Mitt digitale liv

Det er nå så godt som et helt kalenderår siden sist jeg publiserte et innlegg på bloggen her. Kanskje på tide å skrive et nytt. Om ikke annet er det hvert fall greit å forsikre seg om at man fortsatt får logget seg inn og bytta passord og at alt det der sånn at ingen andre…..

Vel. Jeg har lenge tenkt om det er noe poeng i å fortsette å skrive blogg? Det er rart med det, men samtidig tenker jeg av forskjellige årsaker på om jeg skal fortsette å være aktiv på for eksempel Twitter og/eller Facebook. Så hva blir egentlig igjen av «mitt digitale liv» da?

Hvorfor begynte jeg å skrive blogg? Jeg har vel alltid vært (noenlunde) tidlig med å hive meg på diverse trender. Som da jeg satt i økad-timene på St.Olav og drev og mekket min første hjemmeside på en nettside som het Homestead. Samme sted tok jeg steget inn på chattenettverket IRC for første gang og jeg husker til og med når det var megaspennende å få seg Hotmail-adresse for første gang. Det var nok noen år etter videregående at dette med blogg virkelig ble en greie og jeg startet opp min første blogg på Blogspot. Den levde vel sitt eget liv helt til dette skjedde og så begynte tilværelsen på nettstedet du leser på nå. Da blogg var nytt var det mange venner av meg som også drev med skriverier. Jeg mener jeg har noen få venner som fortsatt blogger litt av og til. Jeg har nok mistet litt oversikten her. Men det er jo rimelig klart at Facebook og andre sosiale medier har overtatt for veldig mange, meg selv inkludert.

Hvorfor har jeg drevet eller driver jeg med blogg? Jeg skriver om det som opptar meg. Små og store ting og hendelser i livet. Det er ikke til å legge under en stol at hvis jeg blar tilbake i bloggen her finner jeg mye gull. Sikkert en del tull og tøys også men det er klart at her er det mulig å finne innlegg om ting/hendelser jeg helt har glemt.

Hva vil/ville jeg oppnå med å skrive blogg? Jeg tror at skrivingen i flere perioder har vært bra for å bearbeide ting. Dessuten vet jeg at mange i perioder har fortalt meg at jeg skriver veldig bra og det stemmer jo bra med at jeg en ganske kreativ type og har lyst til å fortsette med å være det.

Hva med det sosiale aspektet? Tanken på at venner/andre kan lese om hva som opptar meg og eventuelt gi tilbakemelding og delta i samtalen er jo fint. Men det erstatter jo ikke de ordentlige samtalene og menneskemøtene som det har vært alt for lite av de siste årene takket være en teit pandemi.

Så hva skjer nå? Kommer jeg til å fortsette med bloggen eller pakke sammen skrivesakene? Jeg har hvertfall ikke bestemt meg for verken det ene eller det andre.

Men akkurat nå bør jeg komme meg i seng. For i morgen må jeg kanskje skrive om noe annet. Hvis jeg får tid…

Reklame

Ikke et punktum, men et komma.

Jeg har vært en del av IMI i sånn ca. 22 år. Det er mindblowing egentlig. Godt over halvparten av min levetid. Etter en ungdomstid med mange vanskeligheter kom jeg inn døra i IMI-Gården i Bergelandsgata en fredagskveld i et tid hvor livet begynte å bli bra. Jeg fant et fellesskap jeg følte meg hjemme i og inkludert. Jeg fikk et nytt møte med Jesus, lærte ham enda bedre å kjenne og oppdaget at jeg kunne bruke evnene og talentene jeg hadde fått til å bli med på team og ikke minst gjennom å bli med i band bruke musikk og sang til å ære Gud og være med å lede andre inn i lovsang og tilbedelse. Det har gitt meg enormt mye.

De siste åra har jeg (og Ragnhild) tenkt mye på og bedt om å finne en kirke vi kan «lande i» sammen. Vi digger begge en del av å være en del av kirka og ønsket oss å lande en plass der vi begge kan komme inn døra og kjenne oss hjemme, senke skuldrene. Og hvor vi kan få være med å gjøre kirke.

Prosessen tok en god del lengre tid enn vi hadde sett for oss. Pandemien må ta mye av skylda for det. Nå har det blitt sånn at vi endelig er i ferd med å lande. Vi lander i Hillsong Sandnes/Stavanger. Og jeg ser mildt sagt med glede og forventning på det som ligger foran.

