkert er at jeg savner jobben og kollegaene mine. Ser frem til å komme i gang med å jobbe igjen. I mellomtiden prøver jeg å ta livet med ro. Hører på musikk. Ser litt (hehe) på Netflix og spiller gitar. 

Endelig i gang med ferie…

Hei igjen bloggen. Vi er langt over halvveis i 2017 så det var kanskje på tide å skrive noe igjen?

Nå er min sommerferie i 2017 endelig godt i gang. Det har vært et travelt halvår på jobben: Men også veldig kjekt. Men jammen var det fint å starte på ferien også.

Ferien min startet på mandag som var (i dag er det søndag) og jeg har fortsatt to hele uker med ferie foran meg. Siden onsdag har jeg vørt i Grimstad på den årlige Åpen Himmel Sommerfestival som IMI arrangerer. Jeg er takknemlig etter en bra uke der med mange gode opplevelser med meg videre. Bra møter, fantastisk lovsang og undervisning må trekkes frem som høydepunktene i tillegg til kvalitetstid sammen med gode folk.

Spesielt kjekt var det å være med på kveldsmøtet på «Youth Camp» fredagskvelden og se at seks-syv ungdommer gav livet sitt til Jesus. I tillegg var det sterkt å se at kanskje 90 prosent av ungdommene som var der responderte på utfordingen som ble gitt i å gå «all in» for å følge Jesus og rededikere livet sitt for Jesus.

I dag har turen gått fra Grimstad til Tinn der jeg ser frem til et ubestemt antall dager med «moderlig omsorg» a.k.a mat, seng, kaffe og øl. Så får vi se hvor lenge jeg blir her og ha resten av ferien eventuelt bringer. Fint å tenke på at vi må halvveis ut i august før jeg må komme meg på jobb igjen.

Ferie er digg. Livet er bra. Det er fint å være til. Whats next?

Takknemlig og forventningsfull.

2016 ebber ut. For et år det har vært. På godt og vondt. Nå er tiden inne for å se fremover og inn i 2017. Jeg velger å være optimist. Fordi jeg har tro på at hvis vi alle begynner i det små og velger å snu noe negativt til noe godt kan mye bra skje. Jeg har hvertfall forventning til et nytt år. Et år uten utfordringer? Neppe. Men hvem sa at livet bare var en dans på roser? Så hvordan kan man begynne å snu fokuset fra det som skulle vært annerledes og de kjipe tingene. Jeg tror en fin plass å begynne er å finne minne seg selv om ting man er takknemlig for.

Mitt eget liv har vært fyllt med mye godt i 2016. Jeg visste det ville komme noen utfordringer. Men jeg har kommet over flere kneiker i året som ligger bak. Som jeg har skrevet tidligere, i sommer opplevde jeg å bli satt fri fra flere år med til tider alvorlig depresjon som har preget meg de siste fire-fem åra. Det er jeg så takknemlig for. Og ikke minst, 2016 er også året jeg fikk hjelp/behandling for et stadig sviktende syn. Behandlingen og oppfølgingen jeg har fått via helsevesenet har vært fantastisk og det er jeg så takknemlig for!

Ellers har jeg et år med mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Jeg har i løpet av året blitt utfordret på takknemlighet. I huskirken jeg går vi pleier vi dele noe vi er takknemlige for hver uke, det er lett og si; at man er takknemlig for de hverdagslige tingene som mat på bordet også videre. Men hvis man tenker seg godt nok om er det nok utrolig mye mer å være takknemlig for.

Så derfor, her kommer en liste med ting jeg er takknemlig for i 2016.

Først og fremst Jesus! Han er den viktigste bærebjelken i livet mitt og fundamentet jeg står på. For meg ville et liv uten Ham være et liv uten mening og jeg er så takknemlig for at jeg har blitt enda sterkere i troen på Ham! Og ikke minst, jeg tror Gud hadde en finger med i spillet når angst og depresjon slapp taket i sommer.

Så har jeg grunn til å være takknemlig for at synet mitt har blitt mye bedre takket være god hjelp fra helsevesenet og de hjelpemidlene jeg har fått.