Jeg kjenner på en stor fred over valget. Pappa Gud har helt åpenbart åpnet en ny dør og er i ferd med å lukke en annen.

IMI har en enormt stor plass i mitt hjerte og kommer alltid til å ha det. Og regn med at jeg kommer på besøk!

Stigende engasjement for den gode samtalen.

Jeg liker å bruke snakketøyet. Jeg er jo tross alt fortsatt ekstrovert vil jeg tro, selv om jeg periodevis kjenner det er ganske digg å trekke seg litt tilbake i min egen hule også. I den siste tiden har jeg kjent på et økende engasjement for den gode samtalen. Jeg tror det er så utrolig viktig å snakke sammen.

Nevnte engasjement startet egentlig med en smått økende frustrasjon jeg hadde kjent på i forhold til enkelte tema hva gjelder politikk og sånn. Frustrasjonen munnet ut i et lite utlegg på fjasboka som heldigvis førte til en samtale. I andre enden av «frustrasjonen» endte jeg opp med en god prat med en venn jeg ikke hadde snakka med på en god stund og fikk lufta ut noen av de tankene jeg hadde båret på. Uklarheter ble oppklart og for å være ærlig så følte jeg meg tusen ganger bedre etterpå. Jeg har helt klart flere spørsmål å utforske og finne ut av.

Ingen tvil om at pandemi og begrensninger på sosial kontakt har hatt konsekvenser både i liten og stor forstand. Det er jo ikke slik at «samtalen» har stoppet opp siden mars 2020, men mye deler av samtalen har jo foregått i digitale arenaer. Når dette skrives er det jo mye som tyder på at det igjen ser ut til at en gjenåpning gradvis er på gang. Så da håper jeg at den gode samtalen kan fortsette. Både i det digitale rommet, men også IRL, eller ansikt til ansikt.

Sjokolade please!!

Vi har kommet til mars. Jeg tør påstå at det har vært en tålig grei start på året. Vi lever riktignok fortsatt med denne daglige «korona-tralten» med alt det innebærer. La oss håpe ting snur snart. En uvanlig kald vinter har sluppet taket. Isen smelter. Sola varmer. Og jeg har ikke rørt chips, sjokolade eller Love Hearts siden i fjor. Det er ikke noe stort savn egentlig. Men det er klart det merkes når jeg er på jobben og kjenner at det er lenge siden lunsj, og sjokoladeautomaten virker å være mitt eneste håp. Da er det greit å tenke på at det som oftest er noen brødskiver igjen i matpakken. Denne plutselige, men gjennomtenkte beslutningen om å ikke røre søtsaker har heldigvis(?) en god(?) forklaring. Min kjære hustru, fru Salthe har nemlig hatt en greie gående i ganske mange år. Hver annet år spiser hun ikke snop, kaker, boller og så videre. Dette inkluderer også Love Hearts. Så når vi kysset oss inn i 2021 så var jeg rimelig sikker i min sak. Jeg måtte hive meg med og være med på snopestoppen.

At det nærmer seg påske merkes jo lett på utvalget av påskegodt i butikkene. For eksempel disse sjokolade-eggene med fyll i står som vanlig strategisk plassert der jeg er på vei for å plukke opp gulrøtter eller yoghurt naturell. Jeg må innrømme at disse eggene har vært blant mine største favoritter. Derfor er det ganske så vemodig å måtte la disse energibombene ligge igjen.

Men jeg har funnet en work around! Ragnhilds snopestopp har nemlig noen unntak. Bursdager, våre egne og eventuelle bursdagsfeiringer vi blir invitert i. Da er det lov med kaker og sånn. På våre egne bursdager er det forresten lov med snop i tillegg. I tillegg er det lov med «alt» på 17. mai. Og det viser seg at når fastelavenssøndag tilfeldigvis falt på morsdag og valentines day så var det plutselig lov med boller likevel.

Men vi er altså kommet til 6.mars. Og jeg, som er så utrolig glad i sjokolade har ikke smakt sjokolade siden i fjor. Ikke for å skryte. Men jeg synes det er ganske bra jobba. Snart traller vi oss gjennom neste sommer og plutselig er det oktober igjen. Så da gjenstår det egentlig å håpe på at sjokolade-eggene jeg kjøpe her forleden får ligge i fred i syv måneder til.

Bring on 2021.

Det er ingen tvil om at 2020 har vært et meget spesielt år. Veldig spesielt. Pandemien har utvilsomt satt sine spor. Samtidig kjenner hvertfall jeg på masse takknemlighet i 2020. For selv om livene våre har blitt snudd opp ned har jeg midt oppi alt opplevd såpass mange gode ting i 2020 at jeg ikke kan unngå å minne meg selv på det. Det var faktisk en kollega på jobben som minte meg om det her om dagen. Hallo, liksom? Det er gullfint å ha mennesker rundt seg som hjelper en til å huske på minnesteinene langs veien.

For det var i 2020 jeg kom meg tilbake i jobb igjen etter å ha vært syk i to år. Jeg begynte å smått å jobbe 20 prosent i april. Men 1. juli var jeg tilbake i full jobb. At hverdagen er tilbake er takket være at jeg nå ser så utrolig mye bedre. Vi snakket om det, jeg og Mor i julen. I julen for to år siden var jeg ganske så dårlig og livet var ganske trasig. Men denne jula kjørte jeg bil over fjellet, og tilbake via Sørlandet uten problemer. For to år siden var det helt utenkelig.

2020 var også året jeg fikk bruke veldig mye kvalitetstid med min bestevenn og kjæreste. 1. august hadde vi bryllup og det er en festdag jeg og Ragnhild ser tilbake på med stor glede. Nå i slutten av året har vi flytta inn i nytt hus (på landet) og vi begynner å komme plass. Vi gleder oss til det blir mulig å fylle huset med gode venner og familie. Det blir skikkelig sosialt!

I det året er i ferd med å ebbe ut er jeg takknemlig for så mange ting, samtidig tenker jeg mye på de som har det vanskelig og opplever en svært vanskelig situasjon. Og jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på noe av det samme.

Jeg velger på året som ligger foran med optimisme. Jeg og Ragnhild skal ha «snopestopp» og jeg må huske å hente sykkelen som har stått på verksted siden forrige månedsskifte. Bring on 2021.

Et eksperiment.

Det skjer gode ting for tiden. Jeg har begynt å jobbe litt igjen etter å ha vært sykmeldt i to år. Foreløpig starter jeg forsiktig med 20 prosent og jobbing en dag i uka. Men jeg synes egentlig det går veldig bra. Selv om veien har vært lang og kronglete er jeg evig takknemlig til øyelege, optiker og andre som har hjulpet meg dit jeg er i dag. Kan kjøre bil igjen. Kan sitte på macbook’en uten problemer takket være noen briller jeg har fått som virkelig gjør susen. Jeg har ikke 100 % syn, men det synet jeg har er definitivt godt nok.

Siden jeg nå går på jobb en dag i uka, har jeg planer om å prøve å få litt mer konkret ut av dagene ellers i uka. Det er ikke det at jeg har vært inaktiv og kun stirret i en vegg i to år. Heldigvis! Men jeg ønsker å jobbe mot å ha mer overskudd ellers, komme tilbake i form (jada jada jeg vet jeg har skrevet om det før), komme meg opp om morgenen og prøve å ha konkrete mål for hverdager (og fest). Og så er det jo sånn at jeg skal gifte meg med Ragnhild om drøye to og en halv måneds tid. Og derfor har vil jeg jobbe for å om mulig bli en enda bedre utgave av meg selv, selv om Ragnhild nok synes jeg er en ganske grei fyr i utgangspunktet.

I dag gjorde jeg et eksperiment. Ganske inspirert av en youtuber jeg har kommet over som har en del bra innhold om produktivitet og studieteknikker blant annet. Etter å ha stått opp (alt for sent en jeg hadde planlagt, hehe) satte jeg meg den med notatboka og skrev noen notater. Jeg noterte ned tre ting jeg er takknemlig for, tre bønneemner jeg ønsker å huske på i løpet av dagen og tre mål jeg ønsket å sette for dagen. De tre målene for dagen var å rydde og vaske leiligheten, handle på butikken og høre på the Killers CD-ene mine. Mål en og tre var lett å kombinere. Og nummer to fikk jeg flettet inn i mellom. Legg til en solid dose prokrastinering med flere YouTube-videoer og annet tøys så sitter jeg nå her og oppsummerer dagen og synes det har vært en fin øvelse. Selv om jeg ikke ble helt ferdig med rydding og vaskinga (tar resten i morgen tidlig) så er jeg ganske fornøyd.

Så nå har jeg huka av alle målene jeg hadde satt meg i notatboka og kan ta helg med god samvittighet.