Jeg er takknemlig for at jeg har en god og trygg jobb å gå til, hver dag. For gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på jobb.

Jeg er takknemlig for en fantastisk fin sommerferie. Åpen Himmel Sommerfestival er vel et av årets høydepunkt! Der møtte jeg blant annet Torkild som er en fantastisk fin fyr som jeg har kjent noen år. Jeg hadde lengte tenkt på at jeg burde få tatt noen bilder fra den sommeren som betydde så mye. Den sommeren hvor ting snudde.

fv3a6854

 

Torkild er en sykt dyktig fotograf og jeg hadde lengte tenkt på at det hadde vært kult å få tatt noen nye bilder så jeg kunne få noen nye profilbilder på Møteplassen, facebook. Så det synes Torkild var en god ide og det ville han hjelpe meg med. Så tusen takk Torkild for at du ville knipse disse bildene. Fotocreds til dette bildet går altså til Torkild Groven.

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode venner og familie som heier på meg og investerer tid i meg. Etter at jeg posta et blogg innlegg tidligere i år kom det en kommentar som virkelig betydde mye for meg. I tillegg lærte jeg et nytt ord. Og det er ikke feil å utvikle ordforrådet sitt heller…

img_0047

 

Jeg er takknemlig fordi at jeg får bety noe for andre. Midt i alt jeg selv strever med har det kanskje ikke vært like lett å innse. Men meldingen fra Epleblomsten_ minner meg om det. Og det er dette jeg drømmer om at livet mitt fortsatt skal handle om. A få bety en forskjell for andre. Enten det er med musikken, eller bare med å være medmenneske. Jeg har definitivt noe å leve for!

Det utfordrer iblant å være like utadvendt som jeg var tidligere. Men jeg har troa på at ting blir bedre. Enda bedre. Jeg har blant annet begynt i en relativt nystartet huskirke sammen med noen mennesker jeg synes det er kjekt å være sammen med. Vi deler liv over kveldsmat en gang i uka og det oppleves som meget meningsfylt.

Til slutt, ved hjelp av en fancy greie finner man fort ut hvilke bilder som er de best likte man har postet på Instagram i løpet av et år. Og når ved nærmere ettersyn er det jammen bilder av ting jeg har all grunn til å være takknemlig for.

nsalthe

 

Nytt bønnehus på IMI (brukt mye tid der). Masse god kaffe ikke minst i et flott kaffeservice som jeg fikk(!) av Coffeberry. Tusen takk! Gode relasjoner. Mange fine sykkelturer på ny elsykkel. Impuls i januar. En Nord Electro jeg hadde ønsket meg i ti-tolv år. Og takknemlig for at jeg får være med å lede mennesker inn i lovsang, blant annet i Helbredelsesrommet.

Så nå gjenstår det bare å ønske det nye året velkommen. Jeg er spent! Ved årsskiftet i fjor var jeg litt mer pessimistisk en jeg er nå. Det er vel et godt tegn. Håper på et år med mer av alle de gode tingene! Litt utfordringer blir det muligens. Men alt i alt. Jeg har forventning til at det kan bli et bra år. Og DET synes jeg er et godt utgangspunkt!

Skjegg.

Jeg tok skjegget i sommer. Ja, bortsett fra barten da.

img_0075

Jeg var IKKE sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg gjorde det som en bevisst handling for å markere at en fase i livet var  over. Jeg hadde snudd meg. Jeg så meg ikke lenger tilbake og 4 år med depresjon (periodevis alvorlig depresjon) hadde blitt løftet av skuldrene mine. Jeg vil ikke akkurat si jeg ble født på ny, Men jeg opplevde at jeg var en helt ny mann. Derfor måtte skjegget ryke.

Nå derimot. Tror jeg at skjegget er på vei tilbake. Litt fordi jeg faktisk har fått høre at jeg var kulest med skjegg, enn uten.

Akkurat kan jeg ikke huske når jeg sist brukte barberhøvelsen.

img_0213

Det er nok en stund til jeg kommer tilbake til «the former days of bearded glory». Men jeg tipper ventingen er verdt det.

Det er vel bare å ha tålmodighet igjen så kommer jeg dit. F.eks hit: img_1826