Hullut päivät

Jeg har værr i Helsinki et par-tre ganger. Den ene gangen jeg var der var det salg på butikkene og kjøpesentrene i byen. De kalte det for «Hullut päivät». Som kan oversettes til noe sånn som vanvittige eller galne dager. I tillegg til å lære meg å telle til fire på finsk har liksom «hullut päivät» hengende igjen.

Om det vi opplever rundt oss akkurat nå kan vi trygt si at det er vanvittige dager. For meg kan det periodevis være ganske spennende å følge med på hva som skjer. Og på mange områder i samfunnslivet er det ting som jeg er nødt å følge litt med på. Jeg er flynerd, så jeg er opptatt av hvordan flyselskapene og næringslivet ellers kommer til å klare seg gjennom dette. Jeg er glad i kirka og synes det er ganske tøft å ikke kunne gå på gudstjeneste eller andre fellessamlinger som var planlagt. Jeg er musikkelsker og glad i kultur og konsertopplevelser. Konserten vi skulle med Trygve Skaug i går røyk naturligvis. Leit at så mange flotte artister og folk i kultur/scene/teknikk som jeg ser opp til har tøffe tider om dagen. Tenker masse på dem og ønsker dem alt godt i denne tiden.

Jeg er fortsatt på arbeidsavklaringspenger og surrer en del her hjemme. Det gjør at jeg på mange måter har sympati med alle som nå går uker med brakkesyke i møte.

Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne være med å bidra i dugnaden vi sammen har startet på. Men den er jeg jo fortsatt med selv om jeg ikke kan jobbe helt enda. La oss heie på hverandre og holde humøret oppe situasjonen tatt i betraktning.

Jeg er snart i ferd med å legge ut leiligheten min for salg. Ragnhild og meg har bestemt oss for å se etter en bolig vi kan bygge et hjem sammen i fra august av. Jeg har reflektert litt rundt om dette er en gunstig tid å begi seg ut på boligmarkedet på? Så vidt jeg forstår på de jeg har snakket med og de som hjelper meg med salget så er det definitivt lov å være optimist. Leiligheter blir solgt. Boliger legges ut for salg. Hvordan det løser økonomisk finner vi ut av. Hakuna matata!

Det er helt sprøtt å tenke på at midt alt det som skjer om dagen så er jeg i ferd med å avslutte et kapittel (eller to) i livet og starter på et eller noen nye. Hvordan hverdagen ser ut om fjorten dager eller tre måneder er det nok ikke så mange som har helt kontrollen på akkurat nå. Men jeg velger å tro at det hvertfall er Én som har kontrollen og oversikten.

Troen på Jesus og vissheten om at han er med oss gjennom alt vi møter i livet, og ikke minst troen på et evig Håp gir meg stayerevne, kraft og motivasjon til å leve livet med hele meg. Jeg håper og tror vi alle sammen skal komme oss gjennom disse tidene.

De glade, grønne tjue-åra

(Sett inn det adjektivet som eventuelt måtte passe deg selv kjære leser. Men hva det ender opp med å bli vet vi jo ikke helt før om ti år. Vel så mye handler det vel om hva vi gjør dem til selv.)

Så er vi i gang med tjue-åra dere. Jeg som er godt over halvveis i tretti-åra sånn på turtelleren, og i blant tenker at jeg gjerne kunne tenke met å få deler av de første 20’åra av årtusenet om igjen, tenker at det er absolutt på sin plass å tenke positivt om tiden som ligger foran. Ser enkelte oppsummerer tiåret som har gått. Selv tenker jeg at jeg lar det være med tanken. Dersom noen skulle ha interesse av å lese om alle slags utfordringer jeg har fått lov til å sjonglere med kan gjerne bla litt bakover i bloggen. Jada. Livet de siste ti åra har vært mye motbakker, men det har vært «good times» også. For all del. Men likevel kjennes det ut som motbakkene har vært flere.

Når det er sagt kan det jo nevnes at 2019 på mange måter var et år som brakte mye godt med seg da. Når jeg tenker tilbake på hva jeg skrev ved årsskiftet i fjor så var det noe med «den gudegitte tanken» som traff blink. Så selve avslutningen på tiåret skal man ikke kimse av likevel da.

Så nå er vi gang med de glade tjue-åra dere. Jeg tror nok jeg deler mange andres håp om at dette kanskje kan bli det grønne tiåret også. Gjelder å ta vare på håpet om at vi sammen kan skape bedre tider for jorda vi bor på og at vi kan få det bedre sammen. Alle sammen.

Selv tror jeg og drømmer om at 2020 blir et springbrett inn i et spennende tiår. Med nye utfordringer og spennende aktiviteter. Allerede nå lurer jeg fælt på hvordan livet mitt ser ut om ti år. Men enn så lenge tror jeg det bare er fint med alt det vi ikke ser eller vet om fremtiden. Veien blir jo til mens vi går.

Men i 2020 har jeg planer om å prøve å få til noen ting da. Jeg planlegger å synge mer, spille mer gitar og mer piano. Ragnhild synes det er så fint å høre på at hun nesten dåner. Dessuten har jeg jo et hjerte som brenner for Jesus og ikke minst lovsang. Gleder meg over å vokse i relasjonen med Jesus og samtidig spent på hva som ligger foran i kirken.

Ellers har jeg har planer og ambisjoner om å komme i gang å jobbe litt igjen etter å ha vært syk siden 2018. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Mest sannsynligvis kommer det en ny øyeoperasjon i løpet av året også. Når tid det blir vet jeg ikke helt enda. Men jeg håper egentlig at det blir et godt stykke ut på høsten, eller nærmere julen, time will show.

Noe av det jeg ser mest frem til er å gifte meg med verdens herligste venn og kjæreste. Selve dagen vi gifter oss blir en vanvittig bra dag, men alt det som følger med er minst like kjekt. Selge leilighet(er), kjøpe bolig, kanskje finne meg i å flytte til Sandnes? Mange problemstillinger. Men vi finner sikkert ut av de også.

Jeg er altså spent på hva året bringer. Jeg tror det kan bli et jevnt over veldig bra år. Håpet er sterkt og da kommer man antakelig et godt stykke på veien.

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

‭‭Jeremia‬ ‭29.11

Håp (og tro og kjærlighet)

Jeg går i en huskirke. Ja, jeg er en del av en i norsk målestokk stor kirke i Stavanger og jeg kjenner meg privilegert som får være en del av den og feire gudstjeneste med en ganske fin stor gjeng med folk i alle aldre og livssituasjoner. Men det er også så godt å være en del av den lille huskirken. Noen kaller det gjerne for husfelleskap, eller bibelgruppe. Men vi kaller det for huskirke. Det er så fint å være en del av den huskirken. Forrige uke da vi møttes var det håp som var tema.

Etter hvert som lederen av huskirken begynte å dele noen tanker om håp begynte jeg selv å reflektere litt over mitt eget håp. Og siden det har jeg egentlig tenkt mye på håp.

Saken er den at jeg i løpet av de siste dagene har oppdaget at håpet mitt er ganske sterkt for tiden. Og det fyller meg med en enorm takknemlighet.

Jeg tror at håp er noe av det som holder oss i live. Hadde vi ikke hatt noe håp i det hele tatt hadde det ikke vært noe poeng med tilværelsen. Jeg tenker tilbake på perioder i livet både i nær og fjern fortid hvor livet har virket veldig håpløst. Men når det var på det tøffeste må jeg nok uansett ha sett et ørlite mikroskopisk glimt av håp. For jeg sitter nå her. Midt på natta og skriver…

… om et håp som jeg kan skrive om med takknemlighet og frimodighet.

Så hva har skjedd? Joda. Livet er definitivt så mye bedre en det var for noen år tilbake. Jeg sliter fortsatt med øynene og har fortsatt ikke kommet meg tilbake i jobb igjen. Forhåpentligvis blir det en endring på det i 2020. Datamaskiner og skjermer er fortsatt en utfordring, men å skrive på telefonen går bra. Men jeg har det etter forholdene greit.

Jeg har mye håp. Men jeg har også tro og kjærlighet. Tro, håp og kjærlighet tenker jeg må være de viktigste tingene man bærer med seg i livet. Jeg tror på Jesus og at alt det vi snart skal feire i julen har skjedd. For troen gir meg håp. Et håp om at det finnes noe mer mellom himmel og jord en det vi kan se, fatte og begripe. Troen min har nok alltid vært der, selv om kanskje den også periodevis må ha vært noe mikroskopisk. Jeg brukte å tenke for mange år siden at det var troen på Jesus og håpet om bedre tider som holdt meg i live og var en ganske stor barriere for å tenke på å gjøre det slutt på livet. Tanken streifet meg noen ganger. Men gjett om jeg er takknemlig for at det ble med tanken.

For det tredje så var det denne kjærligheten da. På forhånd beklager jeg hvis det blir litt klissete. Men det er altså sånn at jeg kjenner meg elska. Joda: Jeg vet at jeg er og har alltid vært elska av Gud. At venner og familie alltid har verdsatt meg høyt. Men i de periodene når livet sendte meg tornebusker, edder og galle så var det kanskje ikke like lett å være bevisst på akkurat det der. Får man i tillegg føle på hvordan det er å bli avvist er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å kjenne eller forstå at noen er glad i en. Men igjen så var det dette mikroskopiske snevet da.

Så har heldigvis livet vist meg at «det går over». Det mikroskopiske snevet av å kjenne på kjærlighet har vokst seg så stort at det ikke er et snev lengre. Det er for meg et bevis på at det går an å miste noe godt, for å vinne noe som er enda bedre.

Til sommeren skal Ragnhild og jeg gifte oss. Gjett om vi teller ned dagene? Hun har bidratt til at jeg har fått tilbake livsgnisten igjen. Hun gir meg håp og tro for at vi kommer til å få et fantastisk fint liv sammen.

Nå har jeg kjærlighet. Jeg har tro og jeg har håp. Joda, Paulus skriver i 1.Kor 13.13 at kjærligheten et størst av dem. Og jeg digger det. Men nå om dagen er jeg ganske begeistra for Håpet. For når håpet er sterkt er det fint å være til.

I feel fine

Hei bloggen. Tenkte bare svinge innom en snartur for å fortelle at livet er bra!

Joda, høsten er godt i gang. Hverdagen min handler fortsatt om at jeg er hjemme og sykmeldt fordi synet mitt fortsatt ikke er helt som det skal være. Men det er lov å være optimist. Mot slutten av året skal stingene fra den første operasjonen (i mai i fjor) fjernes, og noen uker senere vil jeg sannsynligvis ha en linse eller kanskje en brille som vil gjøre at jeg vil ha hvertfall ett øye som fungerer godt nok til at jeg kanskje kan begynne å jobbe litt igjen en gang i løpet av vinteren 2020. Det er hvertfall det som er målet mitt nå, så får vi se.

Den som virkelig gjør livet mitt rikt for tiden er Ragnhild. Vi trives så godt i sammen. Vi har det gøy sammen. Det kjennes så godt å vite at vi er i ferd med å hive oss ut i bryllupsplanlegging og husjakt og alt det andre som følger med når to bestemmer seg for å hoppe i det og gå for livet sammen. Ja, jeg har fridd. Og hun sa JA!

For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Har egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig om temaet, men kort fortalt har jo livet vært litt opp og ned, Men jeg har jo fått så utrolig masse hjelp. Når det har vært på det svarteste har det som regel alltid vært et snev av lys i enden av tunnelen. Og når det var på det tøffeste fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Det er så viktig å snakke sammen og se hverandre folkens!

Jeg har så godt som aldri tvilt på at livet mitt har verdi, og at jeg har noe(n) å leve for. Jeg lever som kjent i troen på og vissheten om at Jesus er min aller beste venn. Jeg lever og puster for å tilbe og følge Han. Men mennesket er ikke ment å leve alene slik jeg periodevis har opplevd og følt meg. Veldig ensom og alene. Men fakta er det motsatte. Denne tematikken er dødsviktig at vi snakker om.

Jeg fylte nettopp 37. Selv om jeg egentlig føler meg som 29 var det en fantastisk fin dag. Og noen dager etterpå feira vi skikkelig sammen med en god gjeng med venner som jeg er glad i å setter pris på. Det var en helt fantastisk bra kveld. God stemning. Kjempedigg taco og sånn. I perioder har jeg tvilt på om jeg hører til. Om jeg betyr noe. Nå tviler jeg ikke lenger. I feel fine. And I am loved!

Ved nyttår delte jeg disse tankene jeg gjorde ved årsskiftet. Det handlet blant annet om en tanke jeg gjorde meg i desember om at 2019 kunne bli et veldig bra år, og at det nødvendigvis ikke bare var noe jeg tenkte på selv men at det var en sannhet som Jesus planta ned i meg. Foreløpig ser jo den refleksjonen ut til å ha gjort seg gjeldende. 2019 så langt har vært akkurat som forventet.

Neste kapittel begynner nå. Jeg gleder meg til å planlegge bryllup sammen med Ragnhild. Finne en plass hvor vi kan flytte sammen, og ikke minst leve ut livet i hverdag og fest. Vokse som menneske og i relasjon med Jesus, og ikke minst bli frisk